Open access

Michael Bretthauer og Erlend Hem har svart på kritikken de fikk på leserinnlegget de hadde i Aftenposten 3. november. De trekker fram hvordan Tidsskrift for den norske legeforening ikke er noe dårligere enn tidsskrifter med Creative Commons lisenser. Det kommer an på hva man skal bruke informasjonen til. Med tradisjonell opphavsrett så blir gjenbruksmulighetene færre. Mange merker nok ikke dette så mye enda fordi man holder seg til tradisjonell publisering og søk. Men dersom man ønsker å gå fra søk til å analysere maskinelt, så stopper det på grunn av opphavsretten. Tekst- og datautvinning er nesten ikke utviklet i vitenskap enda, så etterspørselen er heller ikke tilstede, og fortsatt opphavsrett er en av flaskehalsene for denne teknikken. Et annet tema er oversettelse. Dersom noen ønsker å oversette deler av en artikkel fra Tidsskrift for den Norske legeforening så må de få tilatelse først. Slik rettighetsinnhenting er en flaskehals, noen ganger liten, andre ganger uoverkommelig og enormt tidkrevende. Sitater som strekker seg over noen avsnitt er ikke mulig med tradisjonell opphavsrett, heller ikke bruk av datamateriale eller figurer, uten å innhente tilatelse fra opphavspersoner. Tilgang i databaser blir også vanskeligere og sjeldnere, særlig åpne spesialdatabaser som Scienceopen. Pussig nok så finner jeg ikke tilgang til artikkelen "Smerter ved koloskopi" skrevet av Michael Bretthauer med flere, fra Tidsskrift for den norske legeforening er ikke å finne hverken i Pubmed eller Google Scholar. RETTELSE: Engelsk indeksering og lenke til fullteksten er i PubMed. Muligheten for automatisk oversettelse er nok også svært begrenset. Det er disse og mange andre årsaker til at Creative Commons navngivelse har blitt den mest brukte åpne lisensen innen akademia. "Nature Publishing Group publishes 63% of research articles via open access models; 96% of authors choose CC BY"


Creative Commons navngivelse for tekst, og Creative Commons 0 for data er fornuftig fordi disse to lisensene åpner opp for kompatibilitet på tvers av juridiksjoner. Bare en tilsynelatende ubetydelig og uskyldig modifisering som CC-BY-NC, dvs. ikke kommersiell bruk, gjør at institusjoner i noen deler av Tyskland kan republisere fullteksten, mens andre ikke har den muligheten, fordi definisjonen av kommersiell varierer veldig. Forlagskontrakter som stiller strengere krav enn lovverket, selv om de egentlig ikke har den muligheten så tør få å si dem imot, gjør situasjonen vanskeligere. Det samme med politiske avgjørelser slik som avisforeningen i Frankrike sin boykott av Google News. Inkompatible pasientsystemer er noe som skaper mange flaskehalser i helsevesenet, og gjelder ikke bare vitenskapelig kommunikasjon. Oslosykehusene har i mange år brukt 40 drosjeårsverk i årene på å utveksle pasientinformasjon. Helsesystemer over hele verden er preget av å være inkompatible fordi de tusenvis av proprietære systemene snakker ikke med hverandre.


Bretthauer og Hem mener "Big deals" kan føre til rabatter. Det er jeg ikke så sikker på. Undersøkelser av "Big deals" viser at forlagene setter pris etter betalingsevne ifølge Björk og Solomon:

The price that publishers sell at to different universities and countries seems to vary a lot, and there is anecdotal evidence of a pattern following the GDP per capita, which more or less sets the budgets universities have for journal acquisitions. As an example the national e-license cost for Finland is around 26 mill USD (FinELib 2012) and for Serbia 2 mill USD (Poynder 2013), that is on totally different levels. Finnish GDP per capita is around 6 times that of Serbia, in addition there can be differences in how much funding universities receive in the state budget in general and for library acquisitions in particular.

Bretthauer og Hem mener open Access bevegelsen påberoper seg svar på noe som de mener bør undersøkes nøyere. Det er derfor viktig at man informerer så godt man kan om de erfaringene og konklusjoner som forskere som Björk og Solomon har kommet fram til. Framveksten av CC-BY som standardlisens er for eksempel ganske komplisert og ikke intuitivt. Det samme med "Big deals". Forskere flest har ikke fulgt med i disse debattene, så bibliotekene har en jobb med å fortelle fra sitt ståsted på dette feltet. Bretthauer og Hem ønsker å diskutere fremtidens publiseringsløsninger. Det gjør de rett i, fordi det er det som er det interessante. Og det er der Creative Commons og open access inngår som en ingrediens i et langt mer interessant prosjekt, nemlig åpen vitenskap. Se på "View the taxonomy tree" her: https://www.fosteropenscience.eu/foster-taxonomy/open-science


Et tillegg: http://aidnography.blogspot.no/2015/11/critique-of-academic-publishing-open-access-debate.html har lignende kritikk som Hem og Bretthauer, og nevner British Library of Development Studies. som eksempel på at forskere i utviklingsland kan finne gode artikler der. Jeg søkte på "mining and Congo", og fikk 3 treff, andre søk viste at det er en dårlig base å søke i. Det at afrikanske universiteter kan inngå avtaler om tilgang til landbruksrelatert innhold har en del flaskehalser med seg. Ofte så er tilgrensende spørsmål om plantegifter eller gjødsel publisert i tidsskrifter som ikke er landbruk og dermed ikke er i den kolleksjonen av tidsskrifter de har tilgang til. Det er dessuten ganske mye jobb med å søke, vedlikeholde tilgang til mange aktører, og min svært sparsomme kunnskap ved å ha spurt noen, er at det kan ta årevis fra tilgang til JSTOR er annonsert til universiteter i Afrika benytter seg av det.


Selve tidsskriftmodellen er etter siste redaksjonskommentar i Cardiovascular moden for utskiftning. Det mener også Björn Brems, og den erfarne forlagsmannen Alexander Grossmann i dette intervjuet:


As a result of the developments I described above I predict that — with the exception of maybe a few highly regarded journals — most scholarly titles will soon begin to lose their influence. And more and more scholars will demand open and transparent peer review in order to improve the quality of the assessment process that academic research has to undergo.