Chan Zuckerberg satser på bioRxiv

Ting endrer seg raskt. Det er ikke lenger enn nesten fire år siden oppstarten på  Biorxiv og nå satser selveste Facebook grunnleggeren og kona på denne løsningen. Her er en bloggpost fra  fra mellomperioden av Michael Eigen.   Det er ikke lenge siden ingelfinger-regelen var udiskutabel og uhørt å stille spørsmål til slik Michael Eisen gjorde da han fjernet tidsskriftnavnene på alle artiklene i publiseringslista på websidene til EisenLab. Smart og klokt. Biorxiv er flaggskipet til Open Science Framework og lykkes dette så vil det gi drahjelp til de andre arkivene i OSF også.

Representanten fra Facebook sa dette: 

“bioRxiv gave prominence to this practice in biology three years ago, and we are eager to support their work to expand free access and sustain this service into the future.”

Tverrfaglighet blir mer verdsatt

Jeg kom over to gode artikler i The Conversation som på hver sin måte framhever viktigheten av tverrfaglighet. Den ene har overskriften "Why the Renaissance man – and woman – is making a comeback" og er skrevet av Lee Scott. Han forteller at Google og de store forskningsfinansiørene satser stadig mer tverrfaglig. Det kan bety at studenter og forskere som spesialiserer seg ikke nødvendigvis kommer til å lykkes så godt som de hadde regnet med.

Den andre har tittelen "We need to break science out of its ivory tower – here’s one way to do this og er skrevet av Max Liboiron og Jenny Moloy. Her forteller de at Afrika står for bare 1, 1 prosent av verdensproduksjonen av vitenskap som jeg tror er litt mindre enn Norge. Og at bare 28 prosent av forskerne i verden er kvinner. Åpne og selvlagede vitenskapelige instrumenter kan være ett av mange metoder for å ta i bruk verdens hjerner på en mer effektiv måte.

Annotering med Hypothes.is i Canvas læringsplattform, Open Science Maps i Zotero, Deep Mind

Hypothes.is kan for tida legges inn som en Chrome extension. Det anbefales å gjøre dette for å prøve ut funksjonaliteten ved siden av å lage en konto i hypothes.is. Det er gjordt på fem-ti minutter, men det blir nok enklere når det blir bygget inn i nettleserene som webstandard.


Læringsplattformen Canvas ble valgt av 20 norske universiteter og høgskoler som læringsplattform i fjor, og nå ser jeg at det har kommet en del ressurser på annoteringsverktøyet Hypothes.is. Det er gratis å skaffe en Canvas konto, og en Hypothes.is konto, så da kan man sy disse sammen via denne oppskriften slik at man kan lage spennende pedagogiske hjelpemidler for undervisningen. Mesteparten av alle akademiske artikler og rapporter er på PDF. Tidligere så måtte man laste ned disse, men nå er de "hosta" i nettleseren, og det skaper en fantastisk mulighet for å bruke annoteringsverktøy i nettleseren. Det fungerer på JSTOR, DOAJ.org, Link.springer.com, Sciencedirect.com osv. fordi de aller fleste leverer pdf via nettleseren. Hypothes.is ble også webstandard 23. februar i 2017 etter en nesten fire år lang prosess, så denne annoteringsfunksjonaliteten kommer til å bli bygd inn akkurat som å se video via nettleseren uten å ha eget program for dette. Foreløbig så er det bare en Chrome nettlesertillegg. Når man trykker på Hypothes.is ikonet i PDF-en, så får man en slik nettadresse:

chrome-extension://bjfhmglciegochdpefhhlphglcehbmek/content/web/viewer.html?file=file%3A%2F%2F%2FM%3A%2Fpc%2Fdownloads%2F10_Ethics_Persic_Persic.pdf  

som kan deles via epost til alle man vil samarbeide med, eller bare seg selv. Alle som skal annotere må logge inn.

I det siste så har Fafo-rapporten om romfolk i Oslo vært diskutert i media. Dersom man ønsker å legge den ut som en kollokvieoppgave, så går det an å gjøre, akkurat som med alle andre Fafo-rapporter. Da ser lenken slik ut:

chrome-extension://bjfhmglciegochdpefhhlphglcehbmek/content/web/viewer.html?file=http%3A%2F%2Fwww.fafo.no%2Fimages%2Fpub%2F2015%2F954-innmat-trykk.pdf 

Når kanskje alle nettlesere bygger inn annotering, og man kan bruke det med Canvas læringsplattform, så tenker jeg at her får pedagoger en utrolig flott mulighet for å jobbe med tekster for grupper med studenter.

Hypothes.is fungerer på annotering av teksten, mens Zotero.org kan brukes på "artikkelnivå" slik denne korte geniale videoen viser:
https://vimeo.com/188647919

Open Knowledge maps viser hvordan man kan lage sine egne kart, og den kan brukes som et "discovery tool", også. Dersom de får til det de har satt seg som mål i sin arbeidsplan, så kommer det til å bli veldig spennende framover.

Hypothes.is kan også brukes på å finne "fake news". Her er lenken til webinarer om pedagogikken ved bruk av Hypothes.is i Canvas. Tekst og datautvinning, semantisk web og kunstig intelligens blir integrert i stadig flere nettsteder for studenter. Se for eksempel Deep Mind som har blitt en del av Google (kjøpt av Alphabet Group), nå ser vi for alvor at Google jobber med akademia. Kunstig intelligens har også gjordt det mulig å få ganske gode oversettelser mellom store språk i det siste, fremskrittet tok bare en natt:

Google selv opplyser at de mener å ha gjort større fremskritt over natten denne uken enn i løpet av de ti siste årene med kontinuerlig utvikling av Google Oversetter. Reduksjonen i antall feil over natten er på 55–85 prosent, avhengig av språk.

Nå trenger ikke kunstig intelligens å trenes av mennesker, den trener seg selv. Det skal bli utrolig spennende å se hvilke miljøer som tar i bruk disse teknologiene først, og hva slags nytte de får av å bruke dem.

Hva skal bibliotekene gjøre hvis all informasjon blir gratis?

Det er da de virkelig viktige jobbene for bibliotekene oppstår ved å gi opplæring og sørge for å konstant modernisere den vitenskapelige infrastrukturen. I dag så gir vi opplæring i en infrastruktur som er uintuitiv og som ender med at Google og Scihub brukes uansett. Her er lenka til Twitterpostene som diskuterte dette for noen dager siden og der den nylige brukeranalysen av Scihub ble trukket inn.
https://mobile.twitter.com/brembs/status/851758785240715265

Bjørn Brembs anbefaler bibliotekene for modernisering

Her er en herlig bloggpost med mange verdifulle lenker iblandet i teksten. Jeg synes det var oppmuntrende å lese Brembs anerkjennelse av bibioteksfolk som agenter for modernisering av vitenskapelig infrastruktur selv om jeg ikke alltid er like fornøyd med kunnskapsnivået om åpen vitenskap blant folkene i fagbibliotekene heller. Men Brembs har nok rett fordi bibliotekene må jobbe konstant med et bein i fortiden og ett i nåtiden og er vandt med å håndtere hybride løsninger. Og i motsetning til it-folk har vi vanligvis et helt annet ansvar for langtidsarkivering. Det er ikke mange Word perfect dokumenter fra nittitallet igjen men mange bøker.

http://bjoern.brembs.net/2017/03/how-to-convince-faculty-to-support-subscription-cancellations/

Her er en god bloggpost fra Mike Taylor som gir flere argumenter for å si opp abonnementer https://svpow.com/2017/04/10/we-cannot-rely-on-for-profit-corporations-to-build-open-scholarly-infrastructure/

Ny markedsanalyse på open access og viktig dokument om preprint

Denne rapporten er dyr men blir nok kjøpt av de fleste større forlagene. Prisen er på ca. 23000 kroner for en elektronisk kopi.

http://www.researchandmarkets.com/research/rm74vn/open_access

Nå tviler jeg dessuten på om de egentlig ønsker å utbrodere så veldig mye om det som er det virkelig disruptive som er preprints. Se mer om det her og det dynamiske Google Docs dokumentet som trolig kan bli veldig artig å følge med på.

http://blogs.lse.ac.uk/impactofsocialsciences/2017/04/10/rather-than-simply-moving-from-paying-to-read-to-paying-to-publish-its-time-for-a-european-open-access-platform/

Samfunnsvitenskap og humaniora for lite integrert med naturvitenskap, praktiske tiltak til hva som kan gjøres.

Jeg skrev for noen dager siden om humaniora sin plass i universitetet, men her vil jeg si noe om helt konkrete tiltak som jeg tror kan være lurt å satse på. Forslagene er inspirert av Software Carpentry som har fullbookede kurs hver gang og ser ut til å bli en suksess i både verden og UiO, og  Open Science Mooc som er under utvikling. Software Carpentry folka ved UiO lager nå kurs som er på såpass lavt nivå at de passer for humaniorastudenter som har glemt matematikken fra videregående ser det ut til. De er i ferd med å få et veldig godt pedagogisk opplegg som tar hensyn til alle studenter og ikke bare legger det opp til folk med beste karakter i matte fra videregående. Det er en bragd i selvinnsikt ;-)


Jeg har ikke akkurat utviklet, men satt sammen biter jeg har funnet, til et PhD kurs for kulturell introduksjon til åpen vitenskap, men det har jeg ikke publisert, men dette "kulturkurset" er basert på hovedtankene i Walter og Mullins "On Publishing and the Sneetches: A Wake-up Call?*" Denne bloggposten er bare 10 konkrete forslag til kurs som Universitetsbiblioteket kunne ha ansvar for å fasilitere og delvis undervise i ved å lage UB til et slags flipped classroom for åpen vitenskap og tverrfaglig samarbeid.


Introduksjon:
Det at naturvitenskap og humaniora har utviklet to ulike kulturer er ikke noe nytt. C. P. Snow holdt talen "The Two Cultures 7. mai 1959. For samfunnsvitenskapene så har positivismen nærmest innvadert psykologi og samfunnsøkonomi og gitt disse fagene en flik av naturvitenskapenes status. Men her har problemet vært at samfunnsvitenskapene ikke skjønner statistikk og eksperimenter noe særlig, så her har de til og med innarbeidet fundamental feil statistiske metoder inn i læreverkene fra de mest rennomerte forskerselskapene (se s. 2 og 3) og de har blitt en sentral del av den samfunnsvitenskapelige kulturen fordi det er så lett å få publisert når man driver med p-hacking og får en p-verdi etter langvarige fisketurer i datasettene som åpner for publisering. Innen pedagogikk så er systematiskee review i slik litteratur som John Hattie driver med kan jo neppe bli bedre enn kvaliteten på primærstudiene? Men det bryr ikke rektorer som er ansvarliggjort for læringsprosessene seg noe om, de tar nok det som kommer fra vitenskap som god fisk. Når de ikke driver med analyser av sammenhenger mellom klassestørrelser, gruppearbeid, tester osv. så går det mye i selfølgeligheter maskert som tung teori, ofte med en siteringsskikk som er helt meningsløs.


EU og mange andre har forsøkt å få til en økende tilnærming mellom humaniora, samfunnsvitenskap og naturvitenskap uten å ha lykkes, som Marthe Njåstad fra "På Høyden" skriver om i reportasjen "Samfunnsvitskap og humaniora for lite integrert i EU-forskinga" Selv om det har vært en sterkt tendens til mer sitering på tvers av naturvitenskapene og samfunnsfagene/humaniora, så har professorene fortsatt med å binde seg til disipinene når det gjelder organiseringen av utdanningen og forskningen.


Hva kan gjøres? Jeg foreslår noen enkle grep:


1) Statistikkprogrammet R har tusenvis av pakker tilgjengelig, det byr på helt andre muligheter enn Excel, er åpent tilgjengelig, du kan publisere script sammen med artiklene så man øker transparensen, det er gratis og åpent slik at alle forskere i verden kan bruke det og man kan beskytte seg mot overvåkning, personvernbrudd og spionasje effektivt. Men viktigst er kanskje at det kan bygges inn i alle slags nye moderne samarbeidsverktøy og publiseringsverktøy innen vitenskapelig kommunikasjon som gjør den livsviktige verifiseringen og replikasjonen mulig. Feilprosent på minst 50 prosent innen statistiske analyser av alt fra klassestørrelser til atferdsøkonomi kan man ikke leve med. R burde blitt standardverktøy for alle fag, også humaniora siden de må ha et vitenskapelig grunnlag for å samarbeide med naturvitenskap, og da er statistikk kjempesentralt, ellers så har man langt mindre sjanser til å sette seg inn i hva andre fagfelt driver med engang.


Tre dagers kurs vil være tilstrekkelig for at alle lærer dette.


2) LaTeX er en annen grunnteknologi. Hvis naturvitere ikke kan dele en formel eller figur engang med humanistene og samfunnsvitere i samme skriveverktøy og tidsskrifter, hvordan kan de da drive med samskriving og sampublisering? LaTeX er også gratis og open source som har tusenvis av pakker og versjoner og blir brukt i stadig mer av den åpne vitenskapelige infrastrukturen der samskriving og åpen fagfellevurdering blir implementert i moderne infrastruktur. Overleaf blir stadig tettere integrert med open science framework for eksempel.


To dagers kurs


3) Tidsmaskinen GIT er et versjonskontrollsystem som egner seg like godt for tekst som statistikk og er også open source, gratis og blir implementert i utallige verktøy. For eksempel så er dette systemet implementert i Authorea. Er det noe åpen vitenskap trenger er det å holde orden på versjoner for å kunne si hvem som kom på noe først slik at man får belønnet de som er flinke. Det er dessuten viktig å kunne gå tilbake til noe som ble forkastet på et tidlig stadium som likevel var en god ide, og finne ut hvem som skrev det og hva som nøyaktig ble skrevet. Statistikkprogrammet R bruker også GIT.


To dagers kurs.


Disse tre nærmest "muliggjørende teknologiene" prøver jeg å lære meg nå, men de har en bratt lærekurve, men man trenger ikke noen naturfaglig bakgrunn eller være spesielt intelligent for å lære dette. Det er likevel det som krever mest av studentene, men ærlig talt, man driver med vanskelige saker på et universitet.


Så de enkle og raske:


4) Zotero og lignende åpen kildekode referansehåntering er et godt alternativ til det proprietære programmet Endnote som er på kinesisk eierskap. Dvs. kinesiske myndigheter kan mest sansynlig gå ut og inn av dette programmet og skaffe seg oversikt over hva folk har i bibliotekene sine. Det kan gi god informasjon om for de som er interessert i å kartlegge folk. Zotero er moderne add-on i nettleseren, bruker webteknologi som er like god eller bedre enn gammeldagse lokalt installerte programmer. Zotero er moderne og kan kobles til moderne tjenester, Zotero er koblet til Open Science Framework for eksempel. Alle studenter trenger maks en time på å lære å bruke programmet, lage åpne eller private grupper ( også for deling og annotering av fulltekst selv om dette trengs mer enn en time).


5) Annotering ble 23. februar 2017 en webstandard og kommer til å bli bakt inn i alle nettlesere. Det kan brukes i "flipped classroom" undervisning, MOOCs, fagfellevurdering, borgervitenskaplig deltagelse, evaluering, på både PDF, nettsider, og flere andre formater som akademia bruker. Man trenger ca. 30 minutter på å sette opp konto og lære å bruke systemet.


6) OrcID er en tjeneste som identifiserer hvem som sier hva, og er derfor ypperlig for åpen vitenskap. Da kan man samle opp og dokumentere hva slags bidrag man har kommet med på for eksempel fagfellevurderinger, veiledning, samskriving osv. Dette tar 30 sekunder og sette opp konto, og kanskje en halvtime på å lære å bruke det til søknadesskriving og når man sender inn manus osv.


7) DOI er også en identifikator som brukes over alt, og som man kan få på arbeidsnotater og fagfellevurderinger. Det gjør det enklere å se hvem som har bidratt til forskningen. Jeg tipper at et undervisningsopplegg neppe trenger å ta mer tid enn en halvtime.


8) Tekst- og datautvinning kan brukes for å identifisere, kjemiske forbindelser, figurer, molekylstrukturer, norske dialekter, gener, DNA, osv. Det er derfor et felles verktøy som naturvitere og forskere kan ha stor nytte av. Supert for å gjøre unna den delen av systematic review som krever eksperter og arbeid. Peter Murray-Rust sier programmet bruker fem minutter på å gjøre det samme som eksperter ville brukt flere uker på. Teknologien er ikke søk, det er analyse, og akkurat som en student med Google kan gjøre like mye som et team med eksperter brukte ukesvis på for 20 år siden, slik vil analyse revolusjonere systematic review og mye annet. Teknologien kan forklares med et eksempel: Emneordsystemet til JSTOR består av 50 000 ord med forbindelser seg i mellom. Når man laster inn en bok, og maskinen leser appelsin, eple, pærer, så analyserer JSTOR det til å fortelle deg at boka handler om frukt. Jeg gjorde dette på en bok i JSTOR. To-timers kurs burde holde.


9) Bruk av preprintarkiver og åpne forskningsprosjekter og må læres. Studenter slipper ofte ikke inn i disse nettstedene, men det finnes mange alternativer der man får prøve åpen vitenskapsmetodene. Man kan for eksempel lage oppgaver på kurs der kravet er at man skal samarbeide med en student i en bestemt verdensdel eller et bestemt land, dele på fulltekstreferansene i Zotero, analysere datasettet i fellesskap, annotere i fellesskap, og skrive en felles rapport. To timer med kurs burde holde.


10) Preregistrere datainnsamling og en datahånteringsplan burde være obligatorisk for alle å lære. UB har allerede gitt kurs i dette. To timer bør kanskje holde.


Konklusjon: Tre kursdager med R må nok til for å få inn kommandoene og kunne komme så langt at man kan gjenfinne data og reprodusere grafer man finner i for eksempel The Economist. To kursdager på henholdsvis LaTeX og GIT må til for å kunne bruke systemene. Det blir til sammen 7 kursdager. De øvrige kan spres som minikurs på til sammen åtte timer.


Dvs. for å få lagt grunnlaget for samarbeid på tvers av naturvitenskapene, humaniora og samfunnsvitenskapene, så kan det, med gode kursopplegg, holde med 8 kursdager. Og istedenfor å lage et komplisert eksamensopplegg, så kan man kanskje legge opp pensum og innleveringsoppgaver slik at de blir uoverkommelige uten den kunnskapen som man lærer på kursene. Og legger man alt ut åpent, med OrcID og DOI, så er sjansene for å bli tatt i juks så høye og så lett å bevise at man får lære at åpen vitenskap nettopp motvirker juks, ikke legger til rette for scooping eller data parasitteri.




(Juks blir oftere og oftere avslørt. Roboter har så vidt begynt å ta over arbeidet i vitenskapelige tidsskrifter, og de blir sendt ut på nettet for å avsløre "fake News"slik IBM, VG og Aftenposten har begynt med, men de brukes også på vitenskapelige artikler med stor "suksess". Men også enkle men målrettede søkemetoder kan avdekke mye. For eksempel så ble Darwin ble tatt for juks etter at Google Books hadde fått digitalisert og OCR-skannet gamle bøker som viste at tre forskere i Darwins nærmeste krets kjente til teorien om makroseleksjon lenge før Darwin publiserte Origin of Species 1859. Her er beviset og den enkle metoden som ble brukt for å avdekke jukset (se lenke i første avsnitt).)

Fagreferenter med bøker om den nye bibliotekarrollen

To av våres fagbibliotekskollegaer Hilde Daland (Johannesen) ved UiA og  Marianne Løkse ved UiT har nylig kommet med bøker som handler særlig om undervisning og veiledning til studenter og forskere.

 

New Roles for Research Librarians : Meeting the Expectations for Research Support

Hilde Daland (Johannesesen)&  Kari-Mette Walmann-Hidle

Chandos -2016

https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com:443/UBO:bibsys_ils:BIBSYS_ILS71540126280002201

http://www.uia.no/kk/profil/hildetd

 

Teaching Information Literacy in Higher Education : Effective Teaching and Active Learning

Mariann Løkse et al.

Chandos - 2017

https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com:443/UBO:default_scope:BIBSYS_ILS71543217200002201

https://uit.no/om/enhet/ansatte/person?p_document_id=41261

Begge bøkene bruker standard pedagogikkteorier og teoretiserer om rollen som underviser. Bøkene mangler praktisk talt omtale av åpen vitenskap og open access og det forundrer meg. Begge bøkene er publisert på forlaget Elsevier også, uten at det er noe problem i seg selv, men litt pussig siden jeg selv ville ekperimentert med åpne formater.

Jeg har ikke rukket å lese gjennom bøkene, men har pløyet meg gjennom noen kapitler, og bøkene består av mange selvfølgeligheter vil jeg si. Det er verd å merke seg at svært mange biblioteker nå satser veldig sterkt på undervisning, mens gamle oppgaver som klassifisering og trykte bøker blir stemoderlig behandlet.

Jeg er ikke pedagog, men bøkene fra disse hyggelige kollegaene holder etter min oppfatning ikke mål. Jeg anbefaler sterkt å ta noen stikkprøver med å lese i dem, og jeg ser fram til å høre noen argumenter om hva disse bøkene bringer på banen av nyttige tips.

Hvis jeg hadde skrevet en bok om bibliotekarrollen så ville det vært en helt helt annen bok for å si det slik.

Open vitskap bruker kollektiv intelligens for å øke kollektiv intelligens

Åpen vitenskap er i metode veldig tverrfaglig, og innholdet i de ulike vitenskapsgrenene blir med åpen vitenskap brukt på tvers av fag. Disse nye trendene framtrer stadig klarere når man ser på verden rundt seg.


Dette er relevant for diskusjonen om humaniora sin plass i universitetssystemet og i samfunnet. Debatten om humaniora er veldig fantasiløs synes jeg. Det kan nesten virke som NHO mener vanligvis at humanistisk dannelse og lesing er nyttig fordi det er et bra treningsopplegg for å utføre administrative oppgaver og utføre representasjonsoppgaver ved å framstå som dannet og intellektuell, mens språk-, historie- og medieforskere, framhever gjerne hvor viktig det er å lære om fremmede land, sin egen historie og forstå mediesamfunnet. Greit nok begge deler, men jeg ser ikke de virkelig tunge momentene i dem.


Derimot så tror jeg humaniora kan bidra mye sammen med andre fag, ikke som støttefag til for eksempel vordende diplomater som studerer statsvitenskap, men som tverrfaglig forskning. Se for eksempel på den tverrfaglige gevinsten med å ta innsikter fra apeforskning og kombinere med antropologiske studier av inuitter i boka: "The Secret of Our Success: How Culture Is Driving Human Evolution, Domesticating Our Species, and Making Us Smarter" av Joseph Henrich. Her kom de fram til mulige forklaringer på hva som gjør at samfunnet blir klokere og smartere ved å identifisere samspillet og dynamikken i kollektiv intelligens. Henrich sin fortelling om den biologiske forandringen i hjernen, men som ikke kommer av avl, men av samarbeid og tillit i en kultur, ligner etter mitt skjønn på teoriene om plastisitet som Kjetil Horn Hogstad forsker på i sin doktoravhandling om filosofen Catherine Malabou (1959-).


Alexander Refsum Jensenius er inne på mye av det samme når han foreslår forskning på hjernen: 

«Det bør tas initiativ til å utvikle et virkelig stort, humanistisk tverrfaglig forskningsfyrtårn i Norge. Hvorfor ikke satse på et humanistisk CERN, for eksempel «The European Cultural Brain Centre»? Det ville sette humanistisk forskning og undervisning på dagsordenen, og kunne gjøre Norge til en verdensleder som tiltrekker seg de beste forskerne», står det i høringsinnspillet.

Men er "digital humaniora" virkelig tverrfaglig, eller er det bare humanistenes smarte måte å tilpasse seg krav ovenifra med nye moteord. Julie Thompson Klein har prøvd å undersøke dette empirisk i sin open access bok fra 2015 "Interdisciplining Digital Humanities: Boundary Work in an Emerging Field" Men siden moderne digital humaniora, særlig åpen vitenskapsvarianten, er så ny, så er det nok vanskelig å kjøpe seg til gode forskere fra verdensmarkedet. Her bør man nok satse på å bygge opp miljøene fra bunnen av slik Moser-paret gjorde:

– Vi bor på et fjerntliggende sted. Folk spurte oss om det var mulig å få til forskning av høy kvalitet på et slikt sted. På Stanford står stjernene i kø for å arbeide. Vi må forme dem selv, og vi har bygd opp et miljø fra bunnen av.

Da må man utdanne sine egne på internasjonalt nivå, man kan ikke vente til instituttene har fylt seg opp med kompetanse av seg selv. Da kan det være greit å vite at det for 12 dager siden kom ut en open access-bok i åpen utdanning med tittelen: "OpenThe Philosophy and Practices that are Revolutionizing Education and Science" redigert av Rajiv av Jhangiani og Robert Biswas-Diener. Og en lovende open access moocs er også på trappene. http://www.opencon2017.org/open_science_mooc 

Wansink-skandalen illustrerer hva som er galt med vitenskap

Brian Wansink fra et av verdens beste universiteter med en imponerende CV på 51 sider er nok en prestisjeforsker som har blitt avslørt. New York Magasine har en fin innføring, men det morsomste finner man i forskningsbloggene som diskuterer skandalen. Her er lenken til NYM artikkelen: "A Popular Diet-Science Lab Has Been Publishing Really Shoddy Research"  

Det verste er alt disse juksemetodene er så utbredt at til og med American Psychological Association har publisert lærebøker som anbefaler praksisen "The Compleat Academic: A Career Guide" 2nd Revised ed. Edition  by John M Darley (Editor), Mark P Zanna (Editor), James S McDonnell Distinguished University Professor of Psychology Henry L Roediger III (Editor)

Det er morsomt å se reaksjonen når akademias lignende Lance Armstrong for Tour de France blir tatt for dette dreier seg om like kyniske typer som Armstrong. I "Pizzagate " så fant man 150 feil i fire artikler basert på et datasett om pizzaspising. Men det er tragisk å tenke at dette jukset kanskje er blitt like vanlig i vitenskapelig virksomhet som doping i idretten. Boka er brukt for å hjelpe studenter i karrieren som på Warwick ( se under data analysis og se spesielt s 2 og 3):  http://homepages.warwick.ac.uk/~psrex/onlinep.html

Trump ville blitt grønn av misunnelse for hvor flinke akademia er til å skape alternative fakta og unnvike og bortforklare når de blir konfrontert med fakta. Det er her de virkelige vitenskapsfolka skiller seg ut ved å innrømme feil, som Kahneman gjorde i denne diskusjonen: http://andrewgelman.com/2017/02/18/pizzagate-kahneman-two-great-flavors-etc/

Tidsskrift-systemet er etter min mening det som legger opp til denne systematiske akademiske uskikken. Og det ser ut til at stadig flere har samme oppfatning ved å foreslå å forlate dette systemet med hud og hår og droppe den koordinerte ordnede reformen til gull open access etter Max Planck forslaget siden det ikke gjør noe med kvaliteten på vitenskapen som undersøkelser har vist er svært lav.

Se også oppgjøret mellom verdens nest høyest rangerte kvinne i psykologiens historie etter bibliometriske mål, med Andrew Gelman:  http://andrewgelman.com/2016/09/21/what-has-happened-down-here-is-the-winds-have-changed/

En artig Twitter melding: "

Ole Rogeberg Retweeted

John Protzko @JProtzko

Today I learned that p-hacking in economics is called: "re-paramaterizing our exogenous measures" and "exploring heterogeneity in effects". https://mobile.twitter.com/JProtzko/status/859084414793392128