Nye samarbeidsordninger mellom privat og offentlig vitenskapelig infrastruktur

Nå dukker det opp ideer om vitenskapelig infrastruktur som virker realistisk og treffer målet. Ideen fikk jeg fra en muligens revolusjonerende bok om hvordan tøyle finanskreftene samtidig som man sikrer seg de positive bidragene til markedsøkonomien.


Bonussystemer i lønningsteori skulle i teorien styrke markedets evne til å fordele knappe ressurser som arbeidskraft og kaptial der de gjorde størst nytte for seg. Bill Clinton satte seg som mål å begrense sjefslønninger i 1993 med en markedsbasert ordning basert på resultater. Det fikk motsatt effekt ved at det var enkelt å omgå disse mekanismene i lovverket med det resultat at lønnsforskjellene har økt dramatisk.


Bonussystemene innen finansteori kombinert med sentralbankene som garantist førte til at finansverden tømte lommebøkene til middelklassen i USA og Europa. Toppøkonomer som Greenspan og Summers ser ut til å være enig med Marvyn King sin nye bok "The End of Alchemy" om at det dreier seg om alkymi. Det rare er at akademia har innført et lignende system basert på samme markedstankegangen. Nobelprisvinneren Randy Schekman gjorde sammenligningen med bonussystemene:

We all know what distorting incentives have done to finance and banking. The incentives my colleagues face are not huge bonuses, but the professional rewards that accompany publication in prestigious journals – chiefly Nature, Cell and Science.

Maryvyn King er ikke så opptatt av å kontrollere bonussystemet, men han tar i stedet  tak i finanssystemets grunnleggende problemer på en realistisk måte ved at bankene ikke får mer ryggdekning enn det som er rimelig. Dette til forskjell fra kosmetiske og symbolpolitiske tiltak mot finansbransjen som så langt ikke har løst problemet noe særlig effektivt.


Med Kings metode vil sansynligvis den eventyrlige profitten innen finans kommer til å stoppe opp, mens vanlige lønnstakere kommer sansynligvis til å tjene på det. Kanskje man bør gjøre det samme for vitenskapelig infrastruktur?


Forfatterne: Samuel Moore (OKF, King’s College London and Ubiquity Press), Jonathan Gray (OKF) and Danny Lämmerhirt (OKF) PASTEUR4OA Briefing Paper: Infrastructures for Open Scholarly Communication skriver at det er et dilemma at de fleste oppstartselskaper innen vitenskapelig kommunikasjon følger Twitter-metoden med å bygge opp en stor brukerbase før de lager forretningsmodellen sin som de skal kapitalisere på med overskudd for øye, ikke udelt vitenskapelig gevinst. Går det an å få en bedre løsning?


Offentlig eid vitenskapelig infrastruktur ville løst problemene i stor grad, men da ville man gått glipp av markedts kreativitet. Samuel More med flere foreslår noen grunnleggende retningslinjer som virker gjennomtenkt og ligner på Marvyn Kings geniale metode synes jeg. Dessverre så er ikke modellene helt gjennomtenkt og prøvd ut, men det bør man kanskje gjøre.


"For example, Mariana Mazzucato in her book The Entrepreneurial State encourages governments to take more risk and invest in early-stage companies through a variety of measures, but also to reap and re-distribute the rewards (Mazzucato 2014). This would allow the state to have a say in how platforms are developed, monetised and eventually sold, creating a more responsible basis for innovation. In a similar vein, Michel Bauwens and Kostakis advocate the ‘partner state approach’ for the promotion of ‘sustainable models of entrepreneurship and participatory politics’ (Kostakis and Bauwens 2014); and Terbor Scholz and others advocate ‘platform cooperativism’ as a way to challenge the dominance of data-driven corporate platforms, allowing common ownership and governance for all who participate in the platform (Scholz 2016). While there is not the space to go into detail here, platforms created by these mechanisms would be able to ensure that the generated data is publicly owned and the platforms sensitively designed. Further work is therefore needed to explore new economic models for scholarly infrastructures."