På tide å slutte med "fallskjermhopper-forskning", Zika og Ebola problemet krever åpen forskning

Zika viruset ser nå ut til å være mye verre enn man har trodd ifølge Dagbladet: "USA om zika: - Alt ved dette viruset viser seg å være litt skumlere enn vi trodde". Framgangsmåten som forskere har brukt for å forske på slike problemer ligner på å hoppe ut i fallskjerm over landet der viruset er spredt, sanke sammen data, og holde datamaterialet hemmelig til man har fått ferdig publikasjoner slik at man kan sikre sitt eget karriereløp, mens verdens interesser om å få bukt med epidemier lett blir nedprioritert av karrierehensyn til den enkelte forsker. Artikkelen "Scientists Say It's Time To End 'Parachute Research'" beskriver fenomenet "fallskjermhopper-forskning" slik:

Critics call them "parachute researchers": Scientists from wealthy nations who swoop in when a puzzling disease breaks out in a developing country. They collect specimens, then head straight back home to analyze them. They don't coordinate with people fighting the epidemic on the ground — don't even share their discoveries for months, if ever.

Sometimes it's because they want to publish their results – and medical journals prefer exclusives. And sometimes it's because they can make a lot of money by coming up with copyrighted treatments for the disease.

 Heldigvis så har de globale forskningsorganisasjonene og tidsskriftene som kanskje har hatt en insentivstruktur som har lagt opp til "fallskjermhopper-forskning" nå tatt til vettet og blitt enige om å dele datamateriale og forskningsartikler om Zika viruset. Dette er selfølgelig bra, men hvorfor bare slike avtaler om Zika og Ebola, hva med den globale migrasjonskrisa eller arbeidsmarkedet i EU? Eller alle enkeltforskere som aldri kommer til å få den tilgangen de trenger for å gjøre forskningen sin nesten uansett hvor rike institusjoner de jobber ved slik forskeren Martin Paul Eve dokumenterer veldig godt etter selv å ha blitt rammet av sykdom? Han skriver:

My experience of working at different institutions also leads me to worry about the level of access my clinicians have. I have never had full access to every article I needed in my field at any institution.