Nederland: NWO-finansiert umiddelbart tilgjengelig fra 1. desember 2015, Østerike anbefaler open access sluttført 2025

I Østerike har nå en arbeidsgruppe lagt fram sin 16 punkt plan NY: Engelsk versjon her, om 100 prosent åpen tilgang 2025. Nederland, et av de største vitenskapslandene i verden, stiller krav om 100 prosent open Access fra og med 1. desember 2015 dersom finansiert av Nederlands forskningsråd. Nederland har som Østerike, et krav om at all forskning finansiert med offentlige midler skal være open Access innen 2024.

Problemer med kommersialisert publisering

Redaktør i Euroscientist Sabine Louët, og senorrådgiver Luc Van Dyck, skriver på lederplass 25. november 2015 om den mest overordnede globale trenden for hvordan forskning skal styres framover. De mener at forskning må skifte ut den gamle samfunnskontrakten med samfunnet, og erstatte den med "Responsible Research and Innovation", forkortet RRI. De mener dette er nødvendig for at forskere skal kunne finansiert sine bestrebelser med å løse menneskehetens viktigste problemer framover. Det betyr at man blir mindre avhengig av toppsstyrte prosesser, og øker fokuset på en grasrotstyrt forskning, inkludert borgerne. De mener at man må oppdatere samfunnskontrakten mellom forskning og samfunnet basert på hvordan verden fungerer i dag, med digital teknologi og internett, en kunnskapsrik befolkning, og tallrike aktører. Opptil nå så har samfunnet akseptert en økonomisk modell som ikke har samfunnets helhet som mål, men den kortsiktige profitten til en minoritet sier de.
Jeg tror det er helt avgjørende at kommersiell publisering bare har sin berettigelse dersom den kan bidra til at samfunnets helhetlige hensyn blir ivaretatt. Dersom man ser tilbake de siste femten årene, så ser det ut for at kommersielle hensyn har vært mer en bremsekloss enn som en støtte for forskning. Bibliotekkatalogene drøyde i det lengste før de ble lagt ut på nettet, søk i forlagsressurser ble drøyd i det lengste, forlagene ventet i det lengste med å gjøre metadata tilgjengelig. Til og med lenking til kilder er så vidt jeg vet fortsatt formelt et brudd på opphavsretten i en del europeiske land. Det sitter veldig langt inne å avklare opphavsrettslige gråsoner for å beskytte profitten i publisering. Tekst- og datautvinning krevde månedsvis med epost og telefonsamtaler i 2012, for å få en svært dårlig tilgang for noen år siden, om man i det hele tatt fikk det. Tekst- og datautvinning fra flere forlag var så arbeidskrevende at man måtte hatt flere år og mange fulltidsansatte jurister for å få det utført. Forlagene drar beina etter seg, og nå gir de gradvis etter for presset, og tillater en halvbra løsning via API. Storbritannia er det eneste landet foreløpig som har hjemmel for tekst- og datautvinning i lovverket, men med visse unntaktsbestemmelser som gir forlagene muligheter for å begrense tilgangen. Peter Murray-Rust har en god oppsummering i siste tekst- og datautvinnings diskusjon med Elsevier nå i de siste dagene. Disse eksemplene viser at økte muligheter går skrittvis og relativt sakte, samfunnet har store kostnader og sansynligvis begrenset nytte av de kommersielle modellene. Tekst- og datautvinning for eksempel kunne vært en moden, utbredt og muliggjørende teknologi i dag istedenfor i sin spede barndom. Samfunnsutfordringene derimot øker eksponensielt på mange områder. Derfor så mener jeg redaktøren i Euroscientist har noen gode poenger om at forskningssektoren rett og slett må lage en ny samfunnskontrakt som setter hensynet til verdens behov for forskningsresultater foran næringslivsinteresser. Denne tenkningen ligner ganske mye på erkjennelsen om at man må bytte ut den olje- og kulldrevne økonomien med fornybare energikilder selv om det i begynnelsen kan bety mindre profitt for deler av næringslivet. Hadde verden begynt omleggingen til en grønn økonomi på 1980-tallet da farene med klimaendring var fastslått, så hadde verden vunnet på det. Hadde verden frigitt forskning på 1980-tallet, så hadde forskningen kommet mye lenger enn den er i dag, tror jeg.

Filter-tankegangens fallgruver

Innenfor åpen vitenskap, så er det (minst) fem "skoler" som kan være temmelig uenige innbyrdes, og som kan ha mange av de samme tankene som "forleggersiden". Pragmatic school, infrastructure School, Public School, Measurement School, Democratic School :http://book.openingscience.org/basics_background/open_science_one_term_five_schools_of_thought.html

 

Det er mulig det er noe begrepsforvirring om "demokratisering av vitenskap" fordi det handler ikke om demokratisering i den forstand at "hver borger får sin likeverdige stemme". Også "wisdom of the crowds er misvisende, fordi det brukes i å styrke meritokratier, ikke å gi "massene" mer makt. Linux prosjektet gir for eksempel alle mulighetene til å bidra, men det er få som slipper gjennom filteret likevel.

Figur 3. gir et ganske godt innblikk i åpen vitenskap synes jeg http://book.openingscience.org/basics_background/towards_another_scientific_revolution.html

 

Så det litt mer teoretiske:

Men noe som kanskje har mest betydning, men som er enda mere abstrakt, er kanskje om den utbredte forestillingen om kunnskapspyramiden, Data-Informasjon-Kunnskap-Visdom. David Weinberger på Harvard har skrevet om at historisk så er det første sporbare uttrykk av denne tankegangen i diktet "The Rock" av T.S. Eliot fra 1934. Weinberger mener at DIKW-pyramiden kan være nyttig, men siden Platon og de 2500 årene så har vitenskap hatt et annet syn på kunnskap:

 

"Throughout that period, Plato’s definition has basically held: Knowledge has been something like the set of beliefs that are true and that we are justified in believing. Indeed, we’ve thought that knowledge is not a mere agglomeration of true beliefs but that it reflects the systematic and even organic nature of the universe." ... " Knowledge is more creative, messier, harder won, and far more discontinuous." https://hbr.org/2010/02/data-is-to-info-as-info-is-not

 

Åpen vitenskap handler om å fange opp denne kreative, rotetet, vanskelige, diskontinuiteten på en bedre måte enn tradisjonell fagfellevurdering, tidsskrifthierarkier, Impact Factor, siteringer, ikke å gi "de bedre argumenter" mindre vekt, men mer vekt. Før så kunne man i praksis sette likhetstegn mellom "de bedre argumenter" og personene som framførte dem. Problemet er at "de bedre argumenter" i dagens digitale verden ikke er så tett koblet til personer som tidligere, men i miljøer. Som da Ivar Giæver retorisk spurte om hva som ville skjedd om tidligere nobelprisvinnere ikke hadde framført sine oppdagelser. Da svarte han "ingen verdens ting", verdens vitenskapelige fellesskap hadde funnet det ut uansett. Dette aspektet er tema for David Weinbergers bok "Too Big to Know: Rethinking Knowledge Now That the Facts Aren't the Facts, Experts Are Everywhere, and the Smartest Person in the Room Is theRoom" .

Spørsmålet om åpen vitenskap vs. kommersielt drevet vitenskapelig kommunikasjon, kan kanskje kokes ned til om hvilken framgangsmåte som greier å styrke "de bedre argumenters kraft". Da mener jeg at Weinberger har noen svært viktige bidrag til diskusjonen.

Demokratisering av forskningsmuligheter vokser fram med tekst- og datautvinning

Nå har National Institute of Health gjord 300 000 artikler tilgjengelig gratis for hele verden for tekst- og datautvinning. Det er såkalte "intramurals", dvs. forskere på institusjoner, som nå får flere muligheter til samarbeid med "extramurals", dvs. forskere/bedrifter/borgerforskere, som nå kan dele ressurser og aktiviteter, slik jeg har forstått det. Søkemetodikken som brukes i bibliotekkataloger og databaser er i ferd med å komplementeres av analysemuligheter. Om noen år så kan man kanskje få full oversikt over alle studier om et tema, og analysert resultatene fra studiene i ett søk. Altså en form for automatiserte Cochrane-reviews, i alle slags varianter.

PubPub fra MIT Media Lab i Betaversjon

PubPub begynner å ligne på framtidens forskningspublisering. Jeg finner ikke noe OrcID, CC-BY eller DOI omtale enda, men siden de er i beta, så regner jeg med at det kommer etter hvert. De har et veldig klokt manifest i alle fall:

Manifesto

1. Publishing should be free. (As in speech AND beer).
2. Science is iterative. Publishing should be too.
3. Negative results are equally valuable.
4. Publishing should be a discussion, not a soapbox.
5. Progress comes from openness, not from prestige.
6. Peer-review is a terrible gatekeeper but a powerful curator.

Teamet som på rekordtid fant opp ebolavaksinen brukte Authorea samskriving, og det ser ut til at den samme teknikken er brukt i PubPub. Med web-basert LaTex så eliminerer man også lay-out prosessen som er av de mest ressurskrevende delene som forlagene har tatt seg av tradisjonelt.

Open access

Michael Bretthauer og Erlend Hem har svart på kritikken de fikk på leserinnlegget de hadde i Aftenposten 3. november. De trekker fram hvordan Tidsskrift for den norske legeforening ikke er noe dårligere enn tidsskrifter med Creative Commons lisenser. Det kommer an på hva man skal bruke informasjonen til. Med tradisjonell opphavsrett så blir gjenbruksmulighetene færre. Mange merker nok ikke dette så mye enda fordi man holder seg til tradisjonell publisering og søk. Men dersom man ønsker å gå fra søk til å analysere maskinelt, så stopper det på grunn av opphavsretten. Tekst- og datautvinning er nesten ikke utviklet i vitenskap enda, så etterspørselen er heller ikke tilstede, og fortsatt opphavsrett er en av flaskehalsene for denne teknikken. Et annet tema er oversettelse. Dersom noen ønsker å oversette deler av en artikkel fra Tidsskrift for den Norske legeforening så må de få tilatelse først. Slik rettighetsinnhenting er en flaskehals, noen ganger liten, andre ganger uoverkommelig og enormt tidkrevende. Sitater som strekker seg over noen avsnitt er ikke mulig med tradisjonell opphavsrett, heller ikke bruk av datamateriale eller figurer, uten å innhente tilatelse fra opphavspersoner. Tilgang i databaser blir også vanskeligere og sjeldnere, særlig åpne spesialdatabaser som Scienceopen. Pussig nok så finner jeg ikke tilgang til artikkelen "Smerter ved koloskopi" skrevet av Michael Bretthauer med flere, fra Tidsskrift for den norske legeforening er ikke å finne hverken i Pubmed eller Google Scholar. RETTELSE: Engelsk indeksering og lenke til fullteksten er i PubMed. Muligheten for automatisk oversettelse er nok også svært begrenset. Det er disse og mange andre årsaker til at Creative Commons navngivelse har blitt den mest brukte åpne lisensen innen akademia. "Nature Publishing Group publishes 63% of research articles via open access models; 96% of authors choose CC BY"


Creative Commons navngivelse for tekst, og Creative Commons 0 for data er fornuftig fordi disse to lisensene åpner opp for kompatibilitet på tvers av juridiksjoner. Bare en tilsynelatende ubetydelig og uskyldig modifisering som CC-BY-NC, dvs. ikke kommersiell bruk, gjør at institusjoner i noen deler av Tyskland kan republisere fullteksten, mens andre ikke har den muligheten, fordi definisjonen av kommersiell varierer veldig. Forlagskontrakter som stiller strengere krav enn lovverket, selv om de egentlig ikke har den muligheten så tør få å si dem imot, gjør situasjonen vanskeligere. Det samme med politiske avgjørelser slik som avisforeningen i Frankrike sin boykott av Google News. Inkompatible pasientsystemer er noe som skaper mange flaskehalser i helsevesenet, og gjelder ikke bare vitenskapelig kommunikasjon. Oslosykehusene har i mange år brukt 40 drosjeårsverk i årene på å utveksle pasientinformasjon. Helsesystemer over hele verden er preget av å være inkompatible fordi de tusenvis av proprietære systemene snakker ikke med hverandre.


Bretthauer og Hem mener "Big deals" kan føre til rabatter. Det er jeg ikke så sikker på. Undersøkelser av "Big deals" viser at forlagene setter pris etter betalingsevne ifølge Björk og Solomon:

The price that publishers sell at to different universities and countries seems to vary a lot, and there is anecdotal evidence of a pattern following the GDP per capita, which more or less sets the budgets universities have for journal acquisitions. As an example the national e-license cost for Finland is around 26 mill USD (FinELib 2012) and for Serbia 2 mill USD (Poynder 2013), that is on totally different levels. Finnish GDP per capita is around 6 times that of Serbia, in addition there can be differences in how much funding universities receive in the state budget in general and for library acquisitions in particular.

Bretthauer og Hem mener open Access bevegelsen påberoper seg svar på noe som de mener bør undersøkes nøyere. Det er derfor viktig at man informerer så godt man kan om de erfaringene og konklusjoner som forskere som Björk og Solomon har kommet fram til. Framveksten av CC-BY som standardlisens er for eksempel ganske komplisert og ikke intuitivt. Det samme med "Big deals". Forskere flest har ikke fulgt med i disse debattene, så bibliotekene har en jobb med å fortelle fra sitt ståsted på dette feltet. Bretthauer og Hem ønsker å diskutere fremtidens publiseringsløsninger. Det gjør de rett i, fordi det er det som er det interessante. Og det er der Creative Commons og open access inngår som en ingrediens i et langt mer interessant prosjekt, nemlig åpen vitenskap. Se på "View the taxonomy tree" her: https://www.fosteropenscience.eu/foster-taxonomy/open-science


Et tillegg: http://aidnography.blogspot.no/2015/11/critique-of-academic-publishing-open-access-debate.html har lignende kritikk som Hem og Bretthauer, og nevner British Library of Development Studies. som eksempel på at forskere i utviklingsland kan finne gode artikler der. Jeg søkte på "mining and Congo", og fikk 3 treff, andre søk viste at det er en dårlig base å søke i. Det at afrikanske universiteter kan inngå avtaler om tilgang til landbruksrelatert innhold har en del flaskehalser med seg. Ofte så er tilgrensende spørsmål om plantegifter eller gjødsel publisert i tidsskrifter som ikke er landbruk og dermed ikke er i den kolleksjonen av tidsskrifter de har tilgang til. Det er dessuten ganske mye jobb med å søke, vedlikeholde tilgang til mange aktører, og min svært sparsomme kunnskap ved å ha spurt noen, er at det kan ta årevis fra tilgang til JSTOR er annonsert til universiteter i Afrika benytter seg av det.


Selve tidsskriftmodellen er etter siste redaksjonskommentar i Cardiovascular moden for utskiftning. Det mener også Björn Brems, og den erfarne forlagsmannen Alexander Grossmann i dette intervjuet:


As a result of the developments I described above I predict that — with the exception of maybe a few highly regarded journals — most scholarly titles will soon begin to lose their influence. And more and more scholars will demand open and transparent peer review in order to improve the quality of the assessment process that academic research has to undergo.

University of Minnesota Press prøver å utvikle fremtidens bok

University of Minnesota, som har nær kontakt med mange norske universiteter og høgskoler, har et universitetsforlag som prøver å utvikle fremtidens bok sammen med City University of New York. Prosjektet heter "Manifold" og er en plattform for å publisere iterative, nettverksbaserte, og dynamisk forskning for å gjøre boka til et levende digitalt objekt. De skal supplere med trykte bøker. En fin kombinasjon, særlig for humaniora som i sin natur er iterativ, og samtidig har stor nytte av trykte bøker.

Nytt nettsted "Why Open Research?" www.why.openresearch.org

www.whyopenresearch.org er lansert for å hjelpe forskere til å praktisere åpen forskning. Det foregår nå for tiden en global spørreundersøkelse på hvilken arbeidsrutiner som forskerne bruker som er beskrevet her: "101 Innovations in Scholarly Communication: How researchers are getting to grip with the myriad of new tools."  Erin McKiernan har konkretisert hvordan hun har lykkes med åpen forskning i karrieren sin i presentasjonen "KEYNOTE: Erin McKiernan, My pledge to be open (Yeah, how’s that going?)" og viser hvordan hun fikk en jobb etter dette. Hun rapporterer om flere suksesshistorier fra andre forskere, og viser til studier av siteringsfordelen med å bruke åpen forskning. SparcEurope har tatt over oversikten over studier som viser siteringsfordeler, og så langt så er konklusjonen klar med henvisning til de ferskeste studiene fra 2015:

Total number of studies so far	70
Studies that found a citation advantage	46
Studies that found no citation advantage	17
Studies that were inconclusive, found non-significant data or measured other things than citation advantage for articles Får håpe universiteter i Norge og over hele verden blir med på kartleggingen av arbeidsrutinene til forskerne som er åpen til 10. februar 2016.

Slutten på vitenskapelige tidsskrifter

Redaktøren for det medisinske tidsskriftet "Circulation: Cardiovascular Quality and Outcomes" og hans redaksjon skal gå av snart, og publiserte i den forbindelse artikkelen "The End of Journals" som er noen tanker om de medisinske tidsskriftenes framtid. Han mener at tidsskriftet som format er moden for utskiftning og peker på åtte grunner til denne konklusjonen: 1) Tidsskriftpublisering går for tregt, og perfeksjonering av systemet fungerer ikke godt nok, 2) For dyrt, og begrenser noe som burde vært et offentlig gode. 3) For begrensende på lengde siden mange artikler trenger plass for å få kunnskapen ut. 4) Fagfellevurderingen er ikke pålitelig. 5) Bibliometri prioriteres foran kunnskap. 6) For mektige, som konsentrerer makten hos for få aktører. 7) Konformitetsskapende 8) Kommersiell slagside. Han konkluderer med at medisin og vitenskap trenger nye framkomstmidler for spredning av kunnskap som er bedre istand til å sortere hveten fra klien, og at dette må foregå i en flat, digital og transparent verden.

Flykningpolitikk som nasjonalt forskningsprosjekt med bruk av åpen vitenskap?

Åpen vitenskap gir stadig flere muligheter for borgervitenskap, og det er nå mulig for alle i verden å skaffe seg en OrcID samtidig som versjonskontrollsystemer blir stadig mer sofistikerte og tilgjengelige for sosiale medier så vel som mer formelle forskernettverker.


Disse nye verktøyene kan om ikke så lenge brukes for å organisere et nasjonalt åpen vitenskap prosjekt på temaet innvandringspolitikk for eksempel. Dersom det lykkes så kan det danne mønster for resten av verden som et verktøy for å la de beste argumenter bli allmen kunnskap. Dette er ikke noen nye tanker, se den flotte TedTalk: Clay Shirky: How the Internet will (one day) transform government Norge kan bli det første landet i verden som realiserer denne visjonen.


Jeg leste i Aftenposten for et par dager siden Jan Oskar Engene og Lars Erik Berntzen sin forklaring på hvorfor det var større oppslutning om høyreekstreme grupper i Sverige sammenlignet med Norge. De mente at Sverige ikke hadde hatt et etterkrigsoppgjør var en viktig del av forklaringen. Når man ser tilbake i historien, så er jo også reformasjonen, opplysningstiden og demokratiutviklingen generelt en rekke eksempler på slike nasjonale dannelsesprosjekter med demokratisering av kunnskap til lekfolk som en fellesnevner. Hvorfor ikke bygge videre på disse tradisjonene i det digitale samfunnet?


Ragnvald Kalleberg kommer snart med en fantastisk god artikkel i "Sosiologi i dag" med tittelen "Ytringsfrihet, demokratiteori,og demokratiet som uferdig prosjekt". Der skriver han om tanken bak ytringsfriheten som et middel for at kraften i de bedre argumenter skal slippe til, og nevner en del krav som er basert på vitenskapelig tenking som må ligge i bunnen for argumentasjonen både for leg og lærd. Det synes jeg er et glitrende utgangspunkt i et slikt åpen vitenskap pilotprosjekt.


Et slikt prosjekt kan øke kunnskapsnivået og kvaliteten på den offentlige diskusjonen samtidig som det kan øke kvaliteten og hastigheten i selve forskningsfronten. Tradisjonelle universiteter sliter med mange store problemer som har sin årsak i at forskningen er adskilt fra samfunnet og lever i elfenbeinstårnet. En illustrasjon er den etter mitt syn oppsiktsvekkende artikkelen "“Why is Economics not an Evolutionary Science?”New Answers to Veblen’s Old Question" av Leonhard Dobusch Jakob Kapeller. Det foregår en stor diskusjon om matematikk-bruk i økonomi også for tida på Paul Romers nettsted der det ikke blir spart på kruttet, men som er særpreget av konstruktiv krangling. Den offentlige debatten kunne blitt mye mer konstruktiv dersom man hadde demokratisert vitenskap enda mere, og laget systemer som kunne gjordt til at "de bedre argumenter" hadde sluppet lettere til. Innvandringsdebatten burde egnet seg fortreffelig i et slikt prosjekt siden det er så mange kunnskapsrike og engasjerte på dette temaet. Det folkelige engasjementet er også høyt på andre områder som "det grønne skiftet", narkotikapolitikk, innovasjonspolitikk, distriktspolitikk etc. Avisene og forlagene gjør en god jobb, Store Norske Leksikon og Wikipedia, blogger, Twitter likeså. Men det har lett for å bli en suppe av skjulte agendaer, vedlikehold av paradigmer, dårlige kilder, feiltolkning av kilder, undervurdering av usikkerhet, slagordspreget argumentasjon, klikkhoreri, PR-byråers og små interessegruppers bevisste feilinformering etc. Vitenskapsfolk klager over at usikkerhet ikke selger i media, men samtidig så er de kanskje de som underslår usikkerhet mer enn noen andre. Det er langt fra lett å skille skitt fra kanel, og den akademiske hakkeordenen i vitenskapelige tidsskrifter og siteringsreligionen skaper mest sansynlig mer skitt enn kanel. Thorgeir Kolshus har vært inne på noe av det viktigste og vanskeligste man kan lære studentene, nemlig å lære at det man vet kommer an på hvor man sitter, og når man satt der. Slik som Dobusch og Kapeller er inne på, så er ofte hverken professorene eller studentene selv det minste interessert i å lære nettopp dette, og i lukkede elfenbeinstårn så kan det gi seg utslag i innlåsingseffekter. Dersom man demokratiserer forskning så vil disse tendensene bli mye mer tydelig for samfunnet tror jeg. Thomas Hylland Eriksen konkluderer i Aftenposten at: "Derfor er det nødvendig å se på alternative handlingsmuligheter, vurdere dem opp mot moralske verdier og antatte konsekvenser, teste ut alternativer og lære av sine feil.
Det finnes ikke noen fasit her.
Det er ikke bare båtflyktningene som er på vei ut i ukjent farvann, det gjelder oss alle."


Min oppfordring: Gjør flyktningespørsmål til et nasjonalt forskningsprosjekt der alle kan delta, gjør flyktningene og høyreekstreme, sammen med forskere og alle andre, til aktive borgerforskere med mål om at "kraften i de bedre argumenter" skal herske slik Habermas foreslår. Bruk noe lignende som Academia.edu "PaperRank" der saklige kommetarer øker "vekten" en får, samtidig som hver OrcID-profil får en dokumentert historie som folk kan gjennomgå, for deretter å sette sammen sin egen portefølje med hvem man ønsker å lese kommentarer fra. Det bør legges inn en tilstrekkelig risiko for å få sitt rykte ødelagt dersom man prøver å manipulere systemet, bruke personangrep som metode, ikke holder seg til tema osv. eLife, F1000 Research og RIO-journal har implementert lignende systemer der borgerne slipper til, men man trenger kanskje et system som egner seg for borgervitenskap også, som kan "forkes". Linux er jo et system som leg og lærd slipper til på og som styrer alt fra Android til banker.

Tekst- og datautvinning unntak i Europa

Liber, foreningen for fagbiblioteker i Europa, har nå lagt ut sin klare anbefaling for en europeisk unntaksbestemmelse i opphavsretten som tillater både kommersiell og ikke-kommersiell utnyttelse av tekst- og datautvinning. Håper dette unntaket blir raskt vedtatt.

Data utkonkurrerer innhold? Disrupsjon og implosjon hos de besittende klasser.

Gary Hall spurte forleden i en bloggpost om Academia.edu er i ferd med å gjøre open access irrelevant. Med snart 27 millioner medlemmer og ca. 7 millioner artikler, så er nå Academia.edu større enn alle de andre konkurrentene til sammen. Artikkelen "Open Access Meets Discoverability : Citations to Articles Posted to Academia.edu" viser hvor effektive disse datadrevne nettverkene er for å få folk til å sitere artiklene som blir postet der:

Abstract

Using matching and regression analyses, we measure the difference in cita-tions between articles posted to Academia.edu and other articles from similar journals , controlling for field , impactfactor , and other variables. Based on a sample size of 34,940 papers, we find that a paper in a median impact factor journal uploaded to Academia.edu receives 41% more citations after one year than a simi-lar article not available online , 50% more citations after Three years, and 73% after five years. We also found that articles also posted to Academia.edu had 64% more citations than articles only posted to other online venues, such as personal anddepartmental homepages,after five years.

Andre undersøkeleser viser at brorparten av økonomiartikler blir postet som arbeidsnotater på Repec og SSRN, og en nylig undersøkelse fra 2015 konkluderer med at de vokser raskt:

"[...]arXiv, RePEc, SSRN and PMC clearly play an important and growing role in scholarly communication within their Fields."

Som klimaforskeren Prof John Schellnhuber uttalte til The Guardian for noen dager siden i forbindelse med grønn energi:

"This is not sheer optimism – it is based on analysis of how incumbent systems implode.” 

Åpen fagfellevurdering er i ferd med å befeste seg med at Academia.edu nå har introdusert PaperRank som gir insentiver for å gi gode fagfellevurderinger og bygge opp sin vitenskapelig posisjon basert på dokumenterbare bidrag. F1000research har også bygd inn slike insentivmekanismer, og det blir spennende å se hvordan forskerne tilpasser seg. Research Ideas and Outcomes satser enda mere på å bryte opp de tradisjonelle publiseringsprosessene med å til og med oppmuntre til å legge ut ideer. Felles for alle er datadrevet forskning og et mål om å fjerne unødvendige flaskehalser i publiseringsprosessene. Det som er negativt er at mange av disse nykommerne vil forsvinne om noen år, og det langsiktige arkivperspektivet kan tape. Derfor er det nå viktig at de institusjonelle arkivene kommer sterkere på banen slik at man kan kombinere å komme inn i arbeidsstrømmen til forskerne som er kompatibel med en fornuftig langsiktig utvikling.

Ytringsfrihet og åpen vitenskap

Åpen vitenskap blir i stadig flere policy- og styringsdokumenter fra EU begrunnet med den moderne tolkningen av ytringsfrihet som kommer til uttrykk særlig hos Habermas.


Ytringsfriheten er designet for å legge til rette for demokratiske borgeres muligheter for å delta i diskusjoner som er basert på noen felles spilleregler som saklighet, plikt til å begrunne, forsøke å oppklare misforståelser, redegjøre for interesser osv. I går så oppdaget jeg et manus av Ragnvald Kalleberg, og som kommer som artikkel: "Ytringsfrihet, demokratiteori, og demokratiet som uferdig prosjekt" i Sosiologi i dag, nr. 3, 2015 (ikke utgitt enda). Temanummer om ytringsfrihet.




Jeg mener denne artikkelen er svært relevant og god for å klargjøre at demokratiet handler om ansvarlige aktive borgere i et prosjekt for frigjøring av hver enkelt samfunnsmedlem.


Jeg fant også en fin referanse til Bernard Enjolras fra Institutt for samfunnsforsking i Kallebergs artikkel. Enjolras forsker på hvordan den tredje sektoren kan utnyttes bedre som bidragsyter i samfunnet. Veldig interessant og aktuelt: http://www.samfunnsforskning.no/Brukere/LDAP-inn-katalog/Enjolras-Bernard







Kallebergs artikkel bør leses for å forstå hvordan ytringsfriheten er designet for å legge grunnlaget for en vitenskapelig inspirert diskusjonskultur. Jeg mener artikkelen kan brukes for å aktualiserer åpen vitenskap i lys av Habermas forståelse av ytringsfriheten. Den kan nok også brukes for å si noe om hvordan opphavsretten og kommersiell publisering kan være et hinder for diskusjonskulturen i samfunnet som open Source har overkommet. Jamfør Clay Shirky sitt TED foredrag i denne Youtubevideoen: https://www.youtube.com/watch?v=CEN4XNth61o






En digresjon: Artikkelen er etter mitt skjønn svært relevant for hvordan flykninger bør bli mottatt når de ankommer Norge. Flykningene bør bli innviet i spillereglene og forstå at deres dugnadsinnsats for demokratiet er ikke bare ønsket, men selve forutsetning for at demokratiet blir videreutviklet. Det burde vært en automatikk i denne deltagelsen for demokratiet, siden grunnen til at de kom var at vi var et demokrati. Men slikt er ikke åpenbart, mennesker oppfatter nok de nære ting som trygghet og god økonomi før abstrakte ideer. Det holder ikke å være gratispassasjer, og det bør mottaksapparatet for flykninger finne en måte å kommunisere effektivt til flykningene. Det bør kanskje være det første man opplyser om etter mønster fra amerikansk politi som sier "Du har rett til å tie" som det første de sier til mistenkte. "Du har plikt til å delta i det demokratiske prosjektet" burde kanskje vært melding nr. 1 til flykninger på grensa ;-)

OrcID og DOI

Hvorfor OrcID? En hovedgrunn er at antall forskere og studenter øker eksponensielt, og antall publikasjoner øker eksponensielt. For eksempel så blir "Jens Åge Smærup Sørensen" sitert på veldig mange ulike måter i engelskspråklige databaser http://cssip.org/docs/ORCID_Presentation.pdf

I tillegg så finnes det veldig mange personer i verden med samme navn, særlig i Kina. Det finnes 290,607 kinesere med Zhang Wei som navn. Det finnes ikke noen standardisert måte å romanisere navnene heller, så da må man bruke kinesisk morse:

a subject in Taiwan named Hsiao Ai-Kuo might not know this is the same person known in mainland China as Xiao Aiguo and Hong Kong as Siu Oi-Kwok until codes are checked for the actual Chinese characters to determine all match as CTC: 5618/1947/0948 for 萧爱国 (simplified) / 蕭愛國 (traditional).^[4]

Inntil nå så har biblioteker drevet med autoritetsregistre, og holdt orden på de ulike menneskene, og når de døde. Det er ekstremt arbeidskrevende og omfattende i en internasjonal forskningsverden. Etter mitt skjønn så er OrcID mye bedre system av den enkle grunn at hver enkelt person på denne planeten vet hvem de er, og deres OrcID-konto vil automatisk slutte å generere nye innførsler når de dør. Enkelt og greit.

En hovedgrunn til å bruke DOI er litt av det samme problemet. Google fant nylig ut: "Fun fact: while computing the 2015 metrics, we saw over 9,000 different ways to refer to the IEEE Conference on Computer Vision and Pattern Recognition and over 4,000 ways to refer to the AAAI Conference on Artificial Intelligence. "

I tillegg så blir DOI gjordt tilgjengelig på tvers av siloer, noe som ikke så vanlig med vanlige bibliografiske opplysninger som fortsatt blir behandlet som forretningverdier selv om de egentlig ikke har opphavsrett. Inntil noen få år siden så var de fleste biblioteker overhodet ikke interessert i å legge ut sine kataloger på internett, og jo mer de vitenskapelige samfunn kunne beskytte fagdatabaser fra internett, jo bedre. Slik var tankegangen da, og slik er det rester av fortsatt.

Når man kombinerer DOI og OrcID så kan man lage OrcID Autoupdate. Det er praktisk, for da kan forskeren bare publisere og la systemene gjøre resten. Fakultetene får automatisk beskjed hvem og hva som er publisert og hvor, det samme gjør departementer, forskningsfond, biblioteker, nettsider, søknader som er sendt eller skal sendes blir automatisk oppdatert. Arbeidsbesparende, enkelt og greit.

Men, den aller viktigste grunnen til DOI og OrcID er at tidsskriftsystemet kan få en erstatter som er mye mer effektiv ved at forskere kan sette sammen portefølger av personer som enten er veldig erfarne eller det er knyttet store forhåpninger til, og få automatiske oppdateringer fra deres aktiviteter uavhengig hvor de publiserer. Man kan også få muligheten til å knytte seg opp til forskningsprosessen helt fra idefasen, lese deres fagfellevurderinger, kartlegge forgreninger av prosjekter, samt få DOI og OrcID knyttet til fagfellevurderinger som har bidratt til at prosjekter kommer på rett spor. Man får med andre ord helt andre insentiver for å samarbeide tett, internasjonalt, og med dem som har de beste ideene, fordi sjansene for å bli kuppet blir mye mindre fordi hele historien til en ide blir kartlagt, og man kan i større grad gå tilbake i forskningsprosjektet i ettertid og finne ut hvem som faktisk bidro med konstruktive innspill og dem som ikke gjorde det.

Disse ideene fikk jeg først fra Michael Nielsen for noen år siden, og prøvde sammen med Thomas Gramstad å få antatt en presentasjon på Wikimania 2014 i London, men ble refusert. https://wikimania2014.wikimedia.org/wiki/Submissions/ORCID_and_DOI_as_main_tools_to_increase_quality_and_quantity_of_scholarship,_and_how_to_implement_this_improvements_in_Wikipedia

OrcID autoupdate er en revolusjon for forskerne

Tenk deg at man skriver en artikkel, sender den inn til tidsskriftet, og det er alt. Man trenger ikke oppdatere noen webside, rapportere til forskningsfond eller fakultet, eller skrive lange publikasjonslister i søknadsprosessen. OrcID er alltid oppdatert. OrcID autoupdate kan spare forskerne for utrolig mye unødvendig arbeid. Ikke bare får alle arbeider en orcid automatisk, men også en DOI. Også fagfellevurdering skal kunne registreres på denne måten, og man kan velge selv hva som skal være tilgjengelig for offentligheten, forskningsfinansiering eller andre utvalgte, eller være helt lukket.

Større aksept av open access

Nature har undersøkt blant annet holdningene til 22 000 forskere nylig, og den viser at forskere som ikke hadde publisert open Access og som var skeptiske til denne publiseringsformen har gått ned fra 40 prosent til 27 prosent det siste året.

University of Technology Eindhoven har laget en liste over nettsteder hvor man kan sjekke kvaliteten på open Access tidsskrifter.

Bo-Christer Björk og David Solomon har undersøkt sammenhengen mellom kvalitet og open Access, og konkludert med at publiseringsformen ikke har noen betydning for kvaliteten innen biomedisin.

Men det er egentlig et blindspor å være så opptatt av hvor bra open Access gjør det med impact factor fordi poenget med open Access er jo å berede grunnen for åpen vitenskap. Deborah Kahn i Biomed Central skreve om dette på bloggen sin 2014:

"In fact, we know that the impact factor does not tell the whole story about quality and that many scientists and institutions would like to find better ways to evaluate the quality of research output.

Nevertheless, it is an inescapable fact that around the world, the Journal Impact Factor (JIF) continues to be used as a proxy for quality, and the JIF continues to influence decisions on funding, promotions, and where to publish."

Det eksisterer heller ingen sammenheng mellom pris og kvalitet. Mange av de beste tidsskriftene er gamle billige tidsskrifter fra de vitenskapelige samfunn, og ikke fra kommersielle aktører. Björk og Solomon også en interessant studie fra 2015 i Scientometrics som undersøker sammenhengen mellom pris på artikkelbetaling i open access og kvalitet, Her fant de ut at forfatterne er mye mer prissensitive enn forlagene som benytter seg av sin monopolsituasjon som muliggjøres med "big deal". Forlagene ser ut til å setter prisene etter betalingsevne i landet etter monopolitisk mønster, Finland betaler f.eks. 26 millioner USD for e-lisenser, mens Serbia betaler 2 millioner USD for e-lisenser. Jeg antar at såkalte "Big Deals" gjør forlagene istand til å prisdiskriminere på landnivå.

The very strong lock-in effects that are created via the bundled deals make the problem even worse. It is extremely difficult to cancel big deals and go back to cheaper more selective solutions.

Bill Gates forslag til energiforskning bør følges opp med åpen innovasjon

I et intervju i The Atlantic, en god kommentar her framhever Bill Gates viktigheten av å satse på offentlig finansiert energiforskning fordi det historisk tar veldig lang tid fra forskning til kommersielt klare produkter. Jeg tenker at åpen innovasjon derfor må passe særlig godt for denne grenen av forskning, og det er tydeligvis mye penger å hente fra filantroper på dette forskningsfeltet, særlig hvis man satser på åpen innovasjon fordi jo flere som bruker energiforskningen, desto bedre for klimaet. Henry Chesbrough sin korte lettleste artikkel på 16 sider virker veldig relevant her. Det var interessant å lesa at Kina har investert mer i grønn teknologi enn USA og Europa til sammen. Vindkraften i Kina forsyner 110 millioner husstander med strøm.

From Open Science to Open Innovation

Open Science improves information dissemination and introduces fast new knowledge making science more useful and beneficial.