Ny bok: The Limits of Neoliberalism

William Davies - Goldsmiths har gitt ut boka "The Limits of Neoliberalism Authority, Sovereignty and the Logic of Competition" og David Beer har gitt en bokanmeldelse som bør være til ettertanke for denne måten markedsøkonomiske prinsipper blir tatt opp i akademia og andre steder. Det minner meg om vandreutstillingen om forfatterskapet til Herta Müller som var på Universitetsbiblioteket i Oslo i mars 2015. Det kommunistiske kontrollapparatet fikk makt gjennom å bryte seg inn i hennes hus og vise at de hadde vært der ved å fjerne litt av et reveskinn hver gang de hadde vært der, en labb, et øre, litt av halen, slik drev de på samtidig som flere av hennes venner bare forsvant. Hun kunne aldri vite når det var hennes tur. Sovjetunionens herskere brukte tilfeldighet som terror, de tok tilfeldige slik at ingen kunne forklare hva som hadde skjedd for å øke følelsen av usikkerhet om hvem som hadde angitt dem. Barna anga foreldrene sine, og motsatt. Nyliberalismen anvender usikkerhet på en måte som har noen likhetstrekk ved denne måten å styre på. David Beer skriver at usikkerhet er en viktig komponent i denne atferdskontrollen:

The spread of neoliberal models of the market are geared towards the ongoing production of uncertainty. The use of indicators and measures to assess our performance – whether at work, in our lifestyles or in our social media based networks – provoke feelings of uncertainty and precarity. Therefore, insecurity is the objective.

 Det virker også slik at akademikere fint får plass til fire vanlige årsverk på ett år slik Frank Huisman beskrev situasjonen da han besøkte UiO i 2014 med sitt Science in Transition paper, og det gleder politikerne stort at effektiviteten har gått slik i været etter man innførte disse metodene, visstnok uten at kvaliteten går ned. Nå er det ikke så sikkert at produktiviteten går opp ved å publisere salamiforskning, "novelty" resultater som knapt kan brukes til noe som helst, eller jukseforskning som engang forfatteren selv greier å replikere, selv om forskningen "kvalitetssikres" gjennom fagfellevurdering. Så det er god grunn til å tvile på om det faktisk har vært noen ekte produktivitetsgevinst og kvalitetsgevinst. Insentiver er viktige, men det er kraftige saker så de må forvaltes med klokskap. Vinnerne i det nyliberalistiske spillet får all ære og trives godt på toppen i hierarkiet, men hvis målet ikke nås, hva er da poenget med å drive på på den måten?