Jeg har aldri sett en så bra samling forklaringer på hvorfor åpen vitenskap og åpen tilgang har blitt motarbeidet som i dette nyhetsbrevet fra The American Society for Cell Biology forfattet av Peter Walter og Dyche Mullins.
Særlig introduksjonen er nyttig der de beskriver firmalogoen til Elsevier som er et tre som symboliserer et forlag, og forfatterne som slynger seg som en vinranke rundt eikas stamme. Den symboliserer symbiosen mellom forfattere og forlag, og ved sidan av står det skrevet "Non Solus" som betyr "Ikke alene". Jeg tolker det også som en maktbalanse, ved at forlagene har kunnet gjøre som de ville uten universitetet sin maktinnblanding. Det "usynlige universitetet" og "Scientific Republic" er ord som har blitt brukt på den grenseløse vitenskapelige prosessen. Det er ikke rart mange blir urolige når forlagene etter hvert får andre roller enn tidligere.
De fem argumentene er stikkordsmessig: 1) Tidsskriftets prestisje har blitt et mål på kvalitet 2) Manglende vilje og mot til å gå sammen, og ikke villig til å ofre unge forskeres karrierer 3) Forlagene er så rike og mektige at de greier å stå imot forskningsfinansiører 4) Forskernes ansvarsfølelse for å røkte de vitenskapelige prosessene har gjordt at man fortsetter i den gata man har begynt i 5) Redaktørene i forlagene blir ikke sett på som fiender, men som kollegaer.
Dette er fem forklaringer av mange flere, men jeg synes de oppsummerer noe de fleste forskere sikkert tenker på som problemområder for åpen vitenskap.
Artikkelen sier lite om alternativene, men det virker som mer og mer sansynlig at det kun er ett alternativ til dagens system, og det er det det "sirkulære publiseringssystemet" basert på åpen vitenskap. Å flikke på det gamle systemet blir mindre og mindre sansynlig for å løse den enorme feilmarginen innen de fleste vitenskaper som nå er allmindelig godtatt ligger på rundt femti prosent. Ingelfingerregelen, og "the incumbency rule" er på vei ut, og bekreftet av utallige empiriske studier.
No comments:
Post a Comment