Piratkopiering av vitenskapelige tidsskrifter kan hjelpe akademia ut av osteklokken sin

Sci-hub med varierende is, cc, bz ending alt etter som forlagene hindrer denne vitenskapen å komme ut, brukes ikke bare av studenter og forskere i fattige land, men også av studenter som egentlig har lovlig tilgang til tidsskriftene i de rike landene. Grunnen er at mange universiteter mangler en VPN-løsning, eller at den fungerer dårlig. Studenter liker å jobbe fra kafeer, hybler eller andre steder der de får bruk for Sci-hub. Undersøkelser av nedlastingene fra open access basen SciELO i Latin-Amerika viser at 25 prosent av brukerne ikke tilhører akademia og viser at strategien med å åpne opp tilgangen til artiklene blir brukt mye mer enn skeptikerne hadde forestilt seg. Så hvorfor har akademia slept beina etter seg inn i informasjonsalderen? Det spørsmålet begynner stadig flere mainstream-journalister å lure på, som i artikkelen "The Future Of Open Access: Why Has Academia Not Embraced The Internet Revolution?" i Forbes av Kalev Leetaru og Justin Peters i Slate "Frankly, if this editorial is the best case that Science can make against Sci-Hub, then academic publishing is in more trouble than I thought.". World Wide Web ble utvilsomt laget og med vilje ikke patentert for at det skulle være en gave til den globale vitenskapen. Det er rimelig å hevde at vitenskapsmiljøene har likevel nektet å omfavne internett i 25 år, forstå det den som kan, og gjør det fortsatt. Jeg har ikke sett noen logisk forklaring på hvorfor selv om jeg har fulgt ganske godt med i open access i 15 år. Jeg tror ingen kan hoste opp rasjonelle begrunnelser i det hele tatt dersom man har mål om å fremme vitenskapelige verdier. Peter Murray-Rust har jobbet målrettet i mange år for å ta ibruk potensialet som internett og åpen vitenskap har for akademia, og har blitt systematisk ignorert på tross av sin høye posisjon som kjemiprofessor på Cambridge. Han skriver:

I’ve developed semantics for chemistry (Chemical Markup Language, CML). Chemists, chemical publishers, universities ignore this.

I’ve developed open data bases (CrystalEye/COD). Publishers and universities ignore these.

I’ve prototyped semantic publication . Ignored.

I’ve pushed for a fully Open community of scientific scholarship. The Blue Obelisk. Ignored.

We’ve developed new tools for University Libraries. (Open Bibliography and BibJSON). Ignored.

I’ve campaigned for reform of Copyright. Ignored by academia and publishers

I’ve developed tools for using machines to help everyone read the scholarly literature. Active opposition.

Everyone blames everyone else. Some suffer, some get super-rich. Everyone is losing out.
It must change. Completely. If not from within, then from without.
Sci-hub is one of the external factors that could change scholarly publishing.
Completely.


A commentary on Sci-hub: 1. Scholarly publishing is broken


Til og med systematiske studier blir utført med 1900-talls metoder skriver Murray-Rust i sin andre blogg om Sci-Hub:

They use 20thC methods - click and read - taking weeks where they should take hours.

Murray-Rust mener forlagene ikke har bidratt nevneverdig:

In contrast the Scholarly publishing industry has created nothing in the last 20 years. (The Scholarly Kitchen hailed the “big deal” (a pricing strategy to increase sales) as one of the greatest achievements of schol pub).

A commentary on Sci-hub: 2/n. Why it matters to me and ContentMine


Sci-Hub og Contentmine er som skapt for hverandre, og selv om fakta som Contentmine bruker ikke har opphavsrett, så er det fremdeles ulovlig å både lese ulovlig tilegnet materiale med en datamaskin. Her ser man at opphavsretten står i veien for moderne vitenskap uten at opphavsretten har noen fordeler som veier opp for disse restriksjonene. Bill Gates og Field Medalist Timothy Gowers skjønner ikke hva markedet har å gjøre i vitenskapelig publisering annet enn å alvorlig ødelegge for vitenskap, og det skjønner ikke jeg heller.


Murray-Rust går nærmere inn på de juridiske aspektene ved Sci-Hub her:
A commentary on Sci-Hub: 3/n Legal aspects


Den endringen som internett har medført har kanskje vært lakmustesten som viser at mainstream-akademia i realiteten ikke har følt seg knyttet til de såkalte "vitenskapelige verdier" i det hele tatt. Angrepene på akademiske verdier fra nyliberalistisk tankegods viser at akademia finner seg i det meste. Man kan kanskje si at de vitenskapelige samfunnene har vist at de hverken føler seg bundet av eller gidder å stå opp for vitenskapelige verdier. Til og med det eldste og største vitenskapelige samfunn, The Royal Society viker sier Timothy Gowers i dette intervjuet:

"I tried to get the Royal Society (which has signed the San Francisco Declaration) to state prominently on its website that it would decide its appointments on the basis of article quality rather than journal metrices, but that has not happened."

Denne gruppen, i hovedsak hjerneforskere fra Skottland, noterer seg at UK Higher Education Funding Council vender det døve øret til forslag til forbedringer. Politikerne er altså ikke interessert i å forbedre forskningen kan man kanskje fastslå:

Of greater concern is that there still appears to be a lack of engagement with these issues amongst those charged with assessing the quality of published research. In the course of this work, we approached the UK Higher Education Funding Council (HEFC) seeking details of those publications submitted to them in the context of the 2014 REF; they declined a Freedom of Information request on the basis that disclosure would not, in their view, be in the public interest. The REF should of course have a role in championing good science, but it should also be a force for improvement, seeking to provide measures against which institutions and scientists can monitor improvements in the rigour of their Research.

 At verdens skarpeste hjerner ikke greier å få tekniske løsninger på vitenskapelig kommunikasjon, men likevel får til månelandingen omtrent på Arpanet sin fødsel, og ser for seg at de skal bygge faste heisinstallasjoner til verdensrommet tror jeg ikke noe på. Derimot så skal det bli interessant hva sosialantropologen Christopher Kelty har å si om de sosiale årsakene til denne likegyldigheten.