Boklansering av "Sannhet til salgs"

I kveld så jeg på et videoopptak boklanseringen av Dag Olav Hessen sin nye bok "Sannhet til salgs" og skrev en kommentar i Khrono.no  Det var interessant at ingen nevnte ordene "åpen vitenskap" og tatt i betraktning det enorme gjennombruddet som åpen vitenskap har internasjonalt var dette en interessant observasjon synes jeg. En annen ting var den litt påfallende enigheten og understrekingen at man ikke måtte begynne å skyte på hverandre, at det ikke var meningen å svartmale situasjonen, hvor glad man var i den offentlige interessen for temaet, at politikerne var så interessert, hvor fornøyde og idealistiske forskerne og studentene var med oppmerksomheten. Hmm, dette virker ikke helt logisk på meg. Her sitter en ansvarlig minister med et årlig budsjett på 35 milliarder kroner og trenger gode kandidater, men makter universitetene å produsere dette? Det har kommet en del bøker og artikler som ikke tar universitetenes glansbilder om kunnskapsrike kandidater helt ukritisk. Jeg tror kanskje den kommende boka  "The Coddling of the American Mind" kan ha fanget litt av tidsånden, men når jeg snakker med tidligere medstudenter og finner ut at de knapt har oppdatert seg siden de ble uteksaminert, og tror at fagfellevurdering har "kvalitetssikret" informasjon slik at man kan stole på den ukritisk, og at så godt som bare noen håndfuller har hørt om åpen vitenskap så er det noe som ikke stemmer med min definisjon på "topp kandidater". En annen ting er at kvalitetsprosenten på vitenskapelige fagfellevurderte tidsskrifter ofte ikke er kjent i forskermiljøene selv engang. De som vet det pleier å si den ligger på rundt halvparten usant. Selv om forskning handler om å prøve ut idéer og skal være eksperimentelt, og det er helt i orden å teoretisere, så må man for eksempel ikke framstille eksplorativ forskning som deduktiv, og man bør rapportere negative funn og legge ved datamaterialet der det er mulig.

Situasjonen er derfor mest sannsynlig at høyere utdanning og forskning er i en dyp krise som er internasjonal og alvorlig. Det ble delvis erkjent av paneldeltakerne at det var viktig å gå i seg selv og praktisere indremedisin. Men jeg fikk inntrykk av at erkjennelsen kanskje ikke stikker så dypt når forskningsministeren lurer på om universiteter kan se på DORA  (vurdering av innhold ved ansettelse), at h-indeks er et utmerket verktøy ved ansettelser, hegne om de gode journalene og tradisjonell fagfellevurdering. Hvis man sliter med berøringsangst til løsningen også så er det tegn til så sakte progresjon at man risikerer at samfunnet blir ustabilt over tid. Glipper tilliten til eliten på det økonomiske og utdanningsmessige så får hele samfunnet et stort problem. Og den vanlige akademiske innstillingen om at man bare kan vente og se hva som skjer kan bli en farlig blindgate. Paneldeltakerne sa også at ikke alle phd kandidatene kunne regne med en foskerkarriere, det er litt av et understatement fordi bare 0,45 prosent internasjonalt av phd kandidatene blir professorer, men de bør ha lært vitenskapelige metoder uansett hva de ender opp som.