"Ti bud til en ung man som vil frem i verden" og akademias konformitet

Jens Bjørneboes fantastisk treffende dikt "Ti bud til en ung mann som vil frem i verden" passer nok også godt for akademia også. Slate Magazine har en artikkel "We Need More Iconoclasts!" som etterlyser mer risikotaking blant tidsskrifter siden gjennombruddsartikler tenderer mot å bli publisert i mindre kjente tidsskrifter. Det er litt rart siden Nature prøver å ta høy risiko og har stor tilbakekallingsrate, men når man ser litt nøyere på saken, så er det jo kjedelige replikasjoner med negative resultater som ofte gjør vei i vellinga. Virkelig spenstige innovasjoner pleier å bestå av kombinasjoner av fagområder som står veldig langt fra hverandre. Peter Suber ga det navnet "multidomain intelligence" nylig i forbindelse med kombinasjonen av blokkjede og kliniske undersøkelser. Michael Muthukrishna skrev på Twitter "Large leaps in innovation recombine ideas from distant parts of the thought Space" Et typisk trekk er at akademia er like lite opptatt av fakta som grunnlag for viktige beslutninger som klimafornektere og vaksinemotstandere. Det har nok ikke med irrasjonalitet å gjøre, heller rasjonalitet, fordi eksperimenter viser at folk holder med dem som de tror er på sitt lag, uavhengig av fakta. Forskningsprosjektet "Cultural cognition" viser at vi er mer opptatt av å signalisere meninger som stemmer overens med den gruppen man ønsker å tilhøre enn å utfordre den med nye ideer. I akadmia så skulle jo jobben være å forholde seg instrumentelt til fakta, men det glipper nok like mye i akademia som andre steder. Det fikk jo Bjørneboe også godt fram i skuespillet om Semmelweiss. Disse mekanismene er menneskelige, den mertonianske normen om å "holde en armlengdes avstand", altså "Disinterestedness" som D i CUDOS-normene, er ufattelig vanskelig, og er etter mitt syn en holdning som har for lite fokus i akademia. Med den effekten at normen lever i en skyggetilværelse og gjør at opportunisme får altfor stort spillerom. Fordelen med å gå på de beste universitetene er nok at de evner å lære studentene slike holdninger i langt større grad enn på de mindre gode, og denne biten av universitetsstudiene er vel også det som virkelig gjør en forskjell. Som Anton Martin Schweigaard sa, en løve er bedre enn hundre harer. Er løsningen da å satse på en løve? Nei så enkelt er det ikke ifølge Muthukrishnas nye blogg Evonomics, innovasjon foregår i den kollektive hjernen, ikke hos enkelte oppfinnere, derfor er de gode forskerne stadig mer opptatt av kompleksitet og plastisitet og ikke enkle svar som bare forsterker gamle myter om "the solitary genious" og oppfinnere med geniale patenter. UiO's Kjetil Horn Hogstad forsker på plastisitet. Jeg vet ikke om det faller innenfor plastisitet, men man kan nå trene opp parkinsonpasienter til å respondere på placebo-effekten omtrent som pavlos hund. Selvbedrag, myter, Cultural cognition i forbindelse med klimaendringer f.eks., religion, alternativ medisin, kollektiv intelligens, alt dette er fremdeles mysterier som det ikke finnes enkle svar på, men som krever en fin balanse mellom entusiasme og "Disinterestness" for å utforske.