Forklaringen som PRC antyder er at konkurransen om stillinger er så hard, at yngre forskere er forsiktige med å eksperimentere med publiseringsformer som potensielt kan ødelegge framtidsutsiktene.
Jeg har tidligere sett forlagsbransjen lage flere undersøkelser på holdninger til lisensiering og fagfellevurdering der metodikken har blitt kritisert, så jeg tror man skal ta slike holdningsundersøkelser litt med en klype salt. Jeg ser en del likheter med oljeindustrien som prøver å få opinionen med på at olje sparer miljøet for uttak av kull gjennom for eksempel Statoils goodwill-kampanje "Statoils goodwillkampanje i Aftenposten unnviker fakta | Ragnhild Freng Dale" 8. desember i Aftenposten.
Det er flere eksempler på forskere som har bygget seg opp ved å publisere open access, og til og med fjerne navnet på tidsskriftet i listen over publikasjoner slik Michael Eisen gjorde. Erin McKiernan har bygget seg opp helt open access, og publisert en bruksanvisning og sammen med flere har skrevet en artikkel i elife med tittel "Point of view: How open science helps researchers succeed" der de konkluderte med:
These findings are evidence that open research practices bring significant benefits to researchers relative to more traditional closed practices.
Som Peter Walter og Dyche Mullins skrev i nyhetsbrevet jeg kommenterte for noen dager siden så er det flere forklaringer på denne konservatismen som antagelig blir formidlet videre fra generasjon til generasjon via veilderforholdet. Walter og Mullins nevner fem forklaringer:
First and foremost, we as a community have fallen into the lazy and lamentable habit of using journal titles as yardsticks to measure our accomplishments. We pretend that this is a rational strategy by pointing to metrics like the journal impact factor, widely viewed as a false metric tailor-made to be gamed by high-profile journals that unfortunately now dictates the careers of our young scientists. (min utheving)I andre årsaksforklaring skriver Walter og Mullins:
We are evolutionarily programmed to nourish and protect our young (min utheving) and many of us continue to publish in journals of questionable ethics because: “I/my student/postdoc need(s) to publish in such a journal to get a promotion/job/grant.” As a community, we remain in thrall to these magazines. We may imagine ourselves to be rational, gutsy, paradigm-changing experimentalists who go where no one has gone before, but in reality we are a conservative community to which change does not come easily. There is hope for gradual change and enlightenment, but all of the rational and well-reasoned cries of outrage have not led to a revolution.Den mer intellektuelle årsaken til å velge det tradisjonelle publiseringssystemet handler om sannhet og tillit, understøttet av uavhengighet som følge av den symbiosen og maktfordelingen som forlagene har gitt:
It is imperative for us to adhere to our academic mission of making sure that scientific contributions are properly reviewed and refined so that our published work represents reliable, true advances of knowledge—to the best of our communal ability to judge.Og jeg regner med at unge studenter så vel som erfarne akademikere liker å delta i den fire hundre år gamle publiseringstradisjonen for å fremme akademisk frihet og det frie ordet.
Non Solus (Latin for “not alone”) reads the banner of a woodprint adopted as a logo in 1620 by the House of Elsevier, a family of Dutch booksellers. The print shows a sturdy elm tree that supports a growing vine, which wraps around the trunk and entangles the branches (Figure 1). The vine bears fruit, which a solemn scholar harvests with ease. In 1880 an unrelated publishing company adopted the Elsevier name and its logo, which according to its website: “…represents, in classical symbolism, the symbiotic relationship between publisher and scholar. The addition of the Non Solus inscription reinforces the message that publishers, like the elm tree, are needed to provide sturdy support for scholars, just as surely as scholars, the vine, are needed to produce fruit. Publishers and scholars cannot do it alone….”1
Today, this 400-year-old logo no longer reflects reality.Med feilmarginer på vitenskapelige artikler som det nå er nokså stor konsensus om av dem som kjenner problemstillingen, nå ligger på rundt femti prosent, så er det nok viktig at man gjør noe drastisk for å øke tilliten til og sannhetsgehalten i vitenskapelige resultater. Ole Petter Ottersen har publisert en bra artikkel i "How should universities confront a post-truth world?" Ole Petter Ottersen 09 December 2016 Issue No:440 der han avslutter med to gode forslag:
Faced with the prospect of a post-factual society, universities have to re-establish a respect for objective truth and powerful arguments – through our educational programmes and through our public outreach.
We have to create many more arenas for debate – arenas that are open and inclusive so as to give a voice to those who feel left behind too. Universities should be trust-building as well as truth-seeking. In our age of turbulence these two words – trust and truth – are inextricably intertwined.Det er mange dilemmaer, feilaktige faktabeskrivelser, fallgruver og skinndiskusjoner her som i vitenskapen ellers. Jeg tror begynner å lure på om tidsskriftet som format er en grunnleggende årsak til mange av problemene med det tradisjonelle systemet slik Harlan M. Krumholz i tidsskriftet Circulation skrev på redaktørplass for et år siden. Overskriftene i denne artikkelen om tidsskriftet Too Slow, Too Expensive, Too Limited, Too Unreliable, Too Focused on the Wrong Metrics, Too Powerful, Too Parochial, Too Static, Too Dependent on a Flawed Business Model.
http://dx.doi.org/10.1161/CIRCOUTCOMES.115.002415
No comments:
Post a Comment