Empati forutsetning for smarthet, eller smarthet forutsetning for empati?

I forbindelse med en twitter-melding fra Amy Cuddy så har det dukket opp mange interessante synspunkter på kritikk av forskning. Ole Røgeberg twitret:

A professor once told me to stop publishing criticism (that he agreed with) of others’ research as that was “too easy” and “immature.” Such attitudes must be challenged - reducing selection pressure on research findings weakens quality of evidence base.

Twittertråden til Amy Cuddy begynte med at hun siterte Brene Brown:

"At the end of every day, and at the end of every week, and at the end of my life, I want to be able to say I contributed more than I criticized." --@BreneBrown

Og fortsatte med en rekke kommentarer som disse:

"If we have seen farther than others, it's because we got the giants to move out of the way and stop blocking everyone's line-of-sight."

Unless you’re a scientist, and criticism *is* contribution. 

At the end of every day, and at the end of every week, and at the end of my life, I want to be able to say I‘ve been a good data parasite and a lovely method terrorist. 

 Amy Cuddy har twitret at snillhet er en forutsetning for å være klok, og det har hun jo rett i:

It’s hard to be truly smart without being kind. Without kindness, you miss a lot — in input, process, and output.

Men å anklage Andrew Gelman og James for å være mobbere og metodologiske terrorister blir for drøyt, for som Heathers skriver, så handler ikke alt om "deg", og da er Cuddy kanskje ikke så empatisk når det kommer til stykket likevel:

I’m thinking of everyone who started off curious and intelligent, and ended up mired in an unsustainable system where they couldn’t pursue good ideas because they heard ‘we don’t have the money’ everywhere they turned.

Og jeg ser ærlig talt ikke for meg at James Heathers er så slem som han høres ut som når han skriver dette i bloggposten "Why I love preprints":

Another word I despise. Networking is dreadful, and people who are good at it flag themselves as someone you probably need to hide your wallet around. Personally, I’m happiest when someone fronts me as awkwardly as humanly possible, stumbling and uncertain. You, you shambling modesty made flesh — we can absolutely be friends.

Og er det egentlig snillt å ta imot gaver fra folk som gir gaver til kreftsaken i begravelser for å berike seg selv slik Sarewitz skriver om i artikkelen "Saving Science" om lemen-effekten:

It seemed to her that creativity was being stifled as researchers displayed “a lemming effect,” chasing abundant research dollars as they rushed from one hot but ultimately fruitless topic to another. “We got tired of seeing so many people build their careers around one gene or one protein,” she says.

For som Heathers skriver i "Some People Hate Open Science. This Is What They Think." så er Old Boys nettverket noe som hindrer kritikk og dermed selvkorrigerende vitenskap, og er det egentlig snillt?

I’ve referred to this attitude before as a kind of Academic Prisoner’s Dilemma — imagine Researcher A and Researcher B write a lot of papers in the same area. People within their personal networks review each others papers, review each others grants, and have a mutual interdependence. If they are both silent with regards to strong criticism of each others errors, they both have the freedom to publish what they want. Direct criticism would quickly devolve into a mutual loss of trust, interfering with the ability to publish papers or receive grant money.

Note the papers may disagree in their conclusions, sometimes violently, but this is good for business. Sets of dueling ideas, established creatively, can carry on for decades. A lot of senior scientists have, like Oscar Wilde, a series of close personal enemies. But direct criticism, even of work which is egregiously bad, is destructive to our ability to build empires. Disagreement is good for business, but criticism is not. 

 Jeg tror Amy Cuddy forstår snillhet som en forutsetning for å være smart, men ikke så mye at smarthet forutsetter ekte empati. Hun måler snillhet som en gradestokk på følelsene inni mennesker, og ikke så mye målt som "kald omsorg" for andre. Men hva hjelper det om at de som fant på ideen om å bruke Zyklon B til masseutryddelse kanskje hadde svært varme følelser dersom de ikke hadde evnen til å forstå konsekvensene av det intellektuelt? Edda Göring forteller på YouTube om sin far Herman som en person med et stort hjerte for familie og "folk".

Men, alle er jo bare mennesker, som er dumme og slemme innimellom, og dersom man ikke er villig til å dumme seg ut, så lærer man jo heller ingenting. Men det blir uansett feil å framstille det slik Pardis Sabeti gjør ved å mene at replikasjonsbevegelsen hindrer dette fordi det er ikke noe i veien for å publisere eksplorativ vitenskap på en blogg eller som et upublisert manuskript. Problemet er at da får man ikke "poeng" for det, og derfor så prøver de fleste å framstille det som en hypotetisk deduktiv undersøkelse med hypoteser som ble bekreftet. De fleste i replikasjonsbevegelsen har absolutt ingenting imot teoretiske og eksperimentelle manuskripter, de ønsker bare ikke at det skal framstilles som deduktivt dersom det ikke er det, og de mener også så langt jeg har forstått det at slik forskning kan være like verdifull som deduktiv forskning. Dagens rotterace-forskning er ekstremt positivistisk, men da får man ta tak i den positivistiske og stivbeinte publiseringssystem, og ikke framstille folk som følger vitenskapelige metoder som "metodologiske terrorister" og slemme, de gjør  for det meste bare det de skal ved å opprettholde siste rest av selvkorrigerende mekanismer. Noen "serial harasssers" vil det alltid være der ute, men det kan ikke bli slik som Røgeberg forteller om at all direkte kritikk er umodent, og et tegn på at man ikke bør bli med i det Heathers kaller for old boys network. Dagens publiseringssystem fremmer ikke hverken snillhet eller smarthet.