Kristian Gundersen kaller åpen tilgang for "storm i et vannglass"

Styreleder ved Universitetet i Oslo Kristian Gundersen kom med følgende kommentar til Dagbladet om nyheten om at de folkevalgte i EU ønsker å åpne opp all forskning publisert i artikler 2020:

- Storm i vannglass

- Likevel er dette en storm i et vannglass, forskning er uansett allerede gjerne åpen i fagbibliotekene og på nett etter noe tid. Vitenskapelige artikler har dessuten oftest andre forskere som målgruppe, så om de betale som lesere eller forfattere er kanskje ikke så viktig, sier Kristian Gundersen.

 Gundersen har nok ikke helt forstått poenget med open access slik det er ment av EU ministrene, og han kan begynne med å lese bloggposten til James Heathers i Medium, eller gå på et bibliotekskurs.

Often, you don’t need to read one crucial paper which will illuminate the problem that you’re working on, you need to read twelve, or twenty, or a hundred. More often you need to find a paper, which cites a paper, which cites the paper you really need. That is, you don’t need to read whole articles as much as have them direct you. You need a lot of access to a lot of journals to chase down the right foundational references, or to do exploratory reading through the spiraling branches of mutual references that exist between works.

 Som Heathers innvender, så kan man bruke Deepdyve for 40 USD i måneden, og betale 6 dollar for hver PDF. Men det blir fort noen tusenlapper for å sjekke ut og laste ned tilstrekkelig antall referanser for å skrive en artikkel, og jeg tok en tilfeldig sjekk på en UiO forsker i dag, og fant bare snaut en tredjedel av hans forskningsproduksjon, og nesten ingen artikler etter år 2000 selv om forskeren hadde produsert mye de siste 16 årene. En dårlig erstatning altså.

Det er dessuten en logisk brist i at open access blir brukt som argument for at open access ikke er nødvendig, for hvor mange artikler hadde vært tilgjengelig "på nett etter noe tid." uten open access? Hvem har presset forlagene slik at preprint og postprint kunne bli tilgjengelig i åpne arkiver, eller at forfatterbetaling ble noe som de store forlagene ble nødt til å begynne med? Jo, det er open access bevegelsen.

Argumentet om at publisering koster penger har en fjær av sannhet i seg, men Max Planck har påvist at man hadde klart jobben for en brøkdel av pengene, og som bonus fått mye høyere kvalitet og produksjon enn det man har i dag.

Argumentet at folk flest ikke forstår forskningsartikler er et gammelt velkjent argument, men hvor sant er det når universitetsutdannelse er så utbredt? Tony Blair hadde mål om at femti prosent av befolkningen skulle gå på universitetet. Martin Paul Eve på 30 år ble rammet av sykdom for en stund siden og fikk behov for å sette seg inn i sin egen sykdom. Han kunne med sin humaniorabakgrunn fint lese medisinske artikler, og han hadde dette å si til argumentet til Gundersen:

This is total nonsense and I really can’t stand it. First, know this: my institution, although prestigious and well-regarded in many ways, does not have a medical school. As a result, I do not, therefore, have access to all the papers that detail my condition. Second, make no mistake: I can read a scientific/medical paper and understand it. I have a Ph.D. in English literature, I have been teaching myself statistics, I’m an industry-certified computer programmer. To read an article in a remote field takes me much longer – and it varies from paper to paper – but I can understand what is being said even when I might not presume to be able to challenge material within.

 Argumentet til Gundersen om at det kanskje ikke spiller noen rolle om det er leseren eller institusjonen som betaler er å gå glipp av poenget med open access ganske grundig. Slik Heathers skriver så er abonnementsbetaling roten til problemet:

when you throw away licencing, copyright, and digital rights issues, it’s very easy to build a superior service.

Heather kommer med en kritikk som jeg synes Gundersen bør tenke litt på:

All the silliness written by defenders of large academic publishers in the last little while especially has really highlighted just how monumentally out of touch they are. 

Kristian Gundersen har flere ganger ristet på hodet av kritikk som han ikke kan ha satt seg noe særlig grundig inn i. Da epostsystemet Outlook ble innført, så vet alle som er litt informert, at dette systemet har bakdører, noe open source systemer ikke kan ha så vidt jeg har forstått alle kan inspisere kildekoden. Gundersen mente det var konspiratoriske teorier som lå til grunn for kritikken. Han har heller ikke tatt kritikken av biblioteksystemet Oria sine sikkerhetsproblemer alvorlig slik kollega Knut Hegna har skrevet godt om i Bok og Bibliotek. Studenter fra store deler av verden, som sekulære forskere eller studenter fra Midt-Østen eller regimekritiske fra Kina, tenker seg om minst ti ganger før de låner en bok med innhold som ikke er godkjent lesestoff, og de er nok svært forsiktige med å sende eposter som kan brukes mot dem. Hvis demokratiet knaker i sammenføyningene i Norge i framtiden, så vil slike kjølende mekanismer bli merkbare i Norge også vil jeg anta. Det er et gammelt viktig demokratisk prinsipp at studenter og forskere kan ha noen aktiviteter som gjør det vanskelig for "storebror" å logge aktivitetene. Åpen debatt og "forsamlingsfrihet" går hånd i hånd i demokratiet såvel som i vitenskapen. Når man ikke lenger kan dra på hytta uten at et israelsk selskap er fullt oppdatert hva slags bøker og tidsskrifter man har tatt med seg fra biblioteket, og at man knapt har muligheten til å bruke epostkommunikasjon som gjør det vanskelig å bli overvåket reduserer verdien av to av de få gjenværende mulighetene for å studere og forske på kontroversielle spørsmål, ofte de viktigste samfunnsproblemene. Styreleder Gundersen har så vidt jeg vet ikke akkurat vært så positiv til open access som han hevder heller. SAB rapporten, alle delrapportene, og utvalget som oppnevnte panelet i SAB rapporten har knapt lagt igjen et eneste spor av tanker om åpen vitenskap eller open access. Det er vel bortimot like virkelighetsfjernt som å snakke om innvandringspolitikk uten å nevne et ord om migrasjonsstrømmen over Middelhavet den siste tiden.

Jeg synes Gundersen gjør en viktig jobb med å kritisere alternativindustrien og han er nok en produktiv og god forsker, men i noen saker så er han etter min mening "monumentally out of touch" med virkeligheten. En gjennomlesning av hva folkevalgte EU ministre har blitt enige om ville vært en god start for å rette opp misforståelsene. Det er også noen overordnede trender som er vanskelig å få øye på, godt uttrykt i siste World Development Report 2016 Digital Dividend om farene ved overvåkning og elitens (den kommersielle og makteliten) kapring av den digitale utviklingen:

The internet can be a platform for universal empowerment, but not when it becomes a tool for state control and elite capture.