Friday, February 24, 2017

Hierarkiske nettverker, to fundamentale spørsmål

I vår "post-fakta" tid så blir gamle autoriteter som massemediene og akademia utfordret. Mye kommer nok at at mediene har vært politisk korrekte, og akademia har blitt avslørt en rekke ganger for å fare med fusk. Twitter og blogger eter seg inn på massemedia, og Research Gate er nå større enn noe forlag i antall lesere. Akademikere gir mer og mer blaffen i stivbeinte opphavsrettsregler og VoR, verified operation registry, og poster preprints der det passer.




Rod Collins publiserte nylig en virkelig god artikkel om de to fundamentale forskjellen, overgangen fra hierarkier til nettverker. "The Network Effect: Changing the Way the World Works" (Anbefales!!)

Eliten, autoritetene, skjønner i stor grad ikke hva som skjer, og det gjør at når noen finner ut de systemiske feilene ved de hierarkiske systemene, så innrømmer de ikke feilene, men fortsetter som før. Trump kritiserer akademia og mediene, ikke fordi han nødvendigvis er ute etter fakta, men for å skade. Og akademia og mediene forsvarer seg, ikke fordi de er opptatt av sannheten nødvendigvis, men for å forsvare sine sosiale hierarkier.

Oppdatering 9. Mars: Ser at grasrotopprøret med Trump i spissen er veldig glade i fakta og vitenskap når det passer deres sosiale bevegelse, men benekter selv ganske åpenbare fakta som blyammunisjonens skade på dyrelivet og co2 sin betydning for klimaendringer. Det viser seg dessverre at de beste argumentene er spredd som små biter både i elitenettverker og i ulike grasrotbevegelser med store mengder usannheter innimellom. Blyskandalen i byen Flint i USA er et eksempel på at eliten i akademia ikke stod for fakta. Årsaken til at grasrotbevegelser og eliten gir blaffen i fakta når den virker negativt på det sosiale systemet er ille fordi det betyr at man ikke kan stole på noen grupper har et oppriktig ønske om å søke sannheten.

I bokanmeldelsen av "The Enigma of Reason" skriver Elizabeth Kolbert om årsaker til denne tenkeevnen. Kolbert viser til forfatterne som mener at tenkeevnen ble utviklet på savannene i Afrika, ikke for å løse vanskelige logiske problemer, men for å tilpasse seg sosialt samarbeid i grupper. Derfor så får denne bruken av hjernen overtaket på den "unaturlige" bruken av hjernen. Vi er skapt fra naturen til å være opportunister.

Vi må før eller siden skrote hierarkiske systemer som er synkende skip, og ta i bruk det dynamiske kollektive intelligenspotensialet slik Collins skriver. Medienes forsøk på å holde informasjon tilbake kan ikke fortsette lenger, og akademia kan ikke fortsette å produsere så store mengder artikler med dårlig kvalitet.

Viss ikke mediene og akademia gjør det i tide, så vil de ikke greie å omstille seg raskt nok, og deres autoritet vil forvitre. Som Åmås skrev engang fritt etter hukommelsen: Etter autoritet kommer volden. http://www.aftenposten.no/meninger/Politikere-som-vil-svekke-mediene-og-rettsvesenet-er-livsfarlige--Knut-Olav-Amas-615604b.html 

Arne Næss var selv en av dem som innførte positivismen, men ble også en viktig kritiker.




Siden 1960-tallet ble han imidlertid mer og mer opptatt av de problematiske sider ved det positivistiske program om «enhetsvitenskap», og i «Pluralist and Possibilist Aspect of the Scientific Enterprise» (Pluralistiske og possibilistiske trekk ved den vitenskapelige virksomhet, fra 1972) erstattes positivisme med pluralisme. Parolen er ikke lenger «enhetsvitenskap», men «teorimangfold»: Til enhver tid kan og bør det være en rekke konkurrerende og innbyrdes uforenlige vitenskapelige teorier, som alle kan sies å være i overensstemmelse med «virkeligheten». Mens Næss tidligere anså den «objektive», positivistiske vitenskap som et viktig redskap mot utbredelsen av en totalitær politikk, som tenkte med blodet, er denne vitenskap nå blitt en del av den herskende ideologi.
Når så mange samfunnsvitenskaper prøver å framstå som naturvitenskap så er det viktig med en selvkritisk holdning. Særlige nå når til og med BBC rapporterer om at over to tredjedeler av forskere som forsøker ikke greier å replikere studier:

According to a survey published in the journal Nature last summer, more than 70% of researchers have tried and failed to reproduce another scientist's experiments.

Ballen ligger i hendene på akademia og mediene, og de må skjerpe seg innenifra. Heldigvis så skjer det mye, men her i Norge går det usedvanlig sakte, vi må "være forsiktig foregangsnasjon" som statsråden sier. Det fungerer ikke, fordi er man ikke i front, så lærer man ikke det som kreves i et moderne informasjonssamfunn. Spør Aftenposten om annonseinntektene som forsvant.

Thursday, February 23, 2017

Everythin is fucked: Perverse insentiver, Induktive-, deduktive-, og gruppe-feilslutninger i forbindelse med Impactfactor

Jeg kom over et spennende preprint i bioRxiv for et par dager siden "The impact factor fallacy" av Frieder Michel Paulus, Nicole Cruz, Soeren Krach. Her går de først gjennom hvordan impactfactor er påvirket av den deduktive feilslutninger som benektelsen av det omvendte. "De som publiserer i prestisjetunge tidsskrifter har gode artikler. Du har ikke publisert i et prestisjetungt tidsskrift. Ergo artikkelen er dårlig". Deretter går de gjennom hvordan impactfactoren er påvirket av induktive slutninger som argumentering fra uvitenhet som at "ingen har bevist at artikkelen er dårlig, derfor er artikkelen bra" er gyldig fra denne tankegangen. Det spennende poenget er at argumentet fra uvitenhet kan fungere i "lukkede miljøer" som en bibliotekskatalog. Har man sjekket om en bok er i biblioteket med en bibliotekskatalog, så kan man trygt gå ut ifra at boka ikke er i biblioteket. Sjekker man en togtabell, og ikke finner en by blant stoppestedene, så stopper sansynligvis ikke toget i byen. Forskningsmijøer er er ikke som en togtabell, de er derimot åpne og kaotiske miljøer som er vanskelige å sjekke ut. Ingen sokkeskuff for å si det slik. Jeg brukte engang en periode på to-tre år med jevnlige omfattende søk i en rekke databaser og kataloger på å finne ut at den ideen jeg hadde var tidligere publisert og i en veldig utilgjengelig avhandling og som hadde fått nær null oppmerksomhet. Så kommer forfatterne inn på autoritetsargumentet der impactfactoren som lett kan forveksles med argumentet fra det omvendte. Eksempel: "Denne artikkelen er publisert i et tidsskrift med høy impactfactor, derfor er artikkelen bra". Så kommer det motsatte av autoritetsargumentet, ad hominem, som går ut på at personen som framfører arguementet mangler kvalifikasjonene, og derfor er påstandene tvilsomme. Så til slutt kommer artikkelforfatterne inn på den økologiske feilslutningen som slutter fra gruppenivå til individnivå. At en artikkel skal få høyere kvalitet målt med impact factor av at en annen artikkel på et senere tidspunkt i samme tidsskrift får mange siteringer er selvsagt feil. Jeg tror at mange byråkrater tenker at "de store talls lov" jevner ut ulempene, og at den konkurransemessige seleksjonen slår til slik som en hard narkotikapolitikk brutalt selekterer ut de smarteste narkotikahandlerne samtidig som den sørger for en jevn strøm av forhåpningsfulle rekrutter. Det ligner på akademia ved at man får noen som ofte er sosialt dyktige på toppen, men ikke nødvendigvis de kloke hodene. Hvordan det kan gå ser man ut ifra teorien om perverse insentiver "Academic Research in the 21st Century: Maintaining Scientific Integrityin a Climate of Perverse Incentives and Hypercompetition" av  Marc A. Edwards og Siddhartha Roy. Se tabell 1 og figur 1 (anbefales).


Forklaringen ligger nok mye i biologifaget. I dag kom jeg over en fin artikkel i The New Yorker av Elizabeth Kolbert med tittelen: "Why Facts Don’t Change Our MindsNew discoveries about the human mind show the limitations of reason."


Her refererer Kolbert til den snart utkomne boka "The Enigma of Reason" av Hugo Mercier og Dan Sperber publisert på Harvard University Press. Særlig denne setningen gir et innblikk i den kontinuerlige målkonflikten mellom "interaksjonistene" og "de kloke" i akademia.


Habits of mind that seem weird or goofy or just plain dumb from an “intellectualist” point of view prove shrewd when seen from a social “interactionist” perspective. 
Når det interaksjonistiske perspektivet får overtaket over det intellektuelle, så går det galt av sted slik denne nye undersøkelsen av over 10 000 psykologiske tidsskriftartikler gir en indikasjon på: "Empirical assessment of published effect sizes and power in the recent cognitive neuroscience and psychology literature" Denes Szucs, John PA Ioannidis.


Man kan kanskje si som Prof. Sanjay Srivastava i det veldig humoristiske kurset "PSY 607: Everything is Fucked" og dermed er også metaanalysene helt ubrukelige viser det seg når man prøver å replikere artiklene som metaanalysene er gjordt på.


Her er et ferskt eksempel på en årsak til den store feilmarginen med tilbakekallelsen fra et paper av William Hart. Tidsskriftet nekter å beklage det temmelig åpenbare jukset med å ta ut og legge inn duplikate data helt til man får riktig p-verdi.


The upshot of all this commotion was that this version of the commentary was withdrawn. The issue of Perspectives on Psychological Science went to press with the RRR but without the commentary.  In a subsequent issue, a commentary appeared with Hart as its sole author and without the new "data."
 Daniel Kahneman som var en av dem som advarte mot replikasjonskrisa, har selv vært ærlig nok til å innrømme "underpowered studies". Det har derimot ikke flere høyt rangerte forskere som Susan Fiske på Princeton selv om hun har fått sterk kritikk av Andrew Gelman på Columbia University: 

This paper was just riddled through with errors. First off, its main claims were supported by t statistics of 5.03 and 11.14 . . . ummmmm, upon recalculation the values were actually 1.8 and 3.3. So one of the claim wasn’t even “statistically significant” (thus, under the rules, was unpublishable).
But that wasn’t the worst of it. It turns out that some of the numbers reported in that paper just couldn’t have been correct. It’s possible that the authors were doing some calculations wrong, for example by incorrectly rounding intermediate quantities. Rounding error doesn’t sound like such a big deal, but it can supply a useful set of “degrees of freedom” to allow researchers to get the results they want, out of data that aren’t readily cooperating.
There’s more at the link. The short story is that Cuddy, Norton, and Fiske made a bunch of data errors—which is too bad, but such things happen—and then when the errors were pointed out to them, they refused to reconsider anything.
Selv om Fiske og de andre prominente forskerne ser at deres profesjonelle liv havner i grus, så innrømmer de ingenting. De angriper ad hominem med ord som "methodological terrorists" og  "replication bullies". Det er interessant at verdens nest høyest rangerte kvinnelige psykolog reagerer så irrasjonelt, og forklaringen på det finner man kanskje i boka, hvis den er basert på replikert og åpen forskning da ;-)


"Denying to the Grave: Why We Ignore the Facts That Will Save Us" av Sara E. Gorman og Jack M. Gorman.


Oppdatering fra Nature News: "Peer-review activists push psychology journals towards open data"



Tuesday, February 21, 2017

Åpen vitenskap forklart på en slide!

Fant denne illustrasjonen fra det sveitsiske forskningsrådet på Twitter #OpenScience I kveld. For meg framstår den som svært informativ, men sikkert vanskelig for dem som ikke kjenner til begrepene likevel?


Open Science‏ @openscience
When someone asks "What is #OpenScience?" and you pause, because you're thinking… (link: http://www.snf.ch/en/researchinFocus/newsroom/Pages/news-160831-horizons-the-elements-of-open-science.aspx)

Friday, February 17, 2017

Åpen vitenskap og politikk

Åpen vitenskap er politikk, men er det høyrepolitikk eller kommunisme? Benedikt Fecher og Gert G. Wagner skriver om to ytterpunkter, Jeffrey Beall som mener at åpen vitenskap er anti-kapitalistisk, mens Philip Mirowski påstår åpen vitenskap følger nyliberalistisk markedslogikk. Jeg tror begge har litt rett, men at de bommer ved at de ikke ser at åpen vitenskap kommer fra åpen kildekodemiljøet, og åpen kildekodemiljøet hentet sin inspirasjon fra vitenskapen. Det har jeg skrevet om her og her. Fecher og Wagner skriver i artikkelen "Open Access, Innovation, and Research Infrastructure"


The historian Philip Mirowski consequently sees a neoliberal project in the overall developmentof open access [27]. Jeffrey Beall, the initiator of Beall’s list of “predatory” open access publishing, evencompares the real OA movement to anti-corporatism and calls for a collectivization of production andan organization of scholarly knowledge solely within academia [28].One does not have to go as far as to describe the development in scholarly publishing as a purelyneoliberal project or even call for expropriation. What is true, however, is that commercial players(again) occupy many critical nodes in the digital information infrastructure and that the businessmodel and licensing bias in the current OA endeavors entails the risk of reproducing the dependenceon the same commercial players.


James Porter utdyper dette med kommersialisering og akademia mer i artikkelen "Markets Bad, Academia Good? Review of Philip Mirowski's Science Mart".


Lost in translation, Mirowski decries, are the historically complex interrelation between science and industry. A knee`jerk  reaction is to immediately claim that scientists and their institutions have always been compelled to ‘sing the prince’s tune when taking the prince’s coin(page 89).
Nå ser jeg at de to gründerne i Microsoft, Paul G. Allen og Bill Gates har gått helt over til "fienden" som de for noen år siden karakteriserte som "kreft" på samfunnet. Begge to går helt inn for Creative Commons BY, og begge to går for fullt inn i åpen vitenskap. Bare se på disse nylige sidene til Paul G. Allen Institute  og Bill and Melinda Gates Foundation.


The Allen Institute is dedicated to answering some of the biggest questions in bioscience and accelerating research worldwide. The Institute is a recognized leader in large-scale research with a commitment to an open science model within its research institutes, the Allen Institute for Brain Science, and the Allen Institute for Cell Science.
Chief Operating Officer i Gates Foundation skriver:


Here at the Gates Foundation, we strongly believe in the potential of the open access model. We have made a significant investment to ensure that all of our peer-reviewed published research is published on full open access terms. Effective January 1, 2017, support for open access publishing is built into every grant made by the Gates Foundation, across all program areas.
Of course, we’re aware that the broad implementation of open access — which will require new ways of financing publishing fees and some crucial changes to academic norms — is not as straightforward as it may seem. 
Flere og flere universiteter og vitenskapelige selskaper mener at åpen vitenskap er til deres eget beste. Nå sist den tyske psykologiske foreningen.

Thursday, February 16, 2017

Web of Science kjøpt opp av kinesiske investorar, Saudi Arabia donerar til eliteuniversiteter, Trump fjernar klimainformasjon.

Dette er beskjeden når ein går inn på Incite:
"Intellectual Property & Science is now known as Clarivate Analytics, and is no longer part of Thomson Reuters »"
Kina inntok talarstolen på World Economic Forum for fyrste gong i år, og overtok leiartrøya for frihandel etter USA, Trump møtte ikkje. Kina er i ferd med å ta over leiartrøya for opphavsrett, og med fjordårets oppkjøp av Web of Science så er dei truleg i ferd med å ta leiartrøya for vitskap også. Domenico Fiormonte og Ernesto Priego skreiv om dette oppkjøpet i The Winnower med tittelen "Knowledge Monopolies and Global Academic Publishing".


According to the Reuters news agency and the Wall Street Journal, on Monday 11 July 2016 Thomson Reuters Corp. announced it had agreed to sell its intellectual property and science business (including Web of Science) to private-equity funds affiliated with Onex Corp. and Baring Private Equity Asia for $3.55 billion in cash
What is interesting to notice is that BPEA is a firm established in 1997 in Singapore that operates with companies based mainly in China or Chinese-speaking areas.




Så det nye selskape bak Endnote (sjå eigarar) og Web of Science er no Clarivate Analytics og eigarane er BPEA, som er ei gruppe med kinesiske investorar. Det betyr kanskje at når ein har samarbeidsgrupper i Endnote Web, så kan kinesiske styresmakter fylgje med på alt av litteratur som ein legg inn i programmet. Også dei som ikkje brukar Endnote Web kan sikkert verte ransaka i det stille av kinesiske styresmakter via bakdører i Endnote.




Web of Science vart brukt veldig ukritisk til å evaluere forskarar i mesteparten av verda då det kanadiske selskapet Thomson Reuters eigde det. Vil tilliten til denne databasen rokkast ved at kinesiske styresmakter får meir kontroll på det? Når ein ser korleis alvorleg kritkk mot impact factor prellar av, så tvilar eg på det.


Web of Science sin propretiære Impact factor som vert brukt for å måle og vege forskarar om dei fortener stillingar og forskningsprosjekter er faktisk ikkje mogleg å ettergå empirisk. Det er så vidt eg veit også Web of Science som vel ut kva slags tidsskrifter som fortener å vere med i dette eksklusive selskapet, og det kan gje mulegheiter for å sile ut "plagsomme" tidsskrifter som skriv mykje om Taiwan eller Tibet, og dei sit også på løynde algoritmer som eg tvilar på at nokon kan kontrollere.


Dei kan berre seie at kvaliteten er for dårleg til at det får vere med i det gode selskap, og forskarar flest henger seg ikkje opp i detaljar som dei ikkje kjenner eller interesserar seg for. Og prisen må kanskje forskarar som er kritiske til Kinesiske styresmakter betale i form av arbeidsløyse.




I Noreg så har dei fleste fagbiblioteka start med å bruke biblioteksystemet Alma/Oria som er drive av den israelske Ex Libris Group, som igjen er eigd av amerikanske Proquest som har hovudkontoret sitt 31 minutters køyretur frå CIA sitt NSA hovudkvarter i Maryland USA. Brukarinformasjon frå norske biblioteksbrukarar flyt fritt og ubemerka, via bakdører i programvare, over landegrensene til Israel og USA trur eg ein trygt kan fastslå.






Det er påstått at Saudi-Arabia donerar enorme summar til amerikanske og britiske universiteter. Kva som er fakta er kanskje ikkje så lett å anslå, men det er nok verd å gå etter i saumane. Saudi Arabia veit at forskarar til alle tider har "‘sing the prince’s tune when taking the prince’s coin’" som James Porter skriv i bokmeldinga "Markets Bad, Academia Good? Review of Philip Mirowski's Science Mart". Wikileaks har vist at Saudi Arabia har brukt store ressursar på arabiske og vestlege medier, men at dei kjøpar seg plass hos universitetene var nytt for meg.


As a matter of fact, the scale of the donations is far beyond a handful, the universities involved are among the top academies in the world, the money involved is hundreds of billions of dollars, and the targets of Islamic finance are, for the most part, specific and form part of a distinct agenda. Some money may be given to business schools or science departments, but the overwhelming majority goes to support or create large departments and academic centers for Middle East, Islamic, or Arabic Studies. 




Trump har overteke som leiar i USA. Amerikanerane må no godta at dei reglane for overvaking under Obama også gjeld for Trump. Forskarane som har vore lite nøye med å gjere seg uavhengige av politikarane ser no at Trump fjernar offentleg informasjon om klimaendringar, og hackarar og bibliotekarar har jobba døgnet rundt den siste tida for å redde datasett og informasjon om klimaendringar.


Forskarane har droppa å krevje "Open Lock" i fleire av dei arkiva som dei sender artiklane inn i. SSRN.com vart kjøpt opp av Elsevier, og Elsevier starta med utrenskningar av ulovleg opplasta innhald. Men det skumlaste er at dei fekk kontrollen på dataene om dataene. I bloggposten "It’s the Data, Stupid: What Elsevier’s purchase of SSRN also means" så skriv den etter min oppfatning svært dyktige Christopher M. Kelty frå University of California, Los Angeles om dei harde fakta som foregår under radaren for dei fleste innan forskningspolitikk: Det handlar om data, ikkje innhald. Content er ikkje kongen lenger slik det var med plateselskaper og forlag i gamle dagar. No er det Amazon som bestemmer prisen, og Google som veit kva folk les og søkjer etter, og Facebook som styrar mediene meir og meir. Trump og Elon Musk twitrar, dei held ikkje pressekonferanser så mykje lenger. Elsevier har også kjøpt opp andre store brukarbaser som Mendeley.


Det finst mange grader av "Astroturfing", men det er eit fenomen som har funnes til alle tider, og som er utbreidd. Astroturfing er når kommersielle krefter utgjer seg for å vere drive av fattige grasrotorganisasjonar. Det er mykje av det i akademia og akademikarar er nok like lettlurte som dei fleste andre grupper. Når ein ser kor lettlurte akademia er på "Astroturfing", og ser kor lite akademia bryr seg når dei vert merksame på kva som føregår så framstår ikkje akademia som noko kritisk vaktbikkje akkurat. Academia.Edu er eit namn som truleg fører folk på villspor. Det rette namnet ville kanskje vore "Business-Academia.com". Ethan Gruber skriv i bloggposten "Open Access, Academia.edu, and why I’m all-in on Zenodo.org" :
On the surface, this seems great for scholars. And it was good in the beginning, but this has changed over the last year. Despite its domain name, Academia.edu is a commercial venture. It is beholden to investors, not the scholarly community it serves, nor universities, governments, or taxpayers.
Mange akademiske nett-tenester gir inntrykk av at dei er på dei gode si side, men det dei ikkje nemner er at dersom folk kjem med pengar, så kan dei skifte side over natta. Sist ute var Authorea som posta litt reklame i tråden "[open-science] A new collaborative editor for open science". Dei fekk svar tilbake frå ringreven frå Cambridge, Peter Murray Rust, og Alexandre Hannud Abdo som svarte godt med å trekkje inn den suksessrike GPL-lisensen, og han kritiserar Github og Authorea for å ikkje halde krava til openheit:


Being strict on the interfaces that let our work scale - that ultimately
empowers even someone completely disconnected from working together - is
actually the main thing that prevents our energy from being diverted in
ways that promote no change. Those interfaces are the licenses, standards
and participatory culture that define open.

What I recall is how all of FOSS thrived because of this strictness. By
remaining strict even as Microsoft took over the world in the 80's, we came
to see real change and, community wise, we even came to see "the
impossible" which has been the 'open source' and the 'free software' folks
to a large extent coming back together. All fo this thanks to remaining
strict on those interfaces. It is not by accident that the GPL was called
the constitution of FLOSS.

Would anyone say that devoting respect to a constitution is like following
religious dogma?

The story is similar with Wikimedia, it's growth and influence over several
institutions depends solidly on the rigour of these interfaces.


Dette kan frå utsida verke som akademisk flisespikkeri og religiøst prat, men det er faktisk beinharde forretningsrealitetar og kan vere heilt avgjerande for utviklinga av uavhengige tenester som Wikipedia, Linux, open vitskap osb. Det har vel historia i stor grad stadfesta også. Denne "Open Lock" som forhindrar at ei grasrotrørsle kan verte kjøpt opp var ikkje til stades i SSRN.com, og dei vart kjøpt opp av Elsevier. Holzbrinck kjøpte opp Writelatex og døypte den til Overleaf.


Denne "Open Lock" er viktig på grunn av to ting: Uavhengigheit frå politikarane, som Trump eller noko endå verre i framtida, framande makter som Saudi-Arabia eller Kina med stadig meir velfylte pengesekkar, kommersielle krefter som til sjuande og siste styrast med eitt mål for auga som er profitt. Dette poenget ser det ut til at National Institute of Health har fått med seg, og det nye foreslåtte arkivet til NIH fastslår at dei skal styrast uavhengig og av akademikarar.




"The CS must have an independent governance structure."

Open Science Framework har "Open Lock" prinsippet i grunnen for sine aktivitetar ser det ut til. Dei er non-profit, mission driven, community-based, og har i sin strategiske plan nøye tenkt ut korleis dei skal halde på avhengigheita. Sjå under avsnittet med overskrifta "Making trust irrelevant":


6. If COS starts to be concerned about its own survival, then it will start making decisions that are for the good of COS rather than for the good of science.  COS will develop a process to maximize the extent to which decision-making is guided by scientific ideals rather than what is in the best interest of COS.

 Målet med open science framework er å gjere akademia så vitskapeleg som mogleg, for som redaktøren av Lancet skriv:
The case against science is straightforward: much of thescientifi c literature, perhaps half, may simply be untrue.
Det føreligg store mengder med empiriske studier, som er etterettelege, og som påpeikar grove feil som har ført til feil konklusjonar, og som svært ofte ikkje vert retta opp. I svært mange fagfelt, kanskje alle, og på høgaste nivå i akademia. Statsvitaren og statistikaren Andrew Gelman har vore med å dokumentert dette med ei historisk tidslinje. Stikkprøver av artiklar frå dei beste tidsskrifta i psykologi visar at mesteparten av artiklane er usanne.


Biologar veit at mennesket er eit dyr som er opportunistiske frå naturen si side og vil alltid finne ein veg rundt stengsler. Demokratiet, maktfordelingsprinsippet, lovar, normer, og vitskapen sjølv, er vel også sikkert ein del av biologien vår, fordi me er medvitne og veit korleis me kan styre oss som gruppe. Demokrati og vitskap er likevel kunstige konstruksjonar som går imot andre delar av menneskenaturen, som me må finne nye måtar på å stogge heile tida. Open vitskap er kanskje svaret akkurat no på å unngå at vitskapen vert korrumpert av indre og ytre krefter. Om femti år så har sikkert  menneskenaturen funne ein måte å korrumpert open vitskap på også. Dei seier at kvar generasjon må kjempe sin kamp for demokratiet, det gjeld nok vitskapen også tenkjer eg.








 



























Thursday, February 9, 2017

Bibliotekskurs fra to til tre dimensjoner

På toget i dag hadde batteriet gått ut, og jeg fikk tid til å tenke litt. Fundering på pedagogiske metoder ble det tankene falt ned på, og jeg tenkte på hvordan jeg kan forklare på en god måte hvordan man kan søke på forskjellige konsepter for å løse et problem. Siteringsdata er jo ofte begrenset til siteringer fra folk som mener mye av det samme som en selv. Kvalitet og relevans er jo viktige utvalgskriterier, men ofte så fins det jo andre måter å tenke på som er akkurat like gode. Man trenger da en tredje dimensjon, z-aksen som egentlig bare skiller konsepter og ikke er et kontinuum.


Kilde: Wikipedia


Så når man skiller konsepter med z-aksen, så kan man tenke om litteraturen man søker etter slik:


Her er kvalitet x, relevans y, og lagene med konsepter z. Det tror jeg kan brukes i biblioteksundervisningen. Særlig på integrert og deltagende biblioteksundervisning som også kan deles i et diagram.


Forfatteren Jan Kjærstad har skrevet noe som ligner på denne søkemetoden, og UBO sin tidligere fagreferent i sosiologi, Atle Wehn Hegnes, var så observant at han fant fram til dette poenget og brukte det i bibliotekskursene sine.


«Svakheten med Deweys tenkemåte var dens ødeleggende endimensjonalitet. Hovedklassene og de mindre avdelingene dannet en lang, vertikal kjede. Ved å betrakte edderkoppenes nett ble jeg inspirert til å forsøke en ordning der gruppene samtidig sto i rekker ved siden av hverandre. En slik organisering kunne synliggjøre helt nye, også horisontale, relasjoner mellom emnene. En usett innbyrdes sammenheng mellom, la oss si, biologi, økonomi og meteorologi. Jeg visste det var umulig, men ideelt sett burde hver bok i et bibliotek stå slik at den sto inntil alle de andre bøkene. (...) Hver bok skulle ha forbindelser i flere retninger. Jeg ønsket meg et nettverk, ikke et klassifikasjonssystem. [min utheving] Jeg fablet om noe lignende da jeg sto i det veldige hovedutlånet i Deichman. Når du gikk bort og trakk ut en bok, skulle du samtidig få med deg andre»Kjærstad, J. (1999). Oppdageren: roman. Oslo: Aschehoug. (s. 381-382).






Wednesday, February 8, 2017

Breaking news: Planlegging av Open Research MOOCs er igang

Nå har en gruppe åpen vitenskapsentusiaster begynt planleggingen av en omfattende 10-ukers kurs som en MOOCs for studenter og forskere. Mens universiteter ofte er mest opptatt av å konkurrere basert på Impact Factor, gi kurs i Microsoft produkter og proprietær programvare, så trår frivillige studenter og forskere til med å utvikle revolusjonerende måter å forske på. Kurset er foreløpig planlagt å bestå av ti moduler med en uke per modul slik:

Det blir anledning til å møte planleggingsgruppen for å diskutere planene: Discuss at Open Science conference in Berlin (March 20-22), esp at BarCamp #oscibar (March 20) : Planleggingsdokumentet er å finne HER. 

Samtidig så lanserte Open Science Framwork en gruppe introduksjonsvideoer med mye av det samme mønsteret og innholdet som MOOC-en er planlagt å inneholde med Twittermeldingen:

Looking for some quick tutorials on the Open Science Framework? Look no further! bit.ly/2kP4n37

UiO henger bra med i utviklingen på mange områder. Studenter og ansatte ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet - UiO og Realfagsbiblioteket ved UiO arrangerte 1-3 februar en tredagers lærefestival "Research Bazar" og "Software Carpentry" som etter mitt inntrykk var en stor suksess med høy aktivitet, tett program og høyt nivå. Elin Stangeland ved Universitetsbiblioteket i Oslo var også en sentral bidragsyter. Over tre dager ble det undervist i blant annet programvarene Zotero, Git, Github, statistikkprogrammet R-studio, Unix-shell, LaTeX. Da passer det bra at flere av introduksjonsvideoene til Open Research Framework nettopp viser hvordan man kombinerer disse programmene med Open Research Framework i "Projects", og legge til "Addons"

Disse kraftige verktøyene i kombinasjon med helt nye forskningsmetoder kan gi studentene en unik mulighet til forskningsbasert undervisning, og sikkert etterhvert muligheter til å utforske hvite flekker på forskningskartet.

Hva konkret bør da studenter og ledelsen ved universitetet gjøre for å være med videre? Kyle Niemeyer kommer med sine konkrete oppfordringer og anbefalinger i preprintet "Open science and the future university researcher" på Open Science Framework 5. februar. Preprintet vil bli presentert på workshop'en "Imagining Tomorrow's University: Rethinking scholarship, education, and institutions for an open, networked era" 8-9 mars som er en felles workshop for National Institute of Health og National Science Foundation i USA. Flere andre bidrar, blant annet Martin Paul Eve med dette manuskriptet. Niemeyer skriver i sin anbefaling til universitetsledere:

Recommendations for university leadersThe following list of recommendations are mostly targeted at chang-ing criteria for promotion and tenure, and performance reviews, toencourage faculty to practice more open science: