Universitetet som nyliberalistisk elfenbeinstårn

Åpen vitenskap utfordrer i økende grad gamle styringsstrukturer internt på universiteter, men også universitetsansatte sin kontakt med omverdenen. Det tradisjonelle universitetet skulle vært en bastion mot nyliberalisme, men i praksis så har universitetsmiljøene vært velvillige mottakere av markedsmekanismer som tellekanter og impact factor. Jeg tror elfenbeinsuniversitetet med hovedsakelig venstreorienterte forskere har funnet en attraktiv allianse i nyliberalistiske strømninger som Authors Guild, Elsevier og Thomson Reuters Impact Factor. John Peter Collett skriver om dette arbeidsfellesskapet som den kollegiale styreformen i Morgenbladet Nr. 23 / 17.–23. juni 2016, s.26:

"Over- og underordning var formelt fraværendei denne organisasjonsformen. Alle som var sluppet inn, var likeberettigede medlemmer og nøt godt av fellesskapets beskyttelse."

Her er stikkordet "alle som var sluppet inn", og det er det som er den magiske grensen som nå ansvarsbasert forskning, Responsible Research and Innovation (RRI), nå utfordrer. Den nyliberalistiske modellen med impactfactor og intern konkurranse i elfenbeinstårnet blir utfordret av at universitetet må bli en bedre bidragsyter til innovasjon og besvare aktuelle samfunnsproblemer. Stephen Curry har skrevet et utkast til et kapittel i en kommende bok på Manchester University Press som skal få tittelen: ‘Here be monsters’: Science, politics and the dilemmas of openness. Boka er et resultat av et femårig forskningsprosjekt  med titte "Making Science Public: Challenges and Opportunities" fra University of Nottingham om hva som skjer når universitetet åpner seg. Stephen Curry skriver i sitt kapittel om grensene mellom universitetet og samfunnet som er i ferd med å forvitre:

While the boundary between academic science and the rest of the world has never been impermeable, it has been used to demarcate the sphere of authority of scientists within which they assert a degree of independence. The growth of open science andsocial media in particular make this boundary more porous and,while open access does not appear to have had particular effects, this interface is worth examining as a potential locus for futureaction.

Det var Wellcome Trust sine krav om å åpne Zika-forskningen som satte problemet på dagsordenen:

In announcing the moves to speed the release of Zika virus researchthe statement of the consortium of funders and publishers led bythe Wellcome Trust spoke of an “imperative”. It was not described as a moral imperative but did seem to resemble one. The logical corollary to these initiatives is to ask why they should not be extended to other infectious diseases – HIV, Tuberculosis and malaria infections have caused more harm than Ebola or Zikaviruses – or even to other research areas where there is a strong public interest, such as antimicrobial resistance, climate change, or secure supplies of energy, water and Food?

Joe Biden har brukt samme ide for å åpne kreftforskningen som får 5 milliarder USD i offentlige midler hvert år i USA.



Når de akademiske forskningsorganisasjonene som American Chemical Society selv ikke har klart å effektivisere forskningen, så mener jeg Responsible Research and Innovation (RRI) tilbyr et viktig korrektiv. Politikerne må sikre seg at forskningssystemet produserer forskning som samfunnet behøver, og derfor tror jeg ansatt rektor kan være med på å sikre at samfunnets behov blir hørt.


Ved å omfavne nyliberalistiske markedsmekanismer så har det tradisjonelle universitetet gjordt impact factor og de selskapene som kontrollerer prestisje til overdommere, og ikke det kollegiale fellesskapet. CUDOS prinsippene er uforenelige med publish or perish systemet, noe som er ganske lett å se når man kaster et blikk på hva disse prinsippene betyr:
"The four Mertonian norms can be summarised as:

• universalism: scientific validity is independent of the sociopolitical status/personal attributes of its participants; to honour this principle, the scientific project requires organisations to provide equality of opportunity^[3]
• “communism”: all scientists should have common ownership of scientific goods (intellectual property), to promote collective collaboration; secrecy is the opposite of this norm.^[4]
• disinterestedness: scientific institutions act for the benefit of a common scientific enterprise, rather than for the personal gain of individuals within them
• organized scepticism: scientific claims should be exposed to critical scrutiny before being accepted: both in methodology and institutional codes of conduct.^[5]

Dagens elfenbeinstårnpregede universiteter fungerer for dårlig mener stadig flere forskere. Wien prinsippene som etter ett års arbeid og kom i juni 2016, slår dette fast i sine 12 prinsipper, akkurat som en annen forskergruppe Force11 som leverte sin betenkning i mai 2016. Forfatterforeningene i Norge tilhører den tradisjonelle fraksjonen forfattere som legger vekt på opphavsrett og lukket forskning akkurt som Authors Guild i USA. Nå har det i USA kommet en særdeles kompetent gruppe forfattere som kaller seg Authors Alliance som er mye mer interessert i åpenhet enn de tradisjonelle forfatterforeningene. I Norge og ellers i verden så har forlagsbransjen, kulturproduksjon og media vært den eneste delen av næringslivet som har vært hundre prosent godtatt av marxistiske bevegelser, fordi det kunne brukes som et verktøy mot kapitalismen. Med internett og åpenhet, så har deres rolle gått over til å bli forsvarere av nyliberalisme innen akademia ser det ut som for meg. Plateselskaper, aviser, forlag har fått gjennom overvåkningsregimer for å fakke pirater og fått gjennomslag for stadig strengere opphavsrett. Paradokset har oppstått på andre områder også, der venstresiden i USA danner allianser med de sterke islamske lobbyorganisasjonene. Venstresiden som tradisjonelt kjempet for å utdanne folket, kvinner, få vanlige mennesker inn i politikken, jobber mot sine egne prinsipper. Novartis har drevet evergreening av patenter brukt i HIV medisin, og sørger for at HIV pasienter i India og andre steder ikke har fått billig generisk medisin. Men pytt, venstresiden i Norge står last og brast med EU mot India i denne saken gjennom sin investering i oljefondet på opptil 10 milliarder kroner i Novartis. SV og Arbeiderpartiet stod på EU og USA sin side mot India.


Venstresiden i verden og akademikere virker verdigmessig desorientert, og henger igjen i gamle normer og kulturer som virker mot deres tidligere frigjøringsprosjekter.


En av verdens skarpeste vitenskapsjournalister, Glyn Moody, har skrevet en lang og god kommentar til åpningen av EU sin forskning 2020 som jeg skulle ønske tradisjonelle akademikere tok innover seg:

Open access: All human knowledge is there—so why can’t everybody access it?We paid for the research with taxes, and Internet sharing is easy. What's the hold-up?

Moody åpner denne ti sider lange artikkelen med overbibliotekaren Anthony Panizzi som åpnet opp British Museum for folket i 1836. Bibliotekenes verdensorganisasjon, IFLA, de amerikanske og europeiske biblioteksorganisasjonene, er krystallklare i sine anbefalinger om å støtte opp om åpen vitenskap. Samtidig er det nok sterke motkrefter innen biblioteksverden som er redde for de endringene som dette kan ha for biblioteket. Biblioteket har jo levd i en symbiose med forlagene i hundrevis av år med sine unntaksbestemmelser i opphavsretten. Nå er ikke disse unntaksbestemmelsene for de trykte dokumentene lenger like relevant for åpen vitenskap. Kunnskap er ikke lenger blekk på papir, men har flyttet seg til digital infrastruktur. David Weinberger står på åpen vitenskap sin banehalvdel, mens Michael Patrick Lynch står for den forståelsen som jeg tror gjelder mange tradisjonelle vitenskapsfolk. Denne motsetningen kommer mesterlig til uttrykk i Weinbergers bokanmeldelse av en ny bok av Lynch her i artikkelen:

Rethinking Knowledge in the Internet Age

By David Weinberger

Når gammeldagse akademikere så gladelig omfavner nyliberalistiske konkurransemekanismer så blir det noen pussige utslag. Mats Alvesson har skrevet et par bøker om fordummingen i kunnskapsorganisasjoner.
https://www.timeshighereducation.com/news/universities-complicit-in-pushing-knowledge-economy-fallacy

https://www.timeshighereducation.com/books/the-triumph-of-emptiness-consumption-higher-education-and-work-organization-by-mats-alvesson/2006210.article 


John Peter Collett illustrerer med sin artikkel i Morgenbladet "To ulike verdener" 23 / 17.–23. juni 2016, s.26 ganske godt det Cameron Neylon beskriver som vitenskapens kulturelle problem. Cameron skriver:

The ‘common culture’ of predominantly transatlantic research built on the European tradition and post-WWII expansion is failing in the face of globalisation, reduced political autonomy and the ubiquity of the web in everyday life.