Viljen til å være skuldre for andre og viljen til å stå på andres skuldre

Når jeg jobber med å klassifisere og indeksere fagbøker så må jeg finne hovedpoengene med en bok på noen minutter og triangulere kjapt for å dobbeltsjekke at jeg har truffet sånn noenlunde blink. Når det gjelder innkjøp så sjekker jeg ut bøker omtalt i sosiale medier, tidsskrifter og aviser/magasiner. Deretter finner jeg ut poengene med bøkene på amazon og sjekker ut om de som anbefaler boka selv har noe interessant. Jeg synes der nyttig å ta noen dypdykk med dyplesing av bøker og artikler i emneområder og følge forskningsfelt over noen år. For min del har det gått i emnene intellektuell eiendomsrett, åpen vitenskap, innvandringspolitikk, overvåkning og mediepolitikk, og økonomisk teorihistorie. Når man har lest noen bøker og blir kjent på fagfeltet så ser man fort hva som menes med det ofte siterte utsagnet at dersom en akademiker er heldig så får ha/hun/hen en eller to gode idéer i løpet av karrieren. Man ser også at kloke vurderinger på ett fagområde ikke trenger å bety at man er god på andre fagfelt, og gode idéer kommer ofte fra miljøer og "ligger i lufta" som man kopierer mer enn man finner opp av egen maskin. Men jo mer man er villig til å hente og kopiere fra andre, desto mer orginale idéer dukker opp. Da The Beatles turnerte i begynnelsen av sin karriere i Tyskland så spilte de opp mot 8 timer om dagen og kopierte svart musikk fra New York til minste detalj, og da utviklet de sin orginalitet. Så istedenfor å sitte å nifilosofere på sine egne tanker så har jeg som mål å få flest mulig idéer fra andre. Denne latskapen har vært god å ha, de fleste innovasjoner kommer fra late folk som vil spare seg for arbeid. Men som "Fortune favors the well read" av  Julian G. West  påpeker så leder denne interessen for artikler i utkantene av fagområdet til nyttige kombinasjoner av idéer. West er helt klar på dette (mine uthevninger):

These are my favorite moments in research; the thrill of finally fitting disparate pieces together is tough to beat.  One of the new first-year students in our department recently asked me for advice on making it through graduate studies. I typically find that type of vague question tough to answer succinctly, but this one was easy: Read widely and voraciously.   

Hvis man får bygget opp interessen for vitenskap på denne måten så slipper man mesteparten av slitet, og de gangene man må slite så blir til og med slitet morsomt og meningsfylt å gå gjennom. Jeg vil legge til som et tips til nye studenter at de sansynligvis ikke har så mye peiling på om de kan bli en god og arbeidsom forsker. Mange av de beste forskerne har vært latsabber, usikre på seg selv, intellektuelt uinteressert, tilsynelatende  talentløse, og til og med uerfarne tenåringer. Derfor behandler jeg alle studenter på bibliotekskurs og biblioteksveiledning temmelig likt og gir dem tøffe utfordringer. Og både jeg og dem selv blir oftest overrasket over hva de er istand til, hver gang. Da ser man det enorme potensialet som den vitenskapelige tenkningen kan ha på samfunnet.

Men det enorme konkurransejaget har ført til mange demotiverende studenter og forskere også. Dag Olav Hessen tar dette opp i den kommende boka "Sannhet til salgs" og den anonyme kronikken "Performance-driven culture is ruining scientific research I was told impact metrics could make or break careers. Instead, they broke my faith in scientific research"

Løsningen ligger kanskje i samme måten som viljen til å stå på andre sine skuldre når man leser ved å også være villig til å være skuldre for andre når man skriver ved å dele. For eksempel med Hypothesis i artikkelen "The afterlife of the humanities"
https://via.hypothes.is/https://humafterlife.uchri.org/#annotations:OCdjpBKSEeiIQEPuqoRIZg