Israel sin kultur for "bending rules" gir resultater innen vitenskap og entreprenørskap

Rusmidler og matvarer er tydeligvis et kontroversielt forskningstema, her er noen lenker om debattene i den siste tiden raskt sammenstilt.


NTNU har blitt sterkt kritisert for å sensurere LSD forskning av professor ved UiO Kristian Gundersen. NTNU forsvarte seg. Nå kritiserer Gundersen svak snusforskning fra NTNU som også ble annonsert på en kjøpt reklameplass på Forskning.no der det påstås i overskriften at "Snus like farlig som røyking". Det var forskning.no som også rettet et kritisk blikk på LSD forskningen, og det resulterte i en storm av kritikk mot Forskning.no. Forskning.no mente at man bør kunne bruke vanlige journalistiske metoder på å undersøke vitenskap, og de mener merket reklameplass for forskning er en genial ide. Jeg mener at når det dreier seg om kontroversiell forskning, så vil man helt sikkert finne mye grums, men også falske rykter som journalister ofte ikke har kompetanse til å finne fasitsvaret på. Professor Stig Frøland advarte mot dårlig forskningsjournalistikk i sommer. Folkehelseinstituttet har fått besøk av departementet i sin snusforskning også. Folkehelseinstituttet har vært kritisert for feilinformasjon om LSD. Ole Røgeberg har levert mange analyser om cannbis med hensyn til trafikkfare siden dette er et politisk viktig spørsmål med hensyn til regulering av stoffet. Det er nå avslørt at sukkerindustrien styrte forskningen i USA for noen tiår tilbake. Dette visste forskerne godt om, men det er først nå som dette har blitt avdekket.


Den faglige styrken til forskningsmiljøene kan kanskje måles hvor godt de greier å motstå politisk press fra både tobakksindustrien og sukkerindustrien på den ene siden, og moralistiske pressgrupper på den andre siden. I Israel så mener forskere nå at tilsetning av kannabis i melk kommer til å bli like vanlig som D-vitamin tilskudd om ti år. Forskningen i Israel er ifølge Eric Schmidt i Google flinke til å utfordre autoritet, stille spørsmål og ikke følge reglene. Vi har litt samme holdning i Norge også, så kanskje denne kulturelle kapitalen kan utnyttes litt bedre her også. Det sies at når en finsk sjef sier hopp, så hopper de ansatte. Når en norsk sjef sier hopp, så spør de ansatte "hvorfor det?". En undersøkelse på bedriftskultur jeg leste en gang viste at kinesiske underordnede trengte autoritære ordre når de skulle gjøre noe, indiske underordnede trengte nøyaktige beskrivelser, mens amerikanske underordnede i større grad bestemte selv og utførte arbeidsoppgavene etter eget skjønn.


Det kunne vært interessant med en komparativ analyse av norsk rusmiddelforskning med israelsk rusmiddelforskning. Man ser fra historien at de miljøene som har hatt frie tøyler til å forske på kontroversielle spørsmål som utviklingslæren og prevensjon, har kommet fram til de viktigste vitenskapelige funnene, mens land som har forbudt slik forskning blir hengende igjen. I 2016 er ikke utviklingslæren lenger kontroversielt, nå er det rusmidler og genteknologi som er det kontroversielle. Derfor er det interessante signaler som kommer ut av forskningskulturen i Israel. The Jewish Star har en nylig interessant artikkel om dette:

Google CEO Eric Schmidt believes Israeli entrepreneurs succeed because they challenge authority, question everything, and don’t go by the rules.

“The impact of the Israelis on science and technology is immense, so that’s why I’m here and why I’m investing here,” he told a large crowd at Israel’s Weizman Institute in 2015. 

Kristian Gundersen leverte en utrolig interessant mini case i sin artikkel om snusforskningen på NTNU som viser hvor store konsekvenser slik vitenskapspolitikk egentlig innebærer for kvaliteten av forskningen, og trolig også kvaliteten på undervisningen i neste omgang. Ser at Euroscientist skal ha konferanse om temaet neste år i Amsterdam http://www.euroscientist.com/what-funding-agencies-and-journals-can-do-to-prevent-sloppy-science/

Tydelige tegn på at paradigmeskiftet fra elfenbeinstårn-vitenskap til åpen vitenskap er i gang

Nå har professor i statistikk på Andrew Gelner skrevet et tilsvar til den kraftige kritikken av åpen vitenskap fra verdens nest høyest rangerte kvinne innen moderne psykologi, Susan T. Fiske på Princeton University. Bloggposten til Andrew Gelner med tittelen "What has happened down here is the winds have changed" ble publisert 21. september, og virker svært interessant. Han kritiserer fagfellevurderingssystemet som ofte blir behandlet etter det som ofte får benevnelsen "Research incumbency rule", dvs. at når noe er publisert i fagfellevurderte tidsskrifter så skal det tas som en sannhet. Nå viser det seg at replikering er svært vanskelig på mange av artiklene, og når det lar seg gjøre så viser det seg at det er mange grove feil i store kvantum av forskningsresultater. Disse feilkildene er i så stor skala og så mange fag, at man må lure på om hele det vitenskapelige systemet er i ferd med å slå sprekker.


De herskende klasser innen vitenskapens verden kommer neppe til å innrømme feil uansett hvor mye tilbakevist artiklene blir. Dette mønsteret ser man i mange sosiale systemer, og i vitenskapens verden er det ganske paradoksalt at man ikke har lært noe som monner etter at Semmelweis og Kuhn har blitt undervist på alle universiteter i lang tid.


Dette burde blitt oppdaget med Paul Meehle sin artikkel fra 1967, men nå nesten femti år etter, så har lite skjedd. Åpen vitenskap er det selvfølgelige svaret mener jeg, og det er dit de store forskningsfondene nå styrer. Merkelig nok så er statsfinansiert forskning veldig tilbakeholdne, og enda merkeligere er det at de store stjernene, de store tidsskriftene og de prestisjetunge vitenskapelige samfunn ikke ønsker en vitenskapelig revolusjon. Her er en av mange fine avsnitt i Gelners bloggpost:

Then, all of a sudden, the world turned upside down.

If you’d been deeply invested in the old system, it must be pretty upsetting to think about change. Fiske is in the position of someone who owns stock in a failing enterprise, so no wonder she wants to talk it up. The analogy’s not perfect, though, because there’s no one for her to sell her shares to. What Fiske should really do is cut her losses, admit that she and her colleagues were making a lot of mistakes, and move on. She’s got tenure and she’s got the keys to PPNAS, so she could do it. Short term, though, I guess it’s a lot more comfortable for her to rant about replication terrorists and all that.

Det skal bli interessant å se om makta innen det tradisjonelle akademia befester maktsystemet sitt omtrent som nyliberalismen har befestet maktsystemet sitt på vestlige demokratier ved å være omtrent usårbar for vitenskapelig kritikk slik Dobusch og Kapeller skrev om i artikkelen "“Why is Economics not an Evolutionary Science?”New Answers to Veblen’s Old Question".

Er hierarkier uegnet som organisasjonsform når samfunnet forandrer seg raskt?

Audun Farbrot på BI er jeg enig med noen ganger, og i en bloggpost med tittel "Hva kan ledere lære av maur?" så forteller han om professor Øystein D. Fjeldstad ved Handelshøyskolen BI som har skrevet artikkelen The Architecture of Collabatoration. Fjeldstad bruker von Hippel og Chesbrought sine ideer blant annet, så dette er helt i tråd med åpen innovasjon, et viktig tema som enda ikke har kommet til Norge enda. Det kommer nok, for EU satser sterkt på åpen innovasjon som en av universitetets kjernevirksomheter.


Men poenget i artikkelen ifølge Farbrot er at sjefsrollen trengs ikke lenger. Man trenger ikke en organisasjonsstruktur som er basert på romerske krigsorganisasjoner. Maurene er mye smartere enn romerske legionærer. Farbrot skriver:


"Dronningmauren kommanderer ikke arbeidsmaurene til innsats. Maur opererer i stedet ut fra et enkelt sett spilleregler for å få ting til å skje. Når en maur finner mat, slipper den ut luktstoffer, feromoner, som mobiliserer andre maur til å følge sporene til kilden.
De henter så mat i kolonner helt til kilden er tømt. Når det ikke er mer mat å hente, slutter mauren å skille ut luktstoffer. Sporet svekkes og maurene begynner å utforske nytt terreng for å finne mat.
– Du kan spare mye tid på ledermøter om du finner frem til gode spilleregler for samhandling, konstaterer Fjeldstad."


Dette poenget er viktig, og understrekes av dagens situasjon der ledere ikke engang ser farene som truer: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Kommentar-Teknologien-vil-snu-arbeidslivet-pa-hodet---men-de-fleste-av-oss-lukker-oynene-og-haper-at-det-gar-over-604539b.html


http://www.aftenposten.no/okonomi/Teknologieksperter-sjokkert-over-norske-ledere--Norske-ledere-lever-i-sin-egen-boble-604484b.html

Artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift "Trøbbel i tårnet - Om hvorfor akademia må tenke nytt om forskningsformidling"

Ståle Wig og Henrik H. Svensen har skrevet en flott artikkel om forskningsformidling, men har bomma på tre punkter som har med formen å gjøre synes jeg: 1) Artikkelen er kun tilgjengelig for dem med abonnement 2) Den er lukket "fagfellevurdert" og ikke åpent fagfellevurdert, og 3) det er heller ikke åpnet opp for post-publisert fagfellevurdering ved for eksempel bruk av hypothes.is, som kunne vært integrert, men som av en eller annen grunn ikke virker.


Innholdsmessig så er det mange gode poenger, det er en velskrevet artikkel! Men, når forfatterne ikke engang nevner hvordan informasjon kan gjøre nytte av seg i en toveis kommunikasjon, og kan få sitt eget liv så og si ute på internett ved hjelpa av Creative Commons BY, så tenker jeg at enten så er de på vakt mot å framstå som for revolusjonære "gratisidealister" til en konservativ forskerstand, eller så har de en blindflekk som gjør at det senteret for forskningsformidling ikke bør bli en realitet.


Teknologien går raskere enn kultur, og teknologien spres med forskjellig hastighet i ulike miljøer. Forskningsmiljøene er i siste pulje når det gjelder bruk av internett, selv om internett ble utvikle av og for forskere. Konkurransen om å være først ute med resultater har utvilsom ansporet mange til å legge seg i selen for å bli flinke og har hatt langt flere fordeler enn ulemper i den trykte tidsalderen basert på papir i form av atomer. Ulempene ved tradisjonell akademisk konkurranse bare øker og øker etter hvert som digital teknologi i form av bits bare blir bedre og bedre. 


Artikkelforfatterne spør seg:

"Hvorfor bør vi formidle? Mellom alle ballongene og brosjyrene, tv-seriene og aviskronikkene finnes det oppsiktsvekkende få gjennomtenkte svar.

Den intuitive begrunnelsen er at forskningsformidling bidrar til en opplyst allmennhet. Forskningsrådet bruker implisitt denne begrunnelsen når de peker på -lærere og barn og unge som viktige målgrupper for forskningsformidling. Det populære NRK-programmet Folkeopplysningen bygger også på denne tankemåten." 

Spørsmålet er feil stilt mener jeg, formidling er bare en liten del av åpen samhandling. Formidling er en-til-mange modellen, fra dem som vet, til dem som ikke vet. Er det noen som "vet" hva som er riktig innvandringspolitikk for eksempel? Eller riktig klimapolitikk? For litt over ti år siden så "visste" ikke forskerne at klimaendringer var et problem (unntatt en liten gruppe aktivistforskere som fikk munnkurv av Bush for å holde kjeft), men godt informerte frivillige organisasjoner og aktivister visste det veldig godt. Innen innvandringsdebatt så mistenker jeg at store deler av sivilsamfunnet "vet" veldig mye som forskere ikke vet. Hvordan kan en-til-mange modelle fungere da? Er det ikke likegyldig hva slags formell bakgrunn et menneske har så lenge de kommer med interessante synspunkter? Det er gode systemer for mange-til-mange kommunikasjon som forskningssystemet trenger, og formidling er en viktig del, men dekker bare en liten del av behovet for spredning og benyttelse av ideer i et sammensatt digitalt og globalt samfunn.


Undertittelen på artikkelen: "Om hvorfor akademia må tenke nytt om forskningsformidling" fylles ikke med innhold, den føyer seg bare inn i den evindelige retorikken om en-til-mange kommunikasjon som etter mitt synspunkt er en blindgate. Det virker som det er et sosialt spill som foregår, aktør-nettverk-teori ANT er kanskje egnet til å avklare denne urasjonelle konkurransen mellom allianser om hvem som skal vere "inne" i nettverket.  Er det virkelig ingen blant forskere som kan heve seg litt over dette spillet som sjelden gir noen resultater? Har man ansatt forskere til å tenke rasjonelt og nøytralt om samfunnsutfordringene eller har man ansatt dem for å leke en litt avansert form for sisten og gjemsel? Kodeordet til hytta i treet er nok fremdeles "Forskningsformidling".

Vitenskapliggjøring av jus og samfunnsøkonomi, og hvorfor "law and economics" er så lite

Anine Kierulf holdt et fint foredrag i Forum for vitenskapsteori med tittelen: "Anine Kierulf (UiO - Norsk senter for menneskerettigheter): Vitenskapsteoretiske refleksjoner over Høyesteretts makt og legitimitet" 20. april på UiO 2016. Jeg forstod det slik at hun mente det kunne være verd å se på om man bør bruke flere vitenskapelige metoder utviklet innen humaniora og samfunnsvitenskap for å studere jus. Anine hadde en fin artikkel i Dagbladet "Vi trenger ikke vern mot ytringer, men trening i argumentasjon" som jeg tolker går litt inn i denne tankegangen. Hun siterer Professor i teoretisk fysikk, Are Raklev: «Det å gi studentene et innblikk i forskjellige måter å tenke på faget på, gjøre dem bevisst på at det å være en vitenskapsperson er en måte å se verden på …» Jeg synes Anines forslag ligner litt på initiativet "Rethinking Economics - Norge" som foreslår å ta i bruk et større spekter med metoder for å studere økonomi. Jeg mener man bør gjøre plass til flere temaer innen disse profesjonsfagene som jus og samfunnsøkonomi, rett og slett fordi utfordringene verden står overfor krever dette av fagene. Samfunnsøkonomer må forstå at de spiller en viktig rolle som politikkutformere og la studien av denne rollen bli en del av faget slik Kristin Asdal skrev om i boka: "Politikkens natur. Naturens politikk" Jeg har inntrykk av at "disputervæsenet" som Holberg kallet det kommer og går i bølger. Problemet er at bølgene vare så lenge at de ligner mer på en gisselsituasjon enn en begvegelig bølge. "Politisk korrekthet"-debatten i Norge har vel endt opp i en erkjennelse av at velmente og nødvendige vaksiner mot totalitære ideologier fort kan ende opp med at deliberative prosesser blir  skadelidende. Temaer som opphavsrett vs. gratismedier, åpen vitenskap vs. tradisjonell publisering, menneskerettigheter vs. Taliban, viser at verden er full av "deadlocks". Knut Olav Åmås skriver i artikkelen "Ibsen trenger ikke mer respekt, han behøver mer respektløshet": "Hva ville Henrik Ibsen selv vært opptatt av i dag? Kanskje varslerne og de som i det hele tatt gjør oss oppmerksom på noe sterkt kritikkverdig – og hvor ekstremt sterk motstand de møter også i 2016, fra redde og feige maktmennesker."


Norge er et lite land, men når store internasjonale og viktige fag som "Law and Economics" har en nesten usynlig plass på norske universiteter, med mulig unntak av "Rettsøkonomi" som jeg ikke synes ligner på "Law and economics" engang, så tenker jeg at grunnen er at Law and economics er for "vitenskapelig" til at man greier å få noen drahjelp fra mainstream samfunnsøkonomi og jus. Samfunnsøkonomi og jus er etter min mening blitt profesjonsfag mer enn vitenskap. Det bør man gjøre noe med siden samfunnsøkonomi får stor innvirkning på klimaet, og jusen trenger å oppdateres slik at den passer en globalisert virkelighet slik Anine skriver om ytringsfriheten i Dagbladet i referansen ovenfor.


Jeg synes Jerry Evensky treffer godt med kommentaren: "For Evensky, the value of a research toolkit is not in the answers it gives, but in the questions it encourages us to ask."

«bandwagoneffekten» i vitenskapsmiljøer

Hierarkier er naturlig og bra mener Gunnar Sivertsen i NIFU, gjengitt i Forskning.no.


"– Eksperter vil helst vurdere studier i kanaler der de selv kunne tenke seg å publisere. Det sikrer nemlig at deres eget arbeid blir vurdert av de kollegene som kan gi de best kvalifiserte kommentarene, hvis alle trekkes til samme sted, sier han."


"– Det fine med hierarkiet, er at hvem som er viktige forandrer seg over tid. Tidsskriftene er i konkurranse med hverandre, de konkurrerer om de beste studiene, de beste fagfellene og om ting som for eksempel å publisere raskt eller nå flest mulig, for eksempel gjennom åpen tilgang."


Dette er en forlokkende teori, men når man tenker etter så har forskere svært ulike oppfatninger av hvem som er best kvalifisert til å vurdere en artikkel. En høyt ansett person kan ha liten kompetanse på forskningstemaer som han eller hun selv ikke er oppdatert på. Derfor vil det ikke hjelpe å bruke denne personen som fagfelle til å vurdere en artikkel innen deler av faget selv om han eller hun er flink i andre deler av faget.


Et av de problemene med impact factor er at når det kommer en god artikkel inn i et ellers dårlig tidsskrift, så blir alle de andre artiklene oppfattet som gjennomsnittlig bedre. Denne tankegangen har forplantet seg til forskere slik at når eg forsker er spesialist på ett område, så blir han eller hun automatisk oppfattet som kompetent på tilgrensende felt. Dette er en tommelfingerregel som ikke trenger å stemme i det hele tatt, og det har den bieffekten at det gir grobunn for "bandwagoneffekter", større konkurranse om å holde seg inne med de riktige personene, ikke si noe feil, men si noe som er politisk korrekt innefor sitt fag.


Da det var politisk ukorrekt å være pro-klimaforskning, så gikk alle forskerne stille i dørene. NASA fikk en munnkurv for sikkerhets skyld av George W. Bush. Når det ble politisk korrekt å være pro-klimaforskning så var plutselig alle klimaforskere. I innvandringsdebatten så var det politisk ukorrekt å være kritisk til innvandring, men nå har det etter hvert begynt å bli litt mer "lov" å si noe som er "politisk ukorrekt". Inger-Lise Lien er en av få akademikere som har gitt Rolness støtte. Ytringsfriheten innen akademia er mye dårligere stilt enn man skulle tro ifølge Anine Kierulf i et intervju i Dagsavisen 4. september 2016.

Man ser de paradigmatiske kampene i de fleste fag, og i økonomifaget så har Rethinking Economics Norge nå startet på arbeidet med å reformere økonomifaget. Da bør de sørge for at det de publiserer er å få tak i hvis de vil få impact http://theconversation.com/why-academics-are-losing-relevance-in-society-and-how-to-stop-it-64579 og det gjør økonomer til den mektigste samfunnsvitenskapen i dag https://www.bloomberg.com/view/articles/2016-09-01/economists-profit-by-giving-things-away  Klassekampen hadde lørdag 3. september en interessant artikkel med navnet "Mytteri på auditorium 4". Finansdepartementet var på besøk tidligere på dagen for å fortelle hvor nært undervisningen lå til praksis i Finansdepartementet. Fra tidligere foredrag med en fra Finansdepartementet fikk jeg den forståelsen at "New Public management" var eneste måten å styre en stat på. Denne ekspedisjonssjefen sin reklame for økonomifaget virker like sikker på at nyklassisk økonomi er det eneste som fungerer i arbeidslivet. Studentene blir veldig utålmodige dersom de blir forelest om kompleksitet omkring forutsetninger man gjør for modellbruk. Etterspørselen blant studenter er ifølge økonomisk institutt ved UiO en pakke med standard teori uten større diskusjon om forutsetninger. Professor ved UiO, Karine Nyborg sier to riktige ting til Klassekampen synes jeg:

"– Problemet er ikkenødvendigvis at vi lærer dem feil ting,men det er noe med oppbygningen avstoffet. Fortellingen vi gir til studenteneer strukturert på en måte som gjør det veldig vanskelig å bruke faget til kritisk, anvendt tenkning før de har studert lenge, sier Nyborg. Hun avviser at økonomifaget er såensrettet som kritikerne mener. Tvertimot er økonomisk forskning i dag preget av større teoretisk og metodisk mangfold enn på lang tid."

Problemet ligger nok i oppbygningen tror jeg. Man kan vurdere å få bygd direkte på den vitenskapelige måten å tenke på fra Ex Fac, og bruke biblioteksressurser mye mer aktivt fra dag en. Min erfaring så langt etter å ha undervist riktignok i bare to totimerskurs på helt ferske studenter innen samfunnsgeografi, er at det er relativt lett å lære dem mange abstrakte teorier med en gang etter videregående så lenge man knytter teorien opp til historiske hendelser og faglige debatter. Med godt forberedte forskningsoppdrag og litt veiledning så kan studentene "forske" på problemstillinger ved hjelp av biblioteket fra dag en på universitetet.


Når det gjelder mangfoldet i økonomifaget så er det riktignok større enn noen gang kanskje så lenge man sammenligner innad i faget, men det er fremdeles slik som Nyborg sier "veldig vanskelig å bruke faget til kritisk, anvendt tenkning før de har studert lenge". Jeg tviler på at de fleste økonomer har fått med seg denne ballasten når de er ferdige på UiO. Det har med at man etterstreber å tilby det som arbeidsplassene ønsker, og det er ikke nødvendigvis sammenfallende med god vitenskapelig trening. Man etterstreber å gi noe studentene synes er behagelig å lære og få eksamen i, hva som gir minst mulig forberedelser for foreleserne, minst mulig jobb med retting av eksamen etc. Det ligger også en vakker ideologi bak markedsøkonomien siden ingenting annet har gitt så mange mennesker frihet fra slaveri, trange kjønnsroller, beskyttelse av eiendom som har gitt fattigfolk over hele verden mulighet til å bruke sin egen arbeidskraft for å gjøre livet sitt, familiene sine, lokalsamfunnene og nasjonalstatene bedre. Markedsøkonomi kan fungere for å bekjempe nepotisme og korrupsjon, fattigdom og ulikehet. Nettopp derfor er det så viktig å gjøre økonomifaget bedre. Men det er vanvittig vanskelig fordi matematikkens styrke er samtidig dens achilleshæl.
" Why is Economics not an Evolutionary Science?" New Answers to Veblen's Old Question av Leonard Dobusch og Jakob Kapeller sin artikkel gir en spennende pekepinne på hvor utrolig vanskelig det er å snu denne skuta. Når man i tillegg får disse "bandwagoneffektene" fra det akademiske publikasjonssystemet med på lasset så kan det bli i overkant tungt ved roret. Økonomer har grunnleggende misforstått grunnleggeren av økonomifaget, Adam Smith, i 200 år og jeg tror Smiths ideer kommer til å være mer eller mindre ukjent for dagens økonomer også.


Det har i følge redaktørene ikke eksistert en etisk tradisjon innen samfunnsøkonomi slik det har med andre fag. Det viser kanskje hvor dårlig det står til med det vitenskapelige fundamentet for selve faget samfunnsøkonomi? "The Oxford Handbook of Professional Economic Ethics"  inneholder mange spennende artikler slik som "Poisoning the Well, or How Economic Theory Damages Moral Imagination" av Julie A. NelsonOctober 2012.

Jerry Evensky, en Adam Smith kjenner, forteller i 2011 om hvordan hans kurs innen økonomisk teorihistorie ble tatt av pensum i 2002 fordi det la beslag på undervisning som for eksempel et ekstra økonometrikurs. Selv om mye har skjedd siden 2011, så er nok kritikken i all hovedsak fremdeles treffende på undervisningen tror jeg.

When I joined the faculty at Syracuse over 25 year ago the History of Economic Thought course was a core requirement of the Ph.D. program, but my Department – as have almost all economics departments in the United States – deemed the opportunity cost of a History of Thought class, that cost being a real, relevant, and up-to-date, “now” economics course like an additional econometrics class, to be too dear a price to pay … so the History of Economic Thought requirement, and with it the course, died in the spring of 2002. I don’t get to teachHistory of Economic Thought to Ph.D. students anymore. I think that’s a shame … not just for me, not just for mystudents, but for the future of the field. Ph.D. students today spend five or so years in courses and dissertation workthat reflect the “now” system of thought, followed by six years of publication in pursuit of tenure that is only successfulif one participates on the “now” terms. Eleven or so years of systematic “now” thinking in a “Life Among the Econ”(Leijonhufvud) will almost surely socialize one to think of “now” norms of analysis as the natural order of things.How do we escape this “now” normative constraint? How do we empower our students to consider alternativeassumptions, assumptions such as: Norms matter.

 Rethinking Economics Norge har en fin framgangsmåte ved å ta skjeen i egen hånd. Elon Musk "forge his own path", og det er økonomistudenter i dag også nødt til å gjøre hvis de virkelig har ambisjoner.