Deltagelse får nå et teoretisk fundament, og som kan få konsekvenser for åpen vitenskap strategier

Samarbeid og deltagelse kan man vel si er stikkord for en global trend som ligger til grunn for mye demokratiteori, digital økonomi, og delesamfunnet. I Afrika så er vitenskap og teknologi veldig i vinden for tiden med president i Rwanda i spissen. Han mener sosiale medier er et av de viktigste verktøyene for økonomisk vekst. Sunlight Foundation har laget et forslag på hvordan annoteringer av lovforslag, "crowdlaw" kan øke den demokratiske deltagelsen. Christopher Kelty har vært en av arkitektene bak open access strategien på University of California, som har vært et av de mest innflytelsesrike universitetene sammen med Harvard og MIT innen åpen vitenskap. Han skal ha en forelesning om det teoretiske grunnlaget for samarbeid på University of California Davis i morgen 16. mars som jeg ser fram til å få innsikt i. Jeg sjekket hans tidligere artikler og kom over en flott artikkel som ordner de eksisterende teorier for deltagelse. "Seven dimensions of contemporary participation disentangled"
Kelty med flere medforfattere har funnet ut at begrepet deltagelse sjelden blir brukt på samme måte på tvers av en stor litteratur som dekker temaet. Forfatterne analyserte litteraturen og kom fram til sju ulike meninger av ordet deltagelse, som kan brukes som et analyseverktøy for å skape gode strategier for demokratiutvikling, innovasjon, vitenskapspolitikk, og sikker anvendelig for å takle ekstremisme.


De sju dimensjonene som deltagelse har er følgende fra artikkelen:

1. The educative dividend of participation.
2. Access to decision-making and goal setting in addition to task-completion.
3. The control or ownership of resources produced by participation.
4. Its voluntary character and the capacity for exit.
5. The effectiveness of voice.
6. The use of metrics for understanding or evaluating participation.
7. The collective, affective experience of participation.

Jeg er spent på hva Kelty har å si om det han kaller den underteoretiserte likegyldigheten blant akademikere om open access. Jeg tipper det kan ha å gjøre med det han beskriver i artikkelen fra 2014 om at dersom deltagelsen er for "engineered" så medfører det for mange "profesjonelle" som har lært å "work the system". Eller at dersom det er for lite kompetansebase så mislykkes ustrukturerte prosjekter. Jeg tenker at det er et dilemma mellom karriere-styring med impact factor vs. frihet til å arbeide uforstyrret av byråkratiske spilleregler. For mye og for lite styring kan sette i gang prosesser der nepotismen tar over eller systemet skaper "profesjonelle" som blir flinke på å tilpasse seg systemet med impactfactor som produserer papirkunnskap men som ikke produserer reell kunnskap verden trenger.

A key aspect of this dimension, therefore, has to do with the structuring of participation, its relationship to voice (dimesion #5), and to the development of affordances and metrics (dimension #6) that enable, ease, or provide feedback on participation. If participation is too highly “engineered,” it is likely to seem inauthentic and the goals will appear inaccessible to the participant. Development critiques (Cooke & Kothari, 2001) often point out that when participation is too bureaucratized it generates “professional” participants who know how to work the system (see also Epstein, 2008). Conversely, unstructured projects can require extensive preexisting experience or knowledge, as in the case of free software.

I akademia er det mye nepotisme og impact-factoren har status omtrent som gud selv i akademia. Derfor mener jeg det skal bli interessant å få høre om Christopher Kelty har noen perspektiver på hvordan man kan løse disse grunnleggende problemene i sin forelesning 16. mars 2016 på University of California.  Det er enorme mengder med ny forskning på dette feltet som velter inn nå og som står temmelig sentralt i forskingsfronten på de store spørsmålene verden står overfor nå og i nærmeste framtid. Det er bare å henge med.