Artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift "Trøbbel i tårnet - Om hvorfor akademia må tenke nytt om forskningsformidling"

Ståle Wig og Henrik H. Svensen har skrevet en flott artikkel om forskningsformidling, men har bomma på tre punkter som har med formen å gjøre synes jeg: 1) Artikkelen er kun tilgjengelig for dem med abonnement 2) Den er lukket "fagfellevurdert" og ikke åpent fagfellevurdert, og 3) det er heller ikke åpnet opp for post-publisert fagfellevurdering ved for eksempel bruk av hypothes.is, som kunne vært integrert, men som av en eller annen grunn ikke virker.


Innholdsmessig så er det mange gode poenger, det er en velskrevet artikkel! Men, når forfatterne ikke engang nevner hvordan informasjon kan gjøre nytte av seg i en toveis kommunikasjon, og kan få sitt eget liv så og si ute på internett ved hjelpa av Creative Commons BY, så tenker jeg at enten så er de på vakt mot å framstå som for revolusjonære "gratisidealister" til en konservativ forskerstand, eller så har de en blindflekk som gjør at det senteret for forskningsformidling ikke bør bli en realitet.


Teknologien går raskere enn kultur, og teknologien spres med forskjellig hastighet i ulike miljøer. Forskningsmiljøene er i siste pulje når det gjelder bruk av internett, selv om internett ble utvikle av og for forskere. Konkurransen om å være først ute med resultater har utvilsom ansporet mange til å legge seg i selen for å bli flinke og har hatt langt flere fordeler enn ulemper i den trykte tidsalderen basert på papir i form av atomer. Ulempene ved tradisjonell akademisk konkurranse bare øker og øker etter hvert som digital teknologi i form av bits bare blir bedre og bedre. 


Artikkelforfatterne spør seg:

"Hvorfor bør vi formidle? Mellom alle ballongene og brosjyrene, tv-seriene og aviskronikkene finnes det oppsiktsvekkende få gjennomtenkte svar.

Den intuitive begrunnelsen er at forskningsformidling bidrar til en opplyst allmennhet. Forskningsrådet bruker implisitt denne begrunnelsen når de peker på -lærere og barn og unge som viktige målgrupper for forskningsformidling. Det populære NRK-programmet Folkeopplysningen bygger også på denne tankemåten." 

Spørsmålet er feil stilt mener jeg, formidling er bare en liten del av åpen samhandling. Formidling er en-til-mange modellen, fra dem som vet, til dem som ikke vet. Er det noen som "vet" hva som er riktig innvandringspolitikk for eksempel? Eller riktig klimapolitikk? For litt over ti år siden så "visste" ikke forskerne at klimaendringer var et problem (unntatt en liten gruppe aktivistforskere som fikk munnkurv av Bush for å holde kjeft), men godt informerte frivillige organisasjoner og aktivister visste det veldig godt. Innen innvandringsdebatt så mistenker jeg at store deler av sivilsamfunnet "vet" veldig mye som forskere ikke vet. Hvordan kan en-til-mange modelle fungere da? Er det ikke likegyldig hva slags formell bakgrunn et menneske har så lenge de kommer med interessante synspunkter? Det er gode systemer for mange-til-mange kommunikasjon som forskningssystemet trenger, og formidling er en viktig del, men dekker bare en liten del av behovet for spredning og benyttelse av ideer i et sammensatt digitalt og globalt samfunn.


Undertittelen på artikkelen: "Om hvorfor akademia må tenke nytt om forskningsformidling" fylles ikke med innhold, den føyer seg bare inn i den evindelige retorikken om en-til-mange kommunikasjon som etter mitt synspunkt er en blindgate. Det virker som det er et sosialt spill som foregår, aktør-nettverk-teori ANT er kanskje egnet til å avklare denne urasjonelle konkurransen mellom allianser om hvem som skal vere "inne" i nettverket.  Er det virkelig ingen blant forskere som kan heve seg litt over dette spillet som sjelden gir noen resultater? Har man ansatt forskere til å tenke rasjonelt og nøytralt om samfunnsutfordringene eller har man ansatt dem for å leke en litt avansert form for sisten og gjemsel? Kodeordet til hytta i treet er nok fremdeles "Forskningsformidling".