Tuesday, December 20, 2016

Academia edu og Research Gate får konkurranse fra virkelig åpne arkiver

Barbara Fister er en treffer godt i sine analyser og denne gangen om Open Science Framework som kanskje blir den store vinneren i kampen om å bli den dominerende plattformen https://www.insidehighered.com/blogs/library-babel-fish/socializing-academia-0

Monday, December 12, 2016

Er filmen "Et plagieringseventyr" et brudd med vitenskapelig dannelsestradisjon?


I den nylig utkomne open access boka "Vitenskapelig (u)redelighet" 2016 fra NOASP Cappelen Damm Akademisk, redigert av Torkild Vinther, Vidar Enebakk, Jacob C. Hølen https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/view/8/20/74-1 skrev Rangvald Kalleberg s. 67-95 et kapittel som nesten i sin helhet kan tolkes som en kritikk av filmen "Et plagieringseventyr" etter min mening.

 

Budskapet i filmen "Et plagieringseventyr" som er laget av Universitetsbiblioteket i Bergen og brukes i Søk og skriv, og lignende filmer som brukes i undervisning om god henvisningsskikk på mange universiteter og høgskoler i Europa er at man ikke bør plagiere fordi man kan bli straffet for det. Det er flere scener som vektlegger straffeaspektet, og logikken er omtrent som at man ikke bør stjele fordi man kan bli tatt. Jeg kan forstå at man har en slik vinkling fordi det er "rasjonelle karriereråd" som sikkert får lettest gehør hos studentene, men prisen for denne måten å utdanne på er at studentene ikke blir opplært i vitenskapelige interne normer. Det er lettere og mindre ressurskrevende å utdanne enn å danne, og her så kan det se ut som at vi har et godt eksempel på fristende snarveier for å utdanne framfor å danne unge mennesker inn i vitenskapelige normer. Med overgangen fra eliteutdanning til masseutdanning, så kan det være fristende å droppe den ressurskrevende tause og utilgjengelige dannelsen til fordel for slike lettfattelige budskap om straff, men jeg tror mye verdifull vitenskapelig dannelse som man får bruk for i mange sammenhenger går med i dragsuget her. Det ligner for mye på at man dropper å stille så store krav til utvelgelse av kilder til bachelor/masteroppgavene/doktoravhandlingen/forskningsartikkelen med hensyn til relevans og kvalitet, til fordel for å bruke tiden til å oppfylle formelle krav til masteroppgaven. Kvantum trumfer kvalitet, og kanskje slike snarveier har ført til at mange nå snakker om at halvparten av vitenskap er "false"? Se for eksempel Andrew Gelman sin bloggpost 21 september 2016: "What has happened down here is the winds have changed"

 

I innledningen skrev Kalleberg på  s. 68 "I siste del stilles et konstruktivt forskningsspørsmål: Hvordan kan fagmiljøer fremme god henvisningsskikk? Anbefalingen er at miljøene må gjøre det klart for seg selv og utenforstående at påbud om god skikk og forbud mot plagiat ikke er påført utenfra. I likhet med metodologiske normer har

vi å gjøre med interne, faglig krav."

Her er presentasjonen av boka:

Yngre forskere velger tradisjonelt og ikke åpen vitenskap ifølge en lobbyorganisasjon for tidsskriftforlagene

En av lobbyorganisasjonene blant hovedmotstanderne til åpen vitenskapsbevegelsen, "Publishing Research Consortium" har levert en rapport med tittel: "Early Career Researchers: the harbingers of change? Year one (2016)" som viser at yngre forskere velger tradisjonelt når det gjelder publisering, og de har også mest tillit til tradisjonell fagfellevurdering. Yngre forskere bruker også lite fagbiblioteket sine discovery ressurser, og foretrekker andre måter å finne faglitteraturen på, sansynligvis Google.


Forklaringen som PRC antyder er at konkurransen om stillinger er så hard, at yngre forskere er forsiktige med å eksperimentere med publiseringsformer som potensielt kan ødelegge framtidsutsiktene.


Jeg har tidligere sett forlagsbransjen lage flere undersøkelser på holdninger til lisensiering og fagfellevurdering der metodikken har blitt kritisert, så jeg tror man skal ta slike holdningsundersøkelser litt med en klype salt. Jeg ser en del likheter med oljeindustrien som prøver å få opinionen med på at olje sparer miljøet for uttak av kull gjennom for eksempel Statoils goodwill-kampanje "Statoils goodwillkampanje i Aftenposten unnviker fakta | Ragnhild Freng Dale" 8. desember i Aftenposten. 


Det er flere eksempler på forskere som har bygget seg opp ved å publisere open access, og til og med fjerne navnet på tidsskriftet i listen over publikasjoner slik Michael Eisen gjorde. Erin McKiernan har bygget seg opp helt open access, og publisert en bruksanvisning og sammen med flere har skrevet en artikkel i elife med tittel "Point of view: How open science helps researchers succeed" der de konkluderte med:
These findings are evidence that open research practices bring significant benefits to researchers relative to more traditional closed practices.


Som Peter Walter og Dyche Mullins skrev i nyhetsbrevet jeg kommenterte for noen dager siden så er det flere forklaringer på denne konservatismen som antagelig blir formidlet videre fra generasjon til generasjon via veilderforholdet. Walter og Mullins nevner fem forklaringer:


First and foremost, we as a community have fallen into the lazy and lamentable habit of using journal titles as yardsticks to measure our accomplishments. We pretend that this is a rational strategy by pointing to metrics like the journal impact factor, widely viewed as a false metric tailor-made to be gamed by high-profile journals that unfortunately now dictates the careers of our young scientists. (min utheving)
I andre årsaksforklaring skriver Walter og Mullins:


We are evolutionarily programmed to nourish and protect our young (min utheving) and many of us continue to publish in journals of questionable ethics because: “I/my student/postdoc need(s) to publish in such a journal to get a promotion/job/grant.” As a community, we remain in thrall to these magazines. We may imagine ourselves to be rational, gutsy, paradigm-changing experimentalists who go where no one has gone before, but in reality we are a conservative community to which change does not come easily. There is hope for gradual change and enlightenment, but all of the rational and well-reasoned cries of outrage have not led to a revolution.  
Den mer intellektuelle årsaken til å velge det tradisjonelle publiseringssystemet handler om sannhet og tillit, understøttet av uavhengighet som følge av den symbiosen og maktfordelingen som forlagene har gitt:


It is imperative for us to adhere to our academic mission of making sure that scientific contributions are properly reviewed and refined so that our published work represents reliable, true advances of knowledge—to the best of our communal ability to judge. 
Og jeg regner med at unge studenter så vel som erfarne akademikere liker å delta i den fire hundre år gamle publiseringstradisjonen for å fremme akademisk frihet og det frie ordet.


Non Solus (Latin for “not alone”) reads the banner of a woodprint adopted as a logo in 1620 by the House of Elsevier, a family of Dutch booksellers. The print shows a sturdy elm tree that supports a growing vine, which wraps around the trunk and entangles the branches (Figure 1). The vine bears fruit, which a solemn scholar harvests with ease. In 1880 an unrelated publishing company adopted the Elsevier name and its logo, which according to its website: “…represents, in classical symbolism, the symbiotic relationship between publisher and scholar. The addition of the Non Solus inscription reinforces the message that publishers, like the elm tree, are needed to provide sturdy support for scholars, just as surely as scholars, the vine, are needed to produce fruit. Publishers and scholars cannot do it alone….”1
Today, this 400-year-old logo no longer reflects reality. 
Med feilmarginer på vitenskapelige artikler som det nå er nokså stor konsensus om av dem som kjenner problemstillingen, nå ligger på rundt femti prosent, så er det nok viktig at man gjør noe drastisk for å øke tilliten til og sannhetsgehalten i vitenskapelige resultater. Ole Petter Ottersen har publisert en bra artikkel i  "How should universities confront a post-truth world?" Ole Petter Ottersen 09 December 2016 Issue No:440 der han avslutter med to gode forslag:


Faced with the prospect of a post-factual society, universities have to re-establish a respect for objective truth and powerful arguments – through our educational programmes and through our public outreach.
We have to create many more arenas for debate – arenas that are open and inclusive so as to give a voice to those who feel left behind too. Universities should be trust-building as well as truth-seeking. In our age of turbulence these two words – trust and truth – are inextricably intertwined.   
Det er mange dilemmaer, feilaktige faktabeskrivelser, fallgruver og skinndiskusjoner her som i vitenskapen ellers. Jeg tror begynner å lure på om tidsskriftet som format er en grunnleggende årsak til mange av problemene med det tradisjonelle systemet slik Harlan M. Krumholz i tidsskriftet Circulation skrev på redaktørplass for et år siden. Overskriftene i denne artikkelen om tidsskriftet  Too Slow, Too Expensive, Too Limited, Too Unreliable, Too Focused on the Wrong Metrics, Too Powerful, Too Parochial, Too Static, Too Dependent on a Flawed Business Model.


http://dx.doi.org/10.1161/CIRCOUTCOMES.115.002415

Thursday, December 8, 2016

Borgerlønn og Harvard og MIT sin forskning på kollektiv IQ

Aksel Braanen Sterri skriver godt om borgerlønn i Dagbladet 8. Desember i artikkelen "En kur mot ulikhet og fattigdom". Se http://www.dagbladet.no/kultur/en-kur-mot-ulikhet-og-fattigdom/65630172 Han kommer inn på et viktig aspekt ved at innovasjon er noe som hele kulturen er med på. I denne sammenhengen er det verd å nevne at også individuell IQ kan forklares som et resultat av kollektive prosesser. IQ skal visstnok være veldig arvelig så det høres kanskje litt usannsynlig ut av den grunn, men Rwandas jenter har økt IQ med mer enn ett poeng per år over en 20 årsperiode på lignende vis som Vesten har gjorde de siste 100 årene. MIT Center for Collective Intelligence http://cci.mit.edu/ og boka http://cci.mit.edu/ https://www.edge.org/conversation/thomas_w__malone-collective-intelligence og ser på Internett som en mulighet for kollektiv IQ, og Harvard har forsket på dette lenge med veldig spennende resultater. Michael Muthukrishna og Joseph Henrich på Harvard har spennende videoer på YouTube og Henrich sin bok "The Secret of Our Success..." er verd å ta i nærmere øyesyn. http://press.princeton.edu/titles/10543.html Mange bøker om både kollektiv intelligens og borgerlønn er på universitetsbiblioteket tilgjengelig for dem som ønsker å fordype seg i temaene. Se for eksempel https://app.uio.no/ub/emnesok/humord/search?id=c26855 men ser jeg må kjøpe noen flere https://www.amazon.com/s/ref=nb_sb_noss?url=search-alias%3Daps&field-keywords=Basis+income

64 open access bøker levert til JSTOR

Nå har JSTOR akkurat levert første forsendelse med open access bøker og flere hundre kommer nærmeste år.
"We are pleased to announce a new program to make Open Access monographs available on the JSTOR platform. An initial set of 63 titles is available from four outstanding publishers: University of California Press, University of Michigan Press, UCL Press, and Cornell University Press. We expect to add several hundred more Open Access titles over the next year. "

Universiteter på patentjakt kan tape status som "offentlig gode"

Jacob H. Rooksby ga et interessant intervju i "Inside Higher Education" i forbindelse utgivelsen av boka "The Branding of the American Mind: How Universities Capture, Manage, and Monetize Intellectual Property and Why It Matters"


Rooksby viser til stadig flere eksempler fra USA der samfunnet gradvis endrer oppfatning av universitetet som et offentlig gode med tilhørende privilegier, til å oppfatte universitetene som bedrifter som må betale eiendomsskatt som andre bedrifter. Når universitetet i tillegg framhever sine evner til å skaffe patenter og måler seg selv og markedsfører seg selv på hvor mange patenter de greier å få, så blir det en selvforsterkende effekt mot kommersialisering.


Empirisk forskning viser at de færreste universiteter klarer å skaffe særlig penger på patentering, slik at resultatet kan ende med å miste noen av privilegiene som følger med å framstå som et "offentlig gode", mens de ikke får tilstrekkelig inntjening på intellektuell eiendom.


Dessuten krever det store ressurser for å forvalte intellektuell eiendom, og da skal det også mer inntjening til før det blir store overskudd. Men kanskje kommersialiseringen har en enda større kostnadsside ved at den påvirker den øvrige forskningsaktiviteten negativt? Samfunnets nytte av universitetet er kanskje mer avhengig av hva universitetet kan bidra med i form av grunnforskning, kompetente kunskapsarbeidere i bedrifter og statsapparatet utenfor universitetet?


Patenter har vært myteomspunnet som svært lønnsomme, mens økonomene Michele Boldrin og David K. Levine er kritiske i artikkelen "The Case Against Patents" JEP Vol. 27, No. 1 (2013):  "The case against patents can be summarized briefly: there is no empirical evidence that they serve to increase innovation and productivity, unless productivity is identified with the number of patents awarded—which, as evidence shows, has no correlation with measured productivity." https://www.aeaweb.org/articles?id=10.1257/jep.27.1.3








Fem meninger og årsaker til at open access har blitt motarbeidet

Jeg har aldri sett en så bra samling forklaringer på hvorfor åpen vitenskap og åpen tilgang har blitt motarbeidet som i dette nyhetsbrevet fra The American Society for Cell Biology forfattet av Peter Walter og Dyche Mullins.

Særlig introduksjonen er nyttig der de beskriver firmalogoen til Elsevier som er et tre som symboliserer et forlag, og forfatterne som slynger seg som en vinranke rundt eikas stamme. Den symboliserer symbiosen mellom forfattere og forlag, og ved sidan av står det skrevet "Non Solus" som betyr "Ikke alene". Jeg tolker det også som en maktbalanse, ved at forlagene har kunnet gjøre som de ville uten universitetet sin maktinnblanding. Det "usynlige universitetet" og "Scientific Republic" er ord som har blitt brukt på den grenseløse vitenskapelige prosessen. Det er ikke rart mange blir urolige når forlagene etter hvert får andre roller enn tidligere.


De fem argumentene er stikkordsmessig: 1) Tidsskriftets prestisje har blitt et mål på kvalitet 2) Manglende vilje og mot til å gå sammen, og ikke villig til å ofre unge forskeres karrierer 3) Forlagene er så rike og mektige at de greier å stå imot forskningsfinansiører 4) Forskernes ansvarsfølelse for å røkte de vitenskapelige prosessene har gjordt at man fortsetter i den gata man har begynt i 5) Redaktørene i forlagene blir ikke sett på som fiender, men som kollegaer.


Dette er fem forklaringer av mange flere, men jeg synes de oppsummerer noe de fleste forskere sikkert tenker på som problemområder for åpen vitenskap.


Artikkelen sier lite om alternativene, men det virker som mer og mer sansynlig at det kun er ett alternativ til dagens system, og det er det det "sirkulære publiseringssystemet" basert på åpen vitenskap. Å flikke på det gamle systemet blir mindre og mindre sansynlig for å løse den enorme feilmarginen innen de fleste vitenskaper som nå er allmindelig godtatt ligger på rundt femti prosent. Ingelfingerregelen, og "the incumbency rule" er på vei ut, og bekreftet av utallige empiriske studier.

Wednesday, December 7, 2016

Maktbasen til forlaga i forhandlingar om open tilgang


Eg trur ein viktig grunn til at akademia og samfunnet godtek forlaga si makt, er at forlaga veit at eliten er redde for sine maktposisjonar i elfenbeinstårnet. Eliten vert utfordra i heile den vestlege verda av Trump og andre populistiske rørsler for tida, og Stephen Hawking har skrive om at akademikarane må koma seg ut av elfenbeinstårnet nyleg i Aftenposten http://www.aftenposten.no/meninger/Verdens-ledere-ma-anerkjenne-at-de-har-mislykkes--Stephen-Hawking-610379b.html Det kan verke som at me no er i ein slik situasjon som Rufus Pollock beskriv som sjelen og hjarta i den digitale tidsalderen, som ikkje er teknologi, men openheit. Denne openheita kan brukast til å utfordre ulikskap og urettferdigheit, men den kan også forstyrre lagdelinga i samfunnet slik William Tyndale fjerna presteskapet sitt profesjonelle monopol på å tolke den latinske bibelen ved å omsetje bibelen til engelsk slik at kunnskapen vart opne opp for folket. Tyndale opererte illegalt med mange likheitstrekk som SciHub https://en.wikipedia.org/wiki/Sci-Hub gjer i dag, og omsette bibelen i skjul og måtte smugle den inn til England. Til slutt vart han forrådt av ein ven, og brent på bålet. Open vitskap har den sosiale sprengkrafta i seg som kanskje medfører at forlaga har ei forhandlingsmakt som ingen selskaper i verda kan matche per i dag. Men på den andre sida, så har skapar også forlaga også ei gunstig maktfordeling som kan forhindre at vitskapens uavhengigheit og kreativitet kan korrumpere. Røynslene med ekkokammer på internett visar at openheit ikkje nødvendigvis vil løyse alle problemer. Til dømes så er har Dominic Pettman skrive boka «Infinite Distraction» som handlar om at det vert vanskelegare å skape sosiale rørsler for sosial endring på nettet: http://www.polity.co.uk/book.asp?ref=9781509502264 Og, det er langt frå sikkert at det går an å dyrke fram den essensielt viktige kvaliteten som vitskapen kan bidra med i eit open vitenskap-regime, for mennesket er biologisk utrusta for å byggje allianser. Men no er det eg kallar den «sirkulære vitskapsmodellen» i ferd med å verte såpass utvikla at eg trur det berre er eit tidsspørsmål før den vil overta for det eg kallar den «lineære vitskapsmodellen». Finland er i ferd med å implementere den sirkulære modellen, og nesten kvar dag så ser eg nyhende om at sterke vitskapelege mijøer og fond satsar pengane sine på den «sirkulære modellen». Dei store forlaga vert tvinga til å delta i den «sirkulære modellen», til dømes https://www.holtzbrinck.com/ som fyrst kjøpar opp idealistisk open kjeldekode WriteLatex, omdannar den til Overleaf, og implementerar den i Open Science Framework. No ser eg at forlaga som er avhengig av inkompatibiliteten som Microsoft Word dreg med seg, og omdannar til det dårlege formatet PDF, byrjar å omdanne PDF tilbake til XML, nøyaktig som open vitskapsrørsla har tilrådd i mange år. Men dei er med, men svært motvillig.

 

Forlaga driv ikkje utviklinga mot «sirkulær vitskap»-modellen, tvert imot, men når dei ser at dei må vere med, så er dei det. Det visar etter mi oppfatning tydeleg at Triple Helix modellen med universitet-stat-næringsliv no bør utvidast til ein fjerde sektor som er sivilsamfunnet, og som inkluderar individuelle initiativer både i og utanfor akademia. https://innovation-entrepreneurship.springeropen.com/articles/10.1186/s13731-016-0044-x

Tyndale åpna opp kunnskapen om bibelen, ikke Gutenberg som kun bidro med teknologien.

Rufus Pollock starta Open Knowledge Foundation som på rekordtid åpnet opp enorme datamengder over hele verden, en utrolig prestasjon.


Rufus har lagt ut en utrolig bra og kort video ute der han forklarer den viktigste muligheten som digital teknologi kan tilby verden, og det er ikke teknologien i seg selv, men åpenhet. Anbefales på det varmeste. Rufus forteller at i Europa før Gutenberg var det 30 000 bøker, femti år etterpå var det millioner. Men Gutenberg åpnet ikke opp kunnskapen. Gutenbergs bibel kostet tre årslønner, og paven bestemte at den kun skulle være tilgjengelig på Latin. Paven styrte informasjonsimperiet, og selv om teknologien var på plass, så var kunnskapen likevel sterkt kontrollert.


En dag da William Tyndale snakka med en prest om at man burde oversette bibelen til engelsk slik at vanlige folk kunne forstå, så svarte presten at det var bedre at folk var uvitende om Guds lover enn at folket ikke kunne kontrolleres av pavens lover. Maktbehovet overstyrte budskapet. Da svarte Tyndale at han ville gjøre det slik at gutten med plogen fikk mere kunnskap om bibelen enn han.

Tyndale startet med å oversette det nye testamentet til engelsk. Det ble gjordt i utlandet, og smuglet inn til England. Biskopen brente bøkene, for den katolske kirken ville ikke gi slipp på sitt profesjonelle monopol på å tolke bibelen fra latin til engelsk. Det endte med at en venn forrådte Tyndale og han ble fanget, kvelt og brent på bålet.


Senere i historien så kom det flere teknologier som radio og TV, men det førte til informasjonsimperier fra en kilde til de mange enveis.


Rufus Pollock sitt poeng, er at teknologi ikke nødvendigvis åpner opp kunnskapen og setter den i drift. Han mener at selv om Gutenberg spilte en viktig rolle for å gjøre kunnskap tilgjengelig rent teknisk, så var det Tyndale som sørget for at kunnskapen om bibelen ble spredt til folk flest ved å oversette den til engelsk.


Pollock mener at dersom man skal utfordre utrettferdighet og ulikhet, så må man åpne opp kunnskapen slik at den kan bli tatt i bruk. Åpenhet er sjelen i den digitale tidsalderen.



Wednesday, November 9, 2016

Nederlandske høgskoler og universiteter går inn for åpen utdanning

Nå går nederlandske universiteter og høgskoler mer eller mindre samlet inn for å åpne opp utdanningen http://ankamulder.weblog.tudelft.nl/2016/11/08/dutch-universities-go-open/

Wednesday, November 2, 2016

Eksellense undergraver Eksellense?

Det sies at veien til helvete er brolagt med gode hensikter. Stadig flere studier viser at dette gjelder akademia også ifølge Alex Jones og Andrew Kemp i artikkelen:

"Why is so much research dodgy? Blame the Research Excellence Framework"


The focus on originality and accessibility – publications exploring new areas of research using new paradigms, and avoiding testing well-established theories – is the exact opposite of what science needs to be doing to solve the troubling replication crisis.

Kravet om etterprøvebarhet, selvkorrigering er to av flere normer innen vitenskap som er i ferd med å forvitre.

Crossref utsteder nå DOI på preprint

Sammen med OrcID så åpnes mulighetene for åpen vitenskapelige metoder. Les mer her https://www.eurekalert.org/pub_releases/2016-11/c-cna103116.php Nå kan man også lime inn DOI nummer som tar en automatisk til gratisversjonen av en artikkel via denne adressen: http://doai.io

Tuesday, November 1, 2016

Strategien til MIT Library

MIT Press er vel ved siden av Oxford et av de beste vitenskapelig forlag etter min mening. Og MIT Library er i samme klasse med hensyn til innovative fagbiblioteker. MIT Library lanserte en åpenhetsstrategi allerede i 1960-årene og lyktes med det. De la planene sine for å publisere alle kursene sine på MIT Course Ware allerede i 1999 på et tidspunkt da Internett var et stigmatiserende uttrykk i Norge. Nå fortsetter de med ny grensesprengende åpen vitenskapsstrategi og publisere den som seg hør og bør på pubpub. PubPub som også er et MIT Media Lab prosjekt har som manifest og passer bra inn i MIT Library sin handlingsplan og MIT Course Ware. PubPub sitt Manifest da den ble lansert var:
  1. Publishing should be free. (As in speech AND beer).
  2. Science is iterative. Publishing should be too.
  3. Negative results are equally valuable.
  4. Publishing should be a discussion, not a soapbox.
  5. Progress comes from openness, not from prestige.
  6. Peer-review is a terrible gatekeeper but a powerful curator.
Her er talen som bibliotekdirektøren Chris Bourg på MIT Libraries framførte på Educause 2016. Fint supplement til den gode strategien!


Denne Task Force ble utført av 30 personer og de brukte ett år på å ferdigstille rapporten. Medlemmene står oppført i Appendix 2, deriblant en hel del tungvektere innen mange fag, som Ethan Zuckerman. Vi skulle hatt en slik Task Force for norske fagbiblioteker også, men det går jo an å se til denne nylig utgitte rapporten i mellomtida. Selv om vi ikke kan gjøre stort mer enn å kopiere slik "eksellense", så bør man i det minste forsøke å komme ut av den famlingen som preger det norske samfunnets forhold til digitalisering og åpenhet.

Strategien til MIT Library

MIT Press er vel ved siden av Oxford et av de beste vitenskapelig forlag etter min mening og et av de største i en vid faglig krets. MIT Library og MIT Press ledes av Chris Bourg. Og MIT Library er i samme klasse med hensyn til innovative fagbiblioteker. MIT Library lanserte en åpenhetsstrategi allerede i 1960-årene og lyktes med det. De la planene sine for å publisere alle kursene sine på MIT Course Ware allerede i 1999 på et tidspunkt da Internett var et stigmatiserende uttrykk i Norge. Nå fortsetter de med ny grensesprengende åpen vitenskapsstrategi og publisere den som seg hør og bør på pubpub. PubPub som også er et MIT Media Lab prosjekt har som manifest og passer bra inn i MIT Library sin handlingsplan og MIT Course Ware. PubPub sitt Manifest da den ble lansert var:
  1. Publishing should be free. (As in speech AND beer).
  2. Science is iterative. Publishing should be too.
  3. Negative results are equally valuable.
  4. Publishing should be a discussion, not a soapbox.
  5. Progress comes from openness, not from prestige.
  6. Peer-review is a terrible gatekeeper but a powerful curator.
Her er talen som bibliotekdirektøren Chris Bourg på MIT Libraries framførte på Educause 2016. Fint supplement til den gode strategien!


Denne Task Force ble utført av 30 personer og de brukte ett år på å ferdigstille rapporten. Medlemmene står oppført i Appendix 2, deriblant en hel del tungvektere innen mange fag, som Ethan Zuckerman. Vi skulle hatt en slik Task Force for norske fagbiblioteker også, men det går jo an å se til denne nylig utgitte rapporten i mellomtida. Selv om vi ikke kan gjøre stort mer enn å kopiere slik "eksellense", så bør man i det minste forsøke å komme ut av den famlingen som preger det norske samfunnets forhold til digitalisering og åpenhet.

Disruptive endringer kommer raskt - sakte tenkning må til

Frode Eilertsen publiserte en fin kronikk i Aftenposten 30 oktober med tittelen  "Norge må sette digitaliseringen som øverste prioritet. Foran arbeid, helse, klima og skole" Det er fint at disse spørsmålene kommer på dagsorden, men det er sørgelig at den ene muligheten etter den andre for å bygge opp fortrinn blir stående uutnyttet. Digitalisering har jeg vært med på å diskutere i kommentarfeltets barndom, dvs. digi.no og andre nettaviser, og blogget om på min tidligere blogg siden 2005. For noen år siden så var nok hovedårsaken til at man ikke planla for framtiden at man trodde oljealderen ikke ville ta slutt på mange tiår, og nå viser det seg at den antagelsen var feil. Det var egentlig ubegripelig siden de siste ti årene har vært preget av en enorm digital utvikling, og som nå bare kommer til å aksellerere enda mere. Men det har vært interessant å være tilskuer til at samfunnet hovedsakelig styres av sosiale lover mer enn fakta og rasjonalitet. Rasjonalitet er dessuten bare svakt korrelert med intelligens ifølge forskningen som er gjordt på området. Men kanskje Thomas A. Friedman har rett i at det lureste vi gjør nå er å stoppe opp, og reflektere over problemer og muligheter som fremtiden bringer. Litt i samme stil som Tversky og Kahneman mener at sakte veloverveid tenkning er det som må til for å kunne ta gode valg.

To problemer med "Et plagieringseventyr"-filmen

Filmen  "Et Plagieringseventyr" er en av mange filmer på som er produsert som advarer mot plagiering fordi man kan bli straffet. Filmen bryter med tradisjonen om at plagiering skal være en intern selvstyr norm i det vitenskapelige fellesskapet. Man kan kanskje innvende at siden det er juks til eksamen, så kan man si at administrative forordninger er greit, men jeg mener likevel at filmen leder studentene i feil retning, bort fra den vitenskapelige habitus om plagiering som en intern håndhevd norm.


Administrative pålegg er derimot på sin plass når Ben Goldacre mener at man må kreve at resultatene fra kliniske studier blir publisert, og straffe dem som ikke gjør det. Jeg tolker statssekretær Bjørn Haugstad i Kunnskapsdepartementet slik at det er selvstyrte normer i akademia som bør brukes først for å få flere publiserte kliniske studier. Det mener jeg blir feil siden det er helt i orden å bruke eksternt administrative pålegg for noe som i verste fall kan være farlig for forbrukere av medisiner.


Det andre problemet med "Et Plagieringseventyr"-filmen er at den framstiller kvinner på en måte som bryter med de likestillingsverdiene som universitetene bør følge, særlig mot studenter. Dette har vært diskutert i Universitas i artikkelen "Undervisningsvideo ved UiO: – Krenker kvinner". Filmen sender ut signaler til titusener av studenter som jeg mener sender feil signaler med hensyn til likestilling.


Artikkelen i Khrono Vil ha flere kvinne-professorer viser at det er et stort problem at mange kvinner begynner på studiene men få blir professorer. Prosjektkoordinatoren for Forskningsrådets satsing "Balanse" for å få flere kvinnelige seniorer i norsk forskning, Lotta Snickare uttaler til Krono:


— Likestilling er ikke bare en mening man har. Vi pleier å si at vi gjør likestilling, eller ikke gjør likestilling. Likestilling er noe vi gjør når vi ansetter noen, og det er noe vi gjør som en del av kulturen. Det handler om forestillingene til har til hvorfor kvinner hører til visse steder og menn til andre, sier Snickare (bildet under).
"Et Plagieringseventyr" kan derfor være ganske uegnet til å formidle sentrale holdninger til henvisningsskikk, samtidig som det er en risiko for at den ikke hjelper til å bryte fastgrodde forestillinger om kjønn. Tanken bak filmen er bra, men den sender feil signaler.


 

Thursday, October 27, 2016

Thomas Friedman og Michael Lewis med to nye spennende bøker

Forfatteren av "The World is Flat", Thomas L. Friedman kommer nå med en ny bok i slutten av november med tittelen: "Thank You for Being Late: An Optimist's Guide to Thriving in the Age of Accelerations". Her er et utdrag fra bokomtalen på Amazon:


His thesis: to understand the twenty-first century, you need to understand that the planet’s three largest forces―Moore’s law (technology), the Market (globalization), and Mother Nature (climate change and biodiversity loss)―are accelerating all at once. These accelerations are transforming five key realms: the workplace, politics, geopolitics, ethics, and community.


Storselgeren Michael Lewis kommer med en bok i desember med tittelen "The Undoing Project: A Friendship That Changed Our Minds" som virker veldig spennende fordi det beskriver hvordan to fundamentalt ulike personligheter lærte å spille hverandre gode. Så gode at de har skrevet seg inn i vitenskapshistorien for alltid.
They became one of the greatest partnerships in the history of science, working together so closely that they couldn’t remember whose brain originated which ideas, or who should claim credit. They flipped a coin to decide the lead authorship on the first paper they wrote, and simply alternated thereafter.
This story about the workings of the human mind is explored through the personalities of two fascinating individuals so fundamentally different from each other that they seem unlikely friends or colleagues. In the process they may well have changed, for good, mankind’s view of its own mind.


Gløgge folk tenker ikke likt, og samarbeidet mellom Tversky og Kahneman er et godt eksempel på at eksepsjonelle resultater kan oppstå når ulike tenkemåter komplementerer hverandre. Det sies at Hong Kong ble skapt av de gnistene som oppstod når britisk og kinesisk kultur støtte sammen. Psykolog Frode Thuen skrev en bra artikkel om mentalisering i Aftenposten for en stund siden som handler om å skape rom for andre personligheter i sin verden. "Frode Thuen: Mannen går i vranglås hver gang de krangler. Kan han forandre seg?" Thuen skriver:
For hvis du tar i betraktning at du ser verden ut fra ditt eget perspektiv, og at det ikke nødvendigvis er det eneste mulige eller riktige perspektivet, kan det kanskje være lettere for deg å innta en mer åpen og utforskende holdning overfor det du oppfatter som urimeligheter fra din mann. Og at du på den måten kan dytte ham litt mer i ønsket retning, i stedet for at du dytter ham inn i et mer ekstremt og fastlåst spor.
Egentlig så er det mye av de samme teknikkene for å spille hverandre gode i fotball og ekteskap som brukes for å spille hverandre gode på arbeidsplassen og innen forskning. Så enkelt, og så vanskelig er det tror jeg.

Monday, October 24, 2016

Imperial college satser på MOOCs

Financial Times rapporterer at Imperial College satser på Moocs.
David Lefevre:
“In education technology, Moocs is where all the activity, energy and smart people are — and we want to be on that train, rather than left at the station.”

Viktig poeng i nylig Stortingsmelding 28 (2015–2016) Fag – Fordypning – Forståelse

Jeg leste om dybdelæring på vei til jobb i dag på toget. Det var Sten Ludvigsen, Utvalgsleder for Fremtidens skole (NOU 2014:7 og NOU 2015:8), professor i pedagogikk UiO, som hadde skrevet artikkelen "Dybdelæring er forutsetning for fremtidens skole"


Her er det tenkt mye bra mener jeg. Basert på egne erfaringer fra høstens biblioteksundervisning av førsteårsstudenter på samfunnsgeografi på UiO mener jeg dybdelæring gir noen helt unike muligheter for å styre studentene inn på holdningsmål og metodemål som ellers lett glipper for studentene på universitetet. For å gjøre det, så bør man søke fritt i litteraturen etter svar. Fram til nå så har studentene fått pensum fiks ferdig levert, og har kunnet droppe denne oppgaven. Til og med på masterstudier og PhD så har utvalget av litteratur ofte blitt sett på som sekundært i forhold til å signalisere at man er effektiv og velformulert har jeg inntrykk av.




Men kan man bruke samme pedagogiske prinsipper på en grunnskole som på et universitet? Ja det mener jeg, men utformingen av undervisningen må selvfølgelig bli ganske forskjellig. Kan man bruke samme pedagogikk på profesjonsutdanningene på tradisjonelle høgskoler som på universitetet? Ja, og her blir det pedagogiske opplegget ganske likt.




De studentene som kommer til universiteter og høgskoler i dag har så vidt jeg vet fått mye mer "vitenskapsteori" og "kritisk kildebruk" kompetanse enn tidligere. Milleniumgenerasjonen har vokst opp med ipad og forstår digital organisering mye bedre enn tidligere generasjon synes jeg. Derfor så kan jeg i praksis undervise i biblioteksbruk på et mye høyere nivå enn tidligere år.



Nå lærer høgskolestudenter som sykepleierstudenter og politi mye mer vitenskapsteori enn tidligere. Det er helt nødvendig for å kunne gjøre seg kjent med nye måter å tenke om mennesker på. For politiet så har "nudge" (har ikke kjøpt boka sidan vi har "alt" fra før via andre publikasjoner) blitt en helt sentral måte som styrer hverdagen vår, i langt større grad enn forbud og straff. Men da må man også ha innsikt i etiske problemstillinger i forbindelse med bruk av "nudge" fordi manipulering kan få uønskede bieffekter.  For helsesektoren så kan spillteknologi være helt avgjørende for å automatisere tjenester, men med fare for at den praktiske fingerspitzgefülen blir den tapende part i undervisningen. For lærerne kan Pisa være et bra verktøy, men det kan samtidig umyndiggjøre dem, med de konsekvensene det kan få for lærerrollen. Dillemmaene er viktige, dybden er essensiell.



Ytringsfrihet, ulovlig nedlasting, ruspolitikk er noen temaer der politiet er aktivt med i politikken, samtidig som det forskningsmessige belegget er diskutabelt og berører ganske fundamentale demokratiske spørsmål. Politiet kommer opp i etiske dillemmaer hele tiden. For noen år siden så var det en stygg diskusjon om samer i Tromsø, og et bilde av skallemåling førte til at ordføreren snudde 180 grader i samfunnsdebatten som begynte å utvikle seg destruktivt. Hvordan skal politiet forholde seg til "etniske konflikter" av denne typen dersom de ikke har satt seg inn i historien slik ordføren måtte? Forskningsbasert skallemålingssludder om samenes mindreverdighet hadde medført at samene ble undertrykt med statens velsignelse i mange tiår, og var et viktig bakteppe for de konfliktene som oppstod i Tromsø.


Motstanden mot innvandringsregnskap og politisk korrekthet i forhold til Islam er et eksempel på at det kan gå over i den andre grøftekanten også når debattklimaet blir polarisert, som i Sverige. Polariseringen gjør at blir redd for å si A hvis det impliserer å si B. For eksempel så hadde jeg lyst til å skrive under et opprop mot pelsdyrhold i går, men så kom jeg til å tenke på at NOAS er imot jakt. Skriver jeg under mot pelsdyr, så kanskje jakt blir stoppet tenker man da fort. Forskningsprosessene blir da lett politisert.




Jeg fikk en reklame inn på eposten min lørdag kveld som viser en del om barnevernets strategi om dagen. Filmen “Mitt elskede barn” var reklamert for som noe alle måtte se og sette seg inn i. Alle er imot overgrep, her har vi kanskje en ny "god fiende" slik Nils Christie beskrev de i boken "Den gode fiende". Reklamen for DVD'en filmen listet opp: "Grunnskoler opp til høyskoler og universitet, barnehager, kripos, politihøgskoler, lensmannskontor, leger, sykehus, helseinstitusjoner, barnehager, krise- og incestsentre, psykologer, tannleger, kirker m.fl. bruker filmen.". Referansene var blant annet til en nylig avlagt doktoravhandling av Kjartan Leer-Salvesen med 97 respondenter og 12 dybdeintervjuer. Interessant, men er det sikkert at forskningen holder vann? Det blir i forbindelse med overgrep ofte vist til forskning, og det gjør at folk slutter å stille spørsmål. Etter noen skandaler, så pleier det å komme en ny bølge med "krafttak" i barnevernet. Når de samme personene som ikke så at en 13 åring som man kunne løfte med to fingre, prøver gir full gass for å rette opp feilene, så går det lett fra den ene grøftekanten til den andre. Gode foreldre er bare noen som ikke er undersøkt godt nok.




Derfor er det sansynligvis viktig og riktig at høgskoler nå blir universiteter. Man trenger mer dybdelæring og forskning i profesjonsfagene."There are no such things as applied sciences, only applications of science" sa Louis Pasteur i 1872.


Det at anvendt forskning skal akseptere "the incumbency rule" (det å anta at når noe er publisert i gode tidsskrifter så er det sant) og ta grunnforskningens resultater for god fisk og konsentrere seg om de praktiske implikasjonene er fungerer dårlig når selve grunnforskningen har så store svakheter som den har. Thorgeir Kolshus har skjønt det viktigste mener jeg når han skriver i kronikken "Debatt: Det alle burde lære":
Det vi lærer våre studenter er at alle tiders helter med tiden falmer. Det er en helt vesentlig innsikt som oppmuntrer til kritisk lesing av også dagens og kommende tiders helter.
De innprentes også at alle forståelsesmodeller har svakheter, rett og slett fordi samfunn er for sammensatte til å kunne forklares med bare én.
At de behersker denne «opplyste uærbødighetens kunst» er avgjørende for vår kollektive demokratiberedskap. Det er også en forsikring mot at folk som Herbjørnsrud og jeg skulle bli profeter i eget land.
For å begrense problemene med dårlig grunnforskning og overfladisk bruk av dem i anvendt vitenskap, så må man for det første lære seg å skaffe informasjon fra mange ulike kilder. Deretter må man gå så ned i dybden at man blir eksponert tilstrekkelig for kompleksitet. Integrert og deltagende bibliotekskurs kan bidra på alle utdanningsnivåer og fag til å nå disse målene. Derfor er denne stortingsmeldingen sitt fokus på dybdelæring og de to NOU-ene som den bygger på et positivt og viktig skritt for å utdanne morgendagens arbeidere i alle slags yrker. Dybdelæring og eksponering for litteraturen er grunnleggende demokratisk kompetanse, og essensielt for profesjonsutdanninger like mye som for forskere.











Thursday, October 20, 2016

Forskningsfinansiører står samlet om 100 prosent open access innen 2020

Private forskningsfinansiører har vært tidlig ute med krav om open access. Nå har endelig offentlige forskningsfinansiører fått samlet seg og korta ned tidsfristen fra 2024 til 2020. EU kommisjonens leder Carlos Moedas uttalte dette på et møte 18. oktober 2016:
"Public funders at the European and national level now stand united behind this clear goal: open access to the results of the research we invest in by 2020.
We now want to see urgent and substantial progress towards this goal."

Det som kommer til å bli virkelig spennende er maktkampen mellom institusjonelle arkiver, emnearkiver, Google eller forlagene om dataene som binder hjernene sammen, analyserer dem, overvåker og kontrollerer dem. Richard Poynder har sett inn i krystallkula og han er ganske pessimistisk. Når akademia strøk på første forsøk i den digitale tilpasning uten å ha lært så øker det kanskje ikke sansynligheten for at det går bedre på neste forsøk. Schibsted har nå på to uker fått redusert aksjeverdien med 4,7 milliarder kroner  etter Facebook lanserte "Marketplace". Dette visste de selv ville komme siden de for en stund siden prøvde å hente inn 100 utenlandske dataeksperter. Det viser hvor sjanseløse tradisjonelle bransjer kan være i dagens virkelighet. Denne interessen for teknologiens muligheter er dessverre nærmest et ikke-tema i akademia bortsett  fra åpen vitenskapelige miljøer. 

Wednesday, October 19, 2016

Bladet "Forskningspolitikk" med kvalitetsartikler om åpen vitenskap

Redaktør Egil Kallerud i tidsskriftet "Forskningspolitikk" har i nummer 3-2016 av tidsskriftet ikke bare levert en nyansert og meningsfull leder, han har også arrangert en veldig god "intervju-duell" mellom Erlend Hem og Jan Erik Frantsvåg om åpen vitenskap, og intervjuet rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Curt Rice. I en annen artikkel forteller Katrine Weisteen Bjerde og Lars Wenaas at "Overgangen til Open Access har startet for alvor". Dette nummeret byr med andre ord på flere artikler om åpen vitenskap av svært høy kvalitet. Lederen til Kallerud nevner

Åpenhet er selvsagt, prima facie, ubetinget bra. Men med overgangen fra ideologi til policy blir ting mer innfløkt og tvetydig; frontene blir uklare, aktørenes posisjoner omskiftelige, kost-nytte-vurderingene kompliserte og ringvirkningene uoversiktlige.
Dette får meg til å tenke på foredraget som Bill Gates hadde i Amsterdam i vår, der han sier at han ikke ser noen grunn til at vitenskapelig publisering ikke skal være gratis og fri. Det er litt paradoksalt, men noen av verdens største kapitalister er temmelig kommunistiske av seg til tider. Lessig og Friedman var venner og enige om mye som man knapt kunne tro disse var enige om, Friedman krevde til og med at det måtte stå "no-brainer" før han skrev under på et opprop om for mindre restriktiv opphavsrett.

Wellcome Trust arkivet med åpen, selvvalgt, post-publisert fagfellevurdering med revisjonssystem.

Nå er Wellcome Trust på lufta, i første omgang er de bare åpent for innsendig av artikler, og i løpet av noen uker så pipler de første artiklene med åpen post-publisert fagfellevurdering ut, og med system for revidering av artiklene. Wellcome Trust er en av gigantene av private forskningsfond, og de kommer til å skrive seg inn i vitenskapshistorien med sine innovative løsninger. Jeg mener den store fordelen med denne modellen er at den skalerer samtidig som den kan gi en _mye_ høyere kvalitet. Her er insentivene så finstemt at man skaper sunn konkurranse på forhånd såvel som i etterkant av publisering.

Open Access bøker fra Knowledge Unlatched blir fra nå av publisert via JSTOR

Det er moro å være med å plukke ut bøker som får plass i selveste JSTOR. Jeg og min kollega Ragnhild er med på å rangere boktitler fra verdens beste universitetsforlag. Bøkene blir publisert i JSTOR som er en av de viktigste kanalene for tilgang til arkivene over vitenskapelige tidsskrifter.

In late October 2016 JSTOR will be launching an Open Access program, with titles from University of California Press, UCL Press, University of Michigan Press, and Cornell University Press. University of Michigan Press believes that integrating Open Access monographs with other types of content on JSTOR’s highly used platform, and making records available in library catalogs and discovery services, will increase the usage and impact of these resources. In addition, long-term preservation of the Open Access titles is assured by Portico. “The titles we will initially be including in JSTOR Open are those that libraries participating in the Knowledge Unlatched program have paid to make available,” said Charles Watkinson, Director of the Press. “We are proud to be working with JSTOR on this pilot initiative and look forward to continuing to partner with them to improve the program.”

Ben Goldacre i Norge som pådriver for publisering av kliniske studier

Professoren og legen Ben Goldacre er på besøk i Norge og fronter sin kampanje mot skjevhet i forskningspublisering på forskningsseminaret "Få forskningen fram". Goldacre er en av open science bevegelsens viktigste stemmer, og han har et viktig budskap til norske myndigheter for få dem til å bidra til at resultatene av kliniske studier blir publisert. Det er bra Aftenposten trykker hans kronikk "Medisin har en skitten hemmelighet".

Monday, October 17, 2016

Kvalitetskrisa i forskning er et av de mest sensitive tema innen forskning.

Åpen vitenskap ser ut til å være på agendaen først og fremst fordi dagens system etter mange ledende stemmer fungerer for dårlig. Når kanskje halvparten knapt er "false", problemet er å finne i en rekke store fagområder, og problemet vedvarer over mange år og kanskje forverrer seg, så begynner man å se seg om etter andre løsninger enn å flikke på det gamle. Og alternativet er "open scholarship" eller "open science".


Richard Horton, sjefsredaktør i verdens mest kjente tidsskrift, Lancet rapporterte fra et lukket møte i Chatham House, London april 2015. "Offline: What is medicine’s 5 sigma?" s. 1380 www.thelancet.com Vol 385. Horton rapporterer om konsensus på møtet om at vitenskap var i en dyp krise, alle mener man må gjøre noe drastisk, men når det kommer til hvem som gjør hva så er det full forvirring. Symposiumet på Chatham House tok tak i et sensitivt men viktig spørsmål ifølge Horton:
Because this symposium—on the reproducibility andreliability of biomedical research, held at the WellcomeTrust in London last week—touched on one of the most sensitive issues in science today: the idea that something has gone fundamentally wrong with one of our greatest human creations.


Dyktige programmerere, biblioteker som Harvard University Library, vitenskapsfolk som Timothy Gowers , sivilsamfunnets organisasjoner (som Wikidata og Creative Commons) og forlag som elife, må nok samarbeide mer mot felles mål, men det er mange dilemmaer, sterke pengeinteresser og normative krefter. John P. A.  Ioannidis anslo i 2005 at mesteparten av biomedisinsk forskning var "false". Artikkelen "Why Most Published Research Findings Are False" er sitert 4028 ganger i Google Scholar. Han har en oppfølgerartikkel med tittelen: "Why Most Clinical Research Is Not Useful" Plos Medicine juni 2016 der han konkluderer med at ikke bare er de fleste funn "false", men de er også ubrukbare. Horton skriver i Lancet-kommentaren:
The case against science is straightforward: much of the scientific literature, perhaps half, may simply be untrue. 
Horton sine forslag til hva som bør gjøres samsvarer med forslagene fra open science bevegelsen ganske nøyaktig synes jeg.



Thursday, October 13, 2016

Spillifisering, eller Gamification av lovgivning, budsjettering, valg, tildeling av forskningsmidler, karrierebelønning,

Den digitale utviklingen åpner opp for enorme muligheter for å identifisere kvalitet, samarbeide og fordele. Dataspill gir muligheter for å sette opp regler, begrensninger, tidsfrister osv. på en måte som kan brukes i utallige sammenhenger. Og med implementeringen av  Blockchain så vil mulighetene for å komme over problemer med tillit gjøre slike spillarkitekturer bare enda mer anvendelige.


Josh Lerner skriver om mulighetene for spilldesign innen budsjettering og lokalpolitikk i bøkene sine:  "Making Democracy Fun: How Game Design Can Empower Citizens and Transform Politics"


Spilldesign kan brukes for å beskytte akademisk frihet, bygge ned byråkrati i søknadsskrivingen også, ved å la forskerne selv, og eventuelt samfunnet få være med på å tildele forskningsmidler slik Kristin Gjengedal skriver om i Forskerforum i artikkelen "Vil ha slutt på søknadsskrivinga". Der skriver hun om forskeren Marten Scheffer som håper å få innført et spillignende system for forskningsfinansiering i Nederland.


Tankegangen er gjenkjennelig "massenes visdom" både i premiss og metode. I diskusjonen om forskningens akademiske frihet, så er det et interessant dilemma når internasjonal publisering som kvalitetsstempel blir utfordret. Sjømatbedriftenes landsforening har etter mitt skjønn et godt poeng ved at man må foreta kvalitetsvurderinger på flere måter enn kun med fagfellevurdering, som svært ofte ikke holder mål. Se artikkelen: "– Etablert forskning holder ikke mål" Av Elin Rekdal Müller i Forskerforum.

Wednesday, October 12, 2016

Maktkamp mellom to meritokratiske modeller?

"Synen på öppen publicering delar forskarna" rapporterer Dagens Nyheter journalisten Maria Gunther. Forrige natt satt jeg å tenkte på dette så ble det egentlig ganske logisk at tradisjonell forskning holder på impactfactor og tidsskriftene, ikke artikkelen, som mål på kvalitet. Selv om alle vet at karaktersystemer, innvilgelse av patenter, verkshøyde i copyright ikke alltid er ensbetydende med kvalitet, så gir det "ex ante"-insentiver til å legge seg i selen for å vinne. Et markeds-meritokrati har kommet inn i akademia via forlagssystemet, og langt på vei erstattet et vitenskapelig meritokrati basert på sosialist-lignende mertonianske normer. Med på lasset så blir vitenskapelige artikler og uteksaminerte kandidater "produksjonsenheter". Formidling blir PR og markedsføring. Det er samme tankegangen som med intellektuell eiendomsrett ser det ut til, der man antar at ved å bruke pisk og gulrot, så vil man maksimere den totale produksjonen. Det å gjøre forskningen lukket er logisk omtrent som å gjøre patenter og opphavsrett eksklusive. Forskningens rolle blir da formidling, enveis. Man kan illustrere det ved å tegne en sirkel med akademia og en sirkel med samfunnsnytte, med en enveiskanal fra akademia til samfunnet. De som tror på dette systemet mener sikkert at arealet av disse to sirklene blir større dersom de er adskilt, og at den akademiske sirkelen blir større ved mange silosirkler inne i denne sirkelen. Altså en typisk form for atomiserte nyttemaksimerende forskere.


Åpen forskning er mer "sosialistisk" i tankegangen mener jeg, ved at dersom man setter sirklene sammen, så blir de to sirklene større enn i den tradisjonelle modellen. Når det gjelder konkurranse, så er egentlig også åpen forskning enda mer konkurransefokusert, men det er en annen type konkurranse basert på å vitenskapelig kvalitet, ikke prestisje.
http://www.forskerforum.no/jakt-pa-excellence-skadar-forskinga/

Problemet er at disse atferdene og prinsippene ligner så på hverandre at det er vanskelig å se forskjellene. Hva er forskjellen på formidling og vitenskapelig kommunikasjon? Hva er forskjellen på vitenskapelig konkurranse og prestisjemaksimering? Markedsøkonomiske prinsipper blir ofte brukt for å øke den vitenskapelige kvaliteten og forhindre akademisk nepotisme. Vel og bra, men det låser en i å bygge videre på det vitenskapelige meritokratiet mener jeg.


Det går likevel rett vei slik man får inntrykk av i artikkelen i Dagens Nyheter, en mektig preses i det vitenskapelige akademiet i Sverige får stadig flere alternative røster mot seg. Forsøket på å holde "standardene" høyt i virkeligheten ikke er å holde den akademiske standarden høyt, men markedslogikkens fane høyt. Oppdatering fra Forskerforum 7. Oktober der Paul Martin Eve sier "– Men vi meiner at forskarane har internalisert  ideen om at konkurranse gjev best forsking, og gjort han til sin eigen, seier Eve." Jeg mener det er forskjell på konkurranse som legger vekt på prestisje og konkurranse som legger vekt på kvalitet. Men man må bruke åpen vitenskapelige metoder for at man kan realisere økt kvalitet. Det passer ikke inn i en samfunnsøkonomisk verden som er basert på nyttemaksimerende amoralske atomiserte forskere som produserer "produkter"  http://www.forskerforum.no/jakt-pa-excellence-skadar-forskinga/

– Jakt på «excellence» skadar forskinga

Friday, September 30, 2016

Israel sin kultur for "bending rules" gir resultater innen vitenskap og entreprenørskap

Rusmidler og matvarer er tydeligvis et kontroversielt forskningstema, her er noen lenker om debattene i den siste tiden raskt sammenstilt.


NTNU har blitt sterkt kritisert for å sensurere LSD forskning av professor ved UiO Kristian Gundersen. NTNU forsvarte seg. Nå kritiserer Gundersen svak snusforskning fra NTNU som også ble annonsert på en kjøpt reklameplass på Forskning.no der det påstås i overskriften at "Snus like farlig som røyking". Det var forskning.no som også rettet et kritisk blikk på LSD forskningen, og det resulterte i en storm av kritikk mot Forskning.no. Forskning.no mente at man bør kunne bruke vanlige journalistiske metoder på å undersøke vitenskap, og de mener merket reklameplass for forskning er en genial ide. Jeg mener at når det dreier seg om kontroversiell forskning, så vil man helt sikkert finne mye grums, men også falske rykter som journalister ofte ikke har kompetanse til å finne fasitsvaret på. Professor Stig Frøland advarte mot dårlig forskningsjournalistikk i sommer. Folkehelseinstituttet har fått besøk av departementet i sin snusforskning også. Folkehelseinstituttet har vært kritisert for feilinformasjon om LSD. Ole Røgeberg har levert mange analyser om cannbis med hensyn til trafikkfare siden dette er et politisk viktig spørsmål med hensyn til regulering av stoffet. Det er nå avslørt at sukkerindustrien styrte forskningen i USA for noen tiår tilbake. Dette visste forskerne godt om, men det er først nå som dette har blitt avdekket.


Den faglige styrken til forskningsmiljøene kan kanskje måles hvor godt de greier å motstå politisk press fra både tobakksindustrien og sukkerindustrien på den ene siden, og moralistiske pressgrupper på den andre siden. I Israel så mener forskere nå at tilsetning av kannabis i melk kommer til å bli like vanlig som D-vitamin tilskudd om ti år. Forskningen i Israel er ifølge Eric Schmidt i Google flinke til å utfordre autoritet, stille spørsmål og ikke følge reglene. Vi har litt samme holdning i Norge også, så kanskje denne kulturelle kapitalen kan utnyttes litt bedre her også. Det sies at når en finsk sjef sier hopp, så hopper de ansatte. Når en norsk sjef sier hopp, så spør de ansatte "hvorfor det?". En undersøkelse på bedriftskultur jeg leste en gang viste at kinesiske underordnede trengte autoritære ordre når de skulle gjøre noe, indiske underordnede trengte nøyaktige beskrivelser, mens amerikanske underordnede i større grad bestemte selv og utførte arbeidsoppgavene etter eget skjønn.


Det kunne vært interessant med en komparativ analyse av norsk rusmiddelforskning med israelsk rusmiddelforskning. Man ser fra historien at de miljøene som har hatt frie tøyler til å forske på kontroversielle spørsmål som utviklingslæren og prevensjon, har kommet fram til de viktigste vitenskapelige funnene, mens land som har forbudt slik forskning blir hengende igjen. I 2016 er ikke utviklingslæren lenger kontroversielt, nå er det rusmidler og genteknologi som er det kontroversielle. Derfor er det interessante signaler som kommer ut av forskningskulturen i Israel. The Jewish Star har en nylig interessant artikkel om dette:
Google CEO Eric Schmidt believes Israeli entrepreneurs succeed because they challenge authority, question everything, and don’t go by the rules.
“The impact of the Israelis on science and technology is immense, so that’s why I’m here and why I’m investing here,” he told a large crowd at Israel’s Weizman Institute in 2015. 


Kristian Gundersen leverte en utrolig interessant mini case i sin artikkel om snusforskningen på NTNU som viser hvor store konsekvenser slik vitenskapspolitikk egentlig innebærer for kvaliteten av forskningen, og trolig også kvaliteten på undervisningen i neste omgang. Ser at Euroscientist skal ha konferanse om temaet neste år i Amsterdam http://www.euroscientist.com/what-funding-agencies-and-journals-can-do-to-prevent-sloppy-science/



Wednesday, September 28, 2016

Tydelige tegn på at paradigmeskiftet fra elfenbeinstårn-vitenskap til åpen vitenskap er i gang

Nå har professor i statistikk på Andrew Gelner skrevet et tilsvar til den kraftige kritikken av åpen vitenskap fra verdens nest høyest rangerte kvinne innen moderne psykologi, Susan T. Fiske på Princeton University. Bloggposten til Andrew Gelner med tittelen "What has happened down here is the winds have changed" ble publisert 21. september, og virker svært interessant. Han kritiserer fagfellevurderingssystemet som ofte blir behandlet etter det som ofte får benevnelsen "Research incumbency rule", dvs. at når noe er publisert i fagfellevurderte tidsskrifter så skal det tas som en sannhet. Nå viser det seg at replikering er svært vanskelig på mange av artiklene, og når det lar seg gjøre så viser det seg at det er mange grove feil i store kvantum av forskningsresultater. Disse feilkildene er i så stor skala og så mange fag, at man må lure på om hele det vitenskapelige systemet er i ferd med å slå sprekker.


De herskende klasser innen vitenskapens verden kommer neppe til å innrømme feil uansett hvor mye tilbakevist artiklene blir. Dette mønsteret ser man i mange sosiale systemer, og i vitenskapens verden er det ganske paradoksalt at man ikke har lært noe som monner etter at Semmelweis og Kuhn har blitt undervist på alle universiteter i lang tid.


Dette burde blitt oppdaget med Paul Meehle sin artikkel fra 1967, men nå nesten femti år etter, så har lite skjedd. Åpen vitenskap er det selvfølgelige svaret mener jeg, og det er dit de store forskningsfondene nå styrer. Merkelig nok så er statsfinansiert forskning veldig tilbakeholdne, og enda merkeligere er det at de store stjernene, de store tidsskriftene og de prestisjetunge vitenskapelige samfunn ikke ønsker en vitenskapelig revolusjon. Her er en av mange fine avsnitt i Gelners bloggpost:


Then, all of a sudden, the world turned upside down.
If you’d been deeply invested in the old system, it must be pretty upsetting to think about change. Fiske is in the position of someone who owns stock in a failing enterprise, so no wonder she wants to talk it up. The analogy’s not perfect, though, because there’s no one for her to sell her shares to. What Fiske should really do is cut her losses, admit that she and her colleagues were making a lot of mistakes, and move on. She’s got tenure and she’s got the keys to PPNAS, so she could do it. Short term, though, I guess it’s a lot more comfortable for her to rant about replication terrorists and all that.
Det skal bli interessant å se om makta innen det tradisjonelle akademia befester maktsystemet sitt omtrent som nyliberalismen har befestet maktsystemet sitt på vestlige demokratier ved å være omtrent usårbar for vitenskapelig kritikk slik Dobusch og Kapeller skrev om i artikkelen "“Why is Economics not an Evolutionary Science?”New Answers to Veblen’s Old Question".

Thursday, September 15, 2016

Er hierarkier uegnet som organisasjonsform når samfunnet forandrer seg raskt?

Audun Farbrot på BI er jeg enig med noen ganger, og i en bloggpost med tittel "Hva kan ledere lære av maur?" så forteller han om professor Øystein D. Fjeldstad ved Handelshøyskolen BI som har skrevet artikkelen The Architecture of Collabatoration. Fjeldstad bruker von Hippel og Chesbrought sine ideer blant annet, så dette er helt i tråd med åpen innovasjon, et viktig tema som enda ikke har kommet til Norge enda. Det kommer nok, for EU satser sterkt på åpen innovasjon som en av universitetets kjernevirksomheter.


Men poenget i artikkelen ifølge Farbrot er at sjefsrollen trengs ikke lenger. Man trenger ikke en organisasjonsstruktur som er basert på romerske krigsorganisasjoner. Maurene er mye smartere enn romerske legionærer. Farbrot skriver:


"Dronningmauren kommanderer ikke arbeidsmaurene til innsats. Maur opererer i stedet ut fra et enkelt sett spilleregler for å få ting til å skje. Når en maur finner mat, slipper den ut luktstoffer, feromoner, som mobiliserer andre maur til å følge sporene til kilden.
De henter så mat i kolonner helt til kilden er tømt. Når det ikke er mer mat å hente, slutter mauren å skille ut luktstoffer. Sporet svekkes og maurene begynner å utforske nytt terreng for å finne mat.
– Du kan spare mye tid på ledermøter om du finner frem til gode spilleregler for samhandling, konstaterer Fjeldstad."


Dette poenget er viktig, og understrekes av dagens situasjon der ledere ikke engang ser farene som truer: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Kommentar-Teknologien-vil-snu-arbeidslivet-pa-hodet---men-de-fleste-av-oss-lukker-oynene-og-haper-at-det-gar-over-604539b.html


http://www.aftenposten.no/okonomi/Teknologieksperter-sjokkert-over-norske-ledere--Norske-ledere-lever-i-sin-egen-boble-604484b.html

Artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift "Trøbbel i tårnet - Om hvorfor akademia må tenke nytt om forskningsformidling"

Ståle Wig og Henrik H. Svensen har skrevet en flott artikkel om forskningsformidling, men har bomma på tre punkter som har med formen å gjøre synes jeg: 1) Artikkelen er kun tilgjengelig for dem med abonnement 2) Den er lukket "fagfellevurdert" og ikke åpent fagfellevurdert, og 3) det er heller ikke åpnet opp for post-publisert fagfellevurdering ved for eksempel bruk av hypothes.is, som kunne vært integrert, men som av en eller annen grunn ikke virker.


Innholdsmessig så er det mange gode poenger, det er en velskrevet artikkel! Men, når forfatterne ikke engang nevner hvordan informasjon kan gjøre nytte av seg i en toveis kommunikasjon, og kan få sitt eget liv så og si ute på internett ved hjelpa av Creative Commons BY, så tenker jeg at enten så er de på vakt mot å framstå som for revolusjonære "gratisidealister" til en konservativ forskerstand, eller så har de en blindflekk som gjør at det senteret for forskningsformidling ikke bør bli en realitet.


Teknologien går raskere enn kultur, og teknologien spres med forskjellig hastighet i ulike miljøer. Forskningsmiljøene er i siste pulje når det gjelder bruk av internett, selv om internett ble utvikle av og for forskere. Konkurransen om å være først ute med resultater har utvilsom ansporet mange til å legge seg i selen for å bli flinke og har hatt langt flere fordeler enn ulemper i den trykte tidsalderen basert på papir i form av atomer. Ulempene ved tradisjonell akademisk konkurranse bare øker og øker etter hvert som digital teknologi i form av bits bare blir bedre og bedre. 


Artikkelforfatterne spør seg:


"Hvorfor bør vi formidle? Mellom alle ballongene og brosjyrene, tv-seriene og aviskronikkene finnes det oppsiktsvekkende få gjennomtenkte svar.


Den intuitive begrunnelsen er at forskningsformidling bidrar til en opplyst allmennhet. Forskningsrådet bruker implisitt denne begrunnelsen når de peker på -lærere og barn og unge som viktige målgrupper for forskningsformidling. Det populære NRK-programmet Folkeopplysningen bygger også på denne tankemåten." 
Spørsmålet er feil stilt mener jeg, formidling er bare en liten del av åpen samhandling. Formidling er en-til-mange modellen, fra dem som vet, til dem som ikke vet. Er det noen som "vet" hva som er riktig innvandringspolitikk for eksempel? Eller riktig klimapolitikk? For litt over ti år siden så "visste" ikke forskerne at klimaendringer var et problem (unntatt en liten gruppe aktivistforskere som fikk munnkurv av Bush for å holde kjeft), men godt informerte frivillige organisasjoner og aktivister visste det veldig godt. Innen innvandringsdebatt så mistenker jeg at store deler av sivilsamfunnet "vet" veldig mye som forskere ikke vet. Hvordan kan en-til-mange modelle fungere da? Er det ikke likegyldig hva slags formell bakgrunn et menneske har så lenge de kommer med interessante synspunkter? Det er gode systemer for mange-til-mange kommunikasjon som forskningssystemet trenger, og formidling er en viktig del, men dekker bare en liten del av behovet for spredning og benyttelse av ideer i et sammensatt digitalt og globalt samfunn.


Undertittelen på artikkelen: "Om hvorfor akademia må tenke nytt om forskningsformidling" fylles ikke med innhold, den føyer seg bare inn i den evindelige retorikken om en-til-mange kommunikasjon som etter mitt synspunkt er en blindgate. Det virker som det er et sosialt spill som foregår, aktør-nettverk-teori ANT er kanskje egnet til å avklare denne urasjonelle konkurransen mellom allianser om hvem som skal vere "inne" i nettverket.  Er det virkelig ingen blant forskere som kan heve seg litt over dette spillet som sjelden gir noen resultater? Har man ansatt forskere til å tenke rasjonelt og nøytralt om samfunnsutfordringene eller har man ansatt dem for å leke en litt avansert form for sisten og gjemsel? Kodeordet til hytta i treet er nok fremdeles "Forskningsformidling".





Monday, September 12, 2016

Vitenskapliggjøring av jus og samfunnsøkonomi, og hvorfor "law and economics" er så lite

Anine Kierulf holdt et fint foredrag i Forum for vitenskapsteori med tittelen: "Anine Kierulf (UiO - Norsk senter for menneskerettigheter): Vitenskapsteoretiske refleksjoner over Høyesteretts makt og legitimitet" 20. april på UiO 2016. Jeg forstod det slik at hun mente det kunne være verd å se på om man bør bruke flere vitenskapelige metoder utviklet innen humaniora og samfunnsvitenskap for å studere jus. Anine hadde en fin artikkel i Dagbladet "Vi trenger ikke vern mot ytringer, men trening i argumentasjon" som jeg tolker går litt inn i denne tankegangen. Hun siterer Professor i teoretisk fysikk, Are Raklev: «Det å gi studentene et innblikk i forskjellige måter å tenke på faget på, gjøre dem bevisst på at det å være en vitenskapsperson er en måte å se verden på …» Jeg synes Anines forslag ligner litt på initiativet "Rethinking Economics - Norge" som foreslår å ta i bruk et større spekter med metoder for å studere økonomi. Jeg mener man bør gjøre plass til flere temaer innen disse profesjonsfagene som jus og samfunnsøkonomi, rett og slett fordi utfordringene verden står overfor krever dette av fagene. Samfunnsøkonomer må forstå at de spiller en viktig rolle som politikkutformere og la studien av denne rollen bli en del av faget slik Kristin Asdal skrev om i boka: "Politikkens natur. Naturens politikk" Jeg har inntrykk av at "disputervæsenet" som Holberg kallet det kommer og går i bølger. Problemet er at bølgene vare så lenge at de ligner mer på en gisselsituasjon enn en begvegelig bølge. "Politisk korrekthet"-debatten i Norge har vel endt opp i en erkjennelse av at velmente og nødvendige vaksiner mot totalitære ideologier fort kan ende opp med at deliberative prosesser blir  skadelidende. Temaer som opphavsrett vs. gratismedier, åpen vitenskap vs. tradisjonell publisering, menneskerettigheter vs. Taliban, viser at verden er full av "deadlocks". Knut Olav Åmås skriver i artikkelen "Ibsen trenger ikke mer respekt, han behøver mer respektløshet": "Hva ville Henrik Ibsen selv vært opptatt av i dag? Kanskje varslerne og de som i det hele tatt gjør oss oppmerksom på noe sterkt kritikkverdig – og hvor ekstremt sterk motstand de møter også i 2016, fra redde og feige maktmennesker."


Norge er et lite land, men når store internasjonale og viktige fag som "Law and Economics" har en nesten usynlig plass på norske universiteter, med mulig unntak av "Rettsøkonomi" som jeg ikke synes ligner på "Law and economics" engang, så tenker jeg at grunnen er at Law and economics er for "vitenskapelig" til at man greier å få noen drahjelp fra mainstream samfunnsøkonomi og jus. Samfunnsøkonomi og jus er etter min mening blitt profesjonsfag mer enn vitenskap. Det bør man gjøre noe med siden samfunnsøkonomi får stor innvirkning på klimaet, og jusen trenger å oppdateres slik at den passer en globalisert virkelighet slik Anine skriver om ytringsfriheten i Dagbladet i referansen ovenfor.


Jeg synes Jerry Evensky treffer godt med kommentaren: "For Evensky, the value of a research toolkit is not in the answers it gives, but in the questions it encourages us to ask."

Monday, September 5, 2016

«bandwagoneffekten» i vitenskapsmiljøer

Hierarkier er naturlig og bra mener Gunnar Sivertsen i NIFU, gjengitt i Forskning.no.


"– Eksperter vil helst vurdere studier i kanaler der de selv kunne tenke seg å publisere. Det sikrer nemlig at deres eget arbeid blir vurdert av de kollegene som kan gi de best kvalifiserte kommentarene, hvis alle trekkes til samme sted, sier han."


"– Det fine med hierarkiet, er at hvem som er viktige forandrer seg over tid. Tidsskriftene er i konkurranse med hverandre, de konkurrerer om de beste studiene, de beste fagfellene og om ting som for eksempel å publisere raskt eller nå flest mulig, for eksempel gjennom åpen tilgang."


Dette er en forlokkende teori, men når man tenker etter så har forskere svært ulike oppfatninger av hvem som er best kvalifisert til å vurdere en artikkel. En høyt ansett person kan ha liten kompetanse på forskningstemaer som han eller hun selv ikke er oppdatert på. Derfor vil det ikke hjelpe å bruke denne personen som fagfelle til å vurdere en artikkel innen deler av faget selv om han eller hun er flink i andre deler av faget.


Et av de problemene med impact factor er at når det kommer en god artikkel inn i et ellers dårlig tidsskrift, så blir alle de andre artiklene oppfattet som gjennomsnittlig bedre. Denne tankegangen har forplantet seg til forskere slik at når eg forsker er spesialist på ett område, så blir han eller hun automatisk oppfattet som kompetent på tilgrensende felt. Dette er en tommelfingerregel som ikke trenger å stemme i det hele tatt, og det har den bieffekten at det gir grobunn for "bandwagoneffekter", større konkurranse om å holde seg inne med de riktige personene, ikke si noe feil, men si noe som er politisk korrekt innefor sitt fag.


Da det var politisk ukorrekt å være pro-klimaforskning, så gikk alle forskerne stille i dørene. NASA fikk en munnkurv for sikkerhets skyld av George W. Bush. Når det ble politisk korrekt å være pro-klimaforskning så var plutselig alle klimaforskere. I innvandringsdebatten så var det politisk ukorrekt å være kritisk til innvandring, men nå har det etter hvert begynt å bli litt mer "lov" å si noe som er "politisk ukorrekt". Inger-Lise Lien er en av få akademikere som har gitt Rolness støtte. Ytringsfriheten innen akademia er mye dårligere stilt enn man skulle tro ifølge Anine Kierulf i et intervju i Dagsavisen 4. september 2016.

Man ser de paradigmatiske kampene i de fleste fag, og i økonomifaget så har Rethinking Economics Norge nå startet på arbeidet med å reformere økonomifaget. Da bør de sørge for at det de publiserer er å få tak i hvis de vil få impact http://theconversation.com/why-academics-are-losing-relevance-in-society-and-how-to-stop-it-64579 og det gjør økonomer til den mektigste samfunnsvitenskapen i dag https://www.bloomberg.com/view/articles/2016-09-01/economists-profit-by-giving-things-away  Klassekampen hadde lørdag 3. september en interessant artikkel med navnet "Mytteri på auditorium 4". Finansdepartementet var på besøk tidligere på dagen for å fortelle hvor nært undervisningen lå til praksis i Finansdepartementet. Fra tidligere foredrag med en fra Finansdepartementet fikk jeg den forståelsen at "New Public management" var eneste måten å styre en stat på. Denne ekspedisjonssjefen sin reklame for økonomifaget virker like sikker på at nyklassisk økonomi er det eneste som fungerer i arbeidslivet. Studentene blir veldig utålmodige dersom de blir forelest om kompleksitet omkring forutsetninger man gjør for modellbruk. Etterspørselen blant studenter er ifølge økonomisk institutt ved UiO en pakke med standard teori uten større diskusjon om forutsetninger. Professor ved UiO, Karine Nyborg sier to riktige ting til Klassekampen synes jeg:


"– Problemet er ikkenødvendigvis at vi lærer dem feil ting,men det er noe med oppbygningen avstoffet. Fortellingen vi gir til studenteneer strukturert på en måte som gjør det veldig vanskelig å bruke faget til kritisk, anvendt tenkning før de har studert lenge, sier Nyborg. Hun avviser at økonomifaget er såensrettet som kritikerne mener. Tvertimot er økonomisk forskning i dag preget av større teoretisk og metodisk mangfold enn på lang tid."
Problemet ligger nok i oppbygningen tror jeg. Man kan vurdere å få bygd direkte på den vitenskapelige måten å tenke på fra Ex Fac, og bruke biblioteksressurser mye mer aktivt fra dag en. Min erfaring så langt etter å ha undervist riktignok i bare to totimerskurs på helt ferske studenter innen samfunnsgeografi, er at det er relativt lett å lære dem mange abstrakte teorier med en gang etter videregående så lenge man knytter teorien opp til historiske hendelser og faglige debatter. Med godt forberedte forskningsoppdrag og litt veiledning så kan studentene "forske" på problemstillinger ved hjelp av biblioteket fra dag en på universitetet.


Når det gjelder mangfoldet i økonomifaget så er det riktignok større enn noen gang kanskje så lenge man sammenligner innad i faget, men det er fremdeles slik som Nyborg sier "veldig vanskelig å bruke faget til kritisk, anvendt tenkning før de har studert lenge". Jeg tviler på at de fleste økonomer har fått med seg denne ballasten når de er ferdige på UiO. Det har med at man etterstreber å tilby det som arbeidsplassene ønsker, og det er ikke nødvendigvis sammenfallende med god vitenskapelig trening. Man etterstreber å gi noe studentene synes er behagelig å lære og få eksamen i, hva som gir minst mulig forberedelser for foreleserne, minst mulig jobb med retting av eksamen etc. Det ligger også en vakker ideologi bak markedsøkonomien siden ingenting annet har gitt så mange mennesker frihet fra slaveri, trange kjønnsroller, beskyttelse av eiendom som har gitt fattigfolk over hele verden mulighet til å bruke sin egen arbeidskraft for å gjøre livet sitt, familiene sine, lokalsamfunnene og nasjonalstatene bedre. Markedsøkonomi kan fungere for å bekjempe nepotisme og korrupsjon, fattigdom og ulikehet. Nettopp derfor er det så viktig å gjøre økonomifaget bedre. Men det er vanvittig vanskelig fordi matematikkens styrke er samtidig dens achilleshæl.
" Why is Economics not an Evolutionary Science?" New Answers to Veblen's Old Question av Leonard Dobusch og Jakob Kapeller sin artikkel gir en spennende pekepinne på hvor utrolig vanskelig det er å snu denne skuta. Når man i tillegg får disse "bandwagoneffektene" fra det akademiske publikasjonssystemet med på lasset så kan det bli i overkant tungt ved roret. Økonomer har grunnleggende misforstått grunnleggeren av økonomifaget, Adam Smith, i 200 år og jeg tror Smiths ideer kommer til å være mer eller mindre ukjent for dagens økonomer også.


Det har i følge redaktørene ikke eksistert en etisk tradisjon innen samfunnsøkonomi slik det har med andre fag. Det viser kanskje hvor dårlig det står til med det vitenskapelige fundamentet for selve faget samfunnsøkonomi? "The Oxford Handbook of Professional Economic Ethics"  inneholder mange spennende artikler slik som "Poisoning the Well, or How Economic Theory Damages Moral Imagination" av Julie A. NelsonOctober 2012.

Jerry Evensky, en Adam Smith kjenner, forteller i 2011 om hvordan hans kurs innen økonomisk teorihistorie ble tatt av pensum i 2002 fordi det la beslag på undervisning som for eksempel et ekstra økonometrikurs. Selv om mye har skjedd siden 2011, så er nok kritikken i all hovedsak fremdeles treffende på undervisningen tror jeg.

When I joined the faculty at Syracuse over 25 year ago the History of Economic Thought course was a core requirement of the Ph.D. program, but my Department – as have almost all economics departments in the United States – deemed the opportunity cost of a History of Thought class, that cost being a real, relevant, and up-to-date, “now” economics course like an additional econometrics class, to be too dear a price to pay … so the History of Economic Thought requirement, and with it the course, died in the spring of 2002. I don’t get to teachHistory of Economic Thought to Ph.D. students anymore. I think that’s a shame … not just for me, not just for mystudents, but for the future of the field. Ph.D. students today spend five or so years in courses and dissertation workthat reflect the “now” system of thought, followed by six years of publication in pursuit of tenure that is only successfulif one participates on the “now” terms. Eleven or so years of systematic “now” thinking in a “Life Among the Econ”(Leijonhufvud) will almost surely socialize one to think of “now” norms of analysis as the natural order of things.How do we escape this “now” normative constraint? How do we empower our students to consider alternativeassumptions, assumptions such as: Norms matter.
 Rethinking Economics Norge har en fin framgangsmåte ved å ta skjeen i egen hånd. Elon Musk "forge his own path", og det er økonomistudenter i dag også nødt til å gjøre hvis de virkelig har ambisjoner.







Wednesday, August 24, 2016

Begynnelsen på slutten av publikasjoner?

Vi lever i en tidsalder der enkelte forfattere som Brett King mener vi kommer til å oppleve større endringer de neste 20 årene enn i de 250 foregående årene. Pokemon er ørliten smakebit på hva som venter.
Som en illustrasjon på raske endringer kan man se på rakettforskningen: På bare noen få år har Paul Allen (Microsoft grunnlegger sammen med Bill Gates), Richard Branson (Virgin), Jeff Bezos (Amazon) og Elon Musk (SolarCity, Tesla, SpaceX) satt i gang å bygge romraketter for å industrialisere verdensrommet (se denne utrolige artikkelen om saken). SpaceX bygger mange raketter i slengen, midt i Los Angeles, og produserer 80-90 prosent av alt de trenger på egen hånd, med vanlig forbrukerteknologi i bunnen. Musk sin langsiktige finansieringsplan for å bygge en by på Mars er å få utplassert 4000 satelitter for å ta seg av verdens kommunikasjonssystemer. Gjenbruk av raketter kommer antakelig til å starte ganske snarlig etter fire vellykkede landinger av raketter på plattformer i havet. Musk kan allerede kraftig underby selv de billigste satelittutskytninger fra Russland og Kina. Det offentliges monopol på verdensrommet er brutt. Forskere som Elon Musk bruker ligger på en markedsverdi som langt overstiger quarterbacks i amerikansk fotball, man snakker om milliarder for en tokilos hjerne. De jobber opptil et tresifret antall timer i uka, Musk forbereder seg aldri til presentasjoner eller pressekonferanser, han multitasker på de få sekundene eller minuttene han setter av til jobbintervjuer etter verdens mest krevende silingsprosesser.


Mye tyder på raske skift innen akademia også. Akademiske publikasjonssystemer ser ut til å følge en åpen utvikling, og stadig flere, også tidsskriftredaktører i tradisjonelle tidsskrifter, ser nå for seg en framtid uten artikler. I en veldig informativ (mange gode skisser!) artikkel "End of Publication? Open access and a new scholarly communication Technology" skriver Sergey Parinov, Victoria Antonova :


"We discuss the “end of publication” as a very possible outcome of the recent innovations in research information systems [1]."


Pre-publisering, dvs. kommunikasjonen kan starte allerede før man har en publikasjon, betyr at ideer, skisser, utkast kan bli kommunisert helt fra begynnelsen av. Det er kanskje det viktigste målet med åpen vitenskap, og blir bare mer og mer sansynlig. Biorxiv har gått fra null til hundre på veldig kort tid i løpet av 2016, de kulturelle utfordringene ser ut til å forsvinne som dugg for sola etter det jeg har lest fra biologer, den mest konservative av dem alle, American Chemical Society sysler med planer om en preprintserver, Wellcome Trust skal lansere en publikasjonsløsning der fagfellevurderingen skjer etter publisering, på en åpen gjennomsiktig måte. Og for romforskere så er det åpne arkivet NASA PubSpace en skikkelig godbit. Teknologien og kapasiteten kan man hente fra et stadig større reservoar av kompetente teknologer og teknologi utviklet blant annet i sosiale medier.