Åpen vitenskap gir stadig flere muligheter for borgervitenskap, og det er nå mulig for alle i verden å skaffe seg en OrcID samtidig som versjonskontrollsystemer blir stadig mer sofistikerte og tilgjengelige for sosiale medier så vel som mer formelle forskernettverker.
Disse nye verktøyene kan om ikke så lenge brukes for å organisere et nasjonalt åpen vitenskap prosjekt på temaet innvandringspolitikk for eksempel. Dersom det lykkes så kan det danne mønster for resten av verden som et verktøy for å la de beste argumenter bli allmen kunnskap. Dette er ikke noen nye tanker, se den flotte TedTalk: Clay Shirky: How the Internet will (one day) transform government Norge kan bli det første landet i verden som realiserer denne visjonen.
Jeg leste i Aftenposten for et par dager siden Jan Oskar Engene og Lars Erik Berntzen sin forklaring på hvorfor det var større oppslutning om høyreekstreme grupper i Sverige sammenlignet med Norge. De mente at Sverige ikke hadde hatt et etterkrigsoppgjør var en viktig del av forklaringen. Når man ser tilbake i historien, så er jo også reformasjonen, opplysningstiden og demokratiutviklingen generelt en rekke eksempler på slike nasjonale dannelsesprosjekter med demokratisering av kunnskap til lekfolk som en fellesnevner. Hvorfor ikke bygge videre på disse tradisjonene i det digitale samfunnet?
Ragnvald Kalleberg kommer snart med en fantastisk god artikkel i "Sosiologi i dag" med tittelen "Ytringsfrihet, demokratiteori,og demokratiet som uferdig prosjekt". Der skriver han om tanken bak ytringsfriheten som et middel for at kraften i de bedre argumenter skal slippe til, og nevner en del krav som er basert på vitenskapelig tenking som må ligge i bunnen for argumentasjonen både for leg og lærd. Det synes jeg er et glitrende utgangspunkt i et slikt åpen vitenskap pilotprosjekt.
Et slikt prosjekt kan øke kunnskapsnivået og kvaliteten på den offentlige diskusjonen samtidig som det kan øke kvaliteten og hastigheten i selve forskningsfronten. Tradisjonelle universiteter sliter med mange store problemer som har sin årsak i at forskningen er adskilt fra samfunnet og lever i elfenbeinstårnet. En illustrasjon er den etter mitt syn oppsiktsvekkende artikkelen "“Why is Economics not an Evolutionary Science?”New Answers to Veblen’s Old Question" av Leonhard Dobusch Jakob Kapeller. Det foregår en stor diskusjon om matematikk-bruk i økonomi også for tida på Paul Romers nettsted der det ikke blir spart på kruttet, men som er særpreget av konstruktiv krangling. Den offentlige debatten kunne blitt mye mer konstruktiv dersom man hadde demokratisert vitenskap enda mere, og laget systemer som kunne gjordt til at "de bedre argumenter" hadde sluppet lettere til. Innvandringsdebatten burde egnet seg fortreffelig i et slikt prosjekt siden det er så mange kunnskapsrike og engasjerte på dette temaet. Det folkelige engasjementet er også høyt på andre områder som "det grønne skiftet", narkotikapolitikk, innovasjonspolitikk, distriktspolitikk etc. Avisene og forlagene gjør en god jobb, Store Norske Leksikon og Wikipedia, blogger, Twitter likeså. Men det har lett for å bli en suppe av skjulte agendaer, vedlikehold av paradigmer, dårlige kilder, feiltolkning av kilder, undervurdering av usikkerhet, slagordspreget argumentasjon, klikkhoreri, PR-byråers og små interessegruppers bevisste feilinformering etc. Vitenskapsfolk klager over at usikkerhet ikke selger i media, men samtidig så er de kanskje de som underslår usikkerhet mer enn noen andre. Det er langt fra lett å skille skitt fra kanel, og den akademiske hakkeordenen i vitenskapelige tidsskrifter og siteringsreligionen skaper mest sansynlig mer skitt enn kanel. Thorgeir Kolshus har vært inne på noe av det viktigste og vanskeligste man kan lære studentene, nemlig å lære at det man vet kommer an på hvor man sitter, og når man satt der. Slik som Dobusch og Kapeller er inne på, så er ofte hverken professorene eller studentene selv det minste interessert i å lære nettopp dette, og i lukkede elfenbeinstårn så kan det gi seg utslag i innlåsingseffekter. Dersom man demokratiserer forskning så vil disse tendensene bli mye mer tydelig for samfunnet tror jeg. Thomas Hylland Eriksen konkluderer i Aftenposten at: "Derfor er det nødvendig å se på alternative handlingsmuligheter, vurdere dem opp mot moralske verdier og antatte konsekvenser, teste ut alternativer og lære av sine feil.
Det finnes ikke noen fasit her.
Det er ikke bare båtflyktningene som er på vei ut i ukjent farvann, det gjelder oss alle."
Min oppfordring: Gjør flyktningespørsmål til et nasjonalt forskningsprosjekt der alle kan delta, gjør flyktningene og høyreekstreme, sammen med forskere og alle andre, til aktive borgerforskere med mål om at "kraften i de bedre argumenter" skal herske slik Habermas foreslår. Bruk noe lignende som Academia.edu "PaperRank" der saklige kommetarer øker "vekten" en får, samtidig som hver OrcID-profil får en dokumentert historie som folk kan gjennomgå, for deretter å sette sammen sin egen portefølje med hvem man ønsker å lese kommentarer fra. Det bør legges inn en tilstrekkelig risiko for å få sitt rykte ødelagt dersom man prøver å manipulere systemet, bruke personangrep som metode, ikke holder seg til tema osv. eLife, F1000 Research og RIO-journal har implementert lignende systemer der borgerne slipper til, men man trenger kanskje et system som egner seg for borgervitenskap også, som kan "forkes". Linux er jo et system som leg og lærd slipper til på og som styrer alt fra Android til banker.
No comments:
Post a Comment