Kristian Gundersen kaller åpen tilgang for "storm i et vannglass"

Styreleder ved Universitetet i Oslo Kristian Gundersen kom med følgende kommentar til Dagbladet om nyheten om at de folkevalgte i EU ønsker å åpne opp all forskning publisert i artikler 2020:

- Storm i vannglass

- Likevel er dette en storm i et vannglass, forskning er uansett allerede gjerne åpen i fagbibliotekene og på nett etter noe tid. Vitenskapelige artikler har dessuten oftest andre forskere som målgruppe, så om de betale som lesere eller forfattere er kanskje ikke så viktig, sier Kristian Gundersen.

 Gundersen har nok ikke helt forstått poenget med open access slik det er ment av EU ministrene, og han kan begynne med å lese bloggposten til James Heathers i Medium, eller gå på et bibliotekskurs.

Often, you don’t need to read one crucial paper which will illuminate the problem that you’re working on, you need to read twelve, or twenty, or a hundred. More often you need to find a paper, which cites a paper, which cites the paper you really need. That is, you don’t need to read whole articles as much as have them direct you. You need a lot of access to a lot of journals to chase down the right foundational references, or to do exploratory reading through the spiraling branches of mutual references that exist between works.

 Som Heathers innvender, så kan man bruke Deepdyve for 40 USD i måneden, og betale 6 dollar for hver PDF. Men det blir fort noen tusenlapper for å sjekke ut og laste ned tilstrekkelig antall referanser for å skrive en artikkel, og jeg tok en tilfeldig sjekk på en UiO forsker i dag, og fant bare snaut en tredjedel av hans forskningsproduksjon, og nesten ingen artikler etter år 2000 selv om forskeren hadde produsert mye de siste 16 årene. En dårlig erstatning altså.

Det er dessuten en logisk brist i at open access blir brukt som argument for at open access ikke er nødvendig, for hvor mange artikler hadde vært tilgjengelig "på nett etter noe tid." uten open access? Hvem har presset forlagene slik at preprint og postprint kunne bli tilgjengelig i åpne arkiver, eller at forfatterbetaling ble noe som de store forlagene ble nødt til å begynne med? Jo, det er open access bevegelsen.

Argumentet om at publisering koster penger har en fjær av sannhet i seg, men Max Planck har påvist at man hadde klart jobben for en brøkdel av pengene, og som bonus fått mye høyere kvalitet og produksjon enn det man har i dag.

Argumentet at folk flest ikke forstår forskningsartikler er et gammelt velkjent argument, men hvor sant er det når universitetsutdannelse er så utbredt? Tony Blair hadde mål om at femti prosent av befolkningen skulle gå på universitetet. Martin Paul Eve på 30 år ble rammet av sykdom for en stund siden og fikk behov for å sette seg inn i sin egen sykdom. Han kunne med sin humaniorabakgrunn fint lese medisinske artikler, og han hadde dette å si til argumentet til Gundersen:

This is total nonsense and I really can’t stand it. First, know this: my institution, although prestigious and well-regarded in many ways, does not have a medical school. As a result, I do not, therefore, have access to all the papers that detail my condition. Second, make no mistake: I can read a scientific/medical paper and understand it. I have a Ph.D. in English literature, I have been teaching myself statistics, I’m an industry-certified computer programmer. To read an article in a remote field takes me much longer – and it varies from paper to paper – but I can understand what is being said even when I might not presume to be able to challenge material within.

 Argumentet til Gundersen om at det kanskje ikke spiller noen rolle om det er leseren eller institusjonen som betaler er å gå glipp av poenget med open access ganske grundig. Slik Heathers skriver så er abonnementsbetaling roten til problemet:

when you throw away licencing, copyright, and digital rights issues, it’s very easy to build a superior service.

Heather kommer med en kritikk som jeg synes Gundersen bør tenke litt på:

All the silliness written by defenders of large academic publishers in the last little while especially has really highlighted just how monumentally out of touch they are. 

Kristian Gundersen har flere ganger ristet på hodet av kritikk som han ikke kan ha satt seg noe særlig grundig inn i. Da epostsystemet Outlook ble innført, så vet alle som er litt informert, at dette systemet har bakdører, noe open source systemer ikke kan ha så vidt jeg har forstått alle kan inspisere kildekoden. Gundersen mente det var konspiratoriske teorier som lå til grunn for kritikken. Han har heller ikke tatt kritikken av biblioteksystemet Oria sine sikkerhetsproblemer alvorlig slik kollega Knut Hegna har skrevet godt om i Bok og Bibliotek. Studenter fra store deler av verden, som sekulære forskere eller studenter fra Midt-Østen eller regimekritiske fra Kina, tenker seg om minst ti ganger før de låner en bok med innhold som ikke er godkjent lesestoff, og de er nok svært forsiktige med å sende eposter som kan brukes mot dem. Hvis demokratiet knaker i sammenføyningene i Norge i framtiden, så vil slike kjølende mekanismer bli merkbare i Norge også vil jeg anta. Det er et gammelt viktig demokratisk prinsipp at studenter og forskere kan ha noen aktiviteter som gjør det vanskelig for "storebror" å logge aktivitetene. Åpen debatt og "forsamlingsfrihet" går hånd i hånd i demokratiet såvel som i vitenskapen. Når man ikke lenger kan dra på hytta uten at et israelsk selskap er fullt oppdatert hva slags bøker og tidsskrifter man har tatt med seg fra biblioteket, og at man knapt har muligheten til å bruke epostkommunikasjon som gjør det vanskelig å bli overvåket reduserer verdien av to av de få gjenværende mulighetene for å studere og forske på kontroversielle spørsmål, ofte de viktigste samfunnsproblemene. Styreleder Gundersen har så vidt jeg vet ikke akkurat vært så positiv til open access som han hevder heller. SAB rapporten, alle delrapportene, og utvalget som oppnevnte panelet i SAB rapporten har knapt lagt igjen et eneste spor av tanker om åpen vitenskap eller open access. Det er vel bortimot like virkelighetsfjernt som å snakke om innvandringspolitikk uten å nevne et ord om migrasjonsstrømmen over Middelhavet den siste tiden.

Jeg synes Gundersen gjør en viktig jobb med å kritisere alternativindustrien og han er nok en produktiv og god forsker, men i noen saker så er han etter min mening "monumentally out of touch" med virkeligheten. En gjennomlesning av hva folkevalgte EU ministre har blitt enige om ville vært en god start for å rette opp misforståelsene. Det er også noen overordnede trender som er vanskelig å få øye på, godt uttrykt i siste World Development Report 2016 Digital Dividend om farene ved overvåkning og elitens (den kommersielle og makteliten) kapring av den digitale utviklingen:

The internet can be a platform for universal empowerment, but not when it becomes a tool for state control and elite capture.

Ny bok: The Limits of Neoliberalism

William Davies - Goldsmiths har gitt ut boka "The Limits of Neoliberalism Authority, Sovereignty and the Logic of Competition" og David Beer har gitt en bokanmeldelse som bør være til ettertanke for denne måten markedsøkonomiske prinsipper blir tatt opp i akademia og andre steder. Det minner meg om vandreutstillingen om forfatterskapet til Herta Müller som var på Universitetsbiblioteket i Oslo i mars 2015. Det kommunistiske kontrollapparatet fikk makt gjennom å bryte seg inn i hennes hus og vise at de hadde vært der ved å fjerne litt av et reveskinn hver gang de hadde vært der, en labb, et øre, litt av halen, slik drev de på samtidig som flere av hennes venner bare forsvant. Hun kunne aldri vite når det var hennes tur. Sovjetunionens herskere brukte tilfeldighet som terror, de tok tilfeldige slik at ingen kunne forklare hva som hadde skjedd for å øke følelsen av usikkerhet om hvem som hadde angitt dem. Barna anga foreldrene sine, og motsatt. Nyliberalismen anvender usikkerhet på en måte som har noen likhetstrekk ved denne måten å styre på. David Beer skriver at usikkerhet er en viktig komponent i denne atferdskontrollen:

The spread of neoliberal models of the market are geared towards the ongoing production of uncertainty. The use of indicators and measures to assess our performance – whether at work, in our lifestyles or in our social media based networks – provoke feelings of uncertainty and precarity. Therefore, insecurity is the objective.

 Det virker også slik at akademikere fint får plass til fire vanlige årsverk på ett år slik Frank Huisman beskrev situasjonen da han besøkte UiO i 2014 med sitt Science in Transition paper, og det gleder politikerne stort at effektiviteten har gått slik i været etter man innførte disse metodene, visstnok uten at kvaliteten går ned. Nå er det ikke så sikkert at produktiviteten går opp ved å publisere salamiforskning, "novelty" resultater som knapt kan brukes til noe som helst, eller jukseforskning som engang forfatteren selv greier å replikere, selv om forskningen "kvalitetssikres" gjennom fagfellevurdering. Så det er god grunn til å tvile på om det faktisk har vært noen ekte produktivitetsgevinst og kvalitetsgevinst. Insentiver er viktige, men det er kraftige saker så de må forvaltes med klokskap. Vinnerne i det nyliberalistiske spillet får all ære og trives godt på toppen i hierarkiet, men hvis målet ikke nås, hva er da poenget med å drive på på den måten?

Akademisk frihet truet av interne etiske krav?

Paul Bjerke stusser over at journalister kan forske på internasjonale pengestrømmer, men ikke forskere. Nå gjøres Snowdon arkivet Open access, men det spørs om journalistene må ikle seg forskerrollen for å få gjennomgått dette.
https://www.cybersecurityintelligence.com/blog/open-access-to-the-snowden-archive-1332.html


http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Skadelig-forskningsetikk--Paul-Bjerke-8474088.html

Universiteter bør satse på åpen utdanning

Denne artikkelen om MOOCs er verd å få med seg: https://www.timeshighereducation.com/blog/moocs-prove-universities-can-and-should-embrace-online-learning

I am not biased ;-)

Denne passer kanskje til open access motstandere som sjelden blir fornøyd med dokumentasjon, men som selv koker suppe på spiker.
http://www.smbc-comics.com/index.php?id=4105

2020 alle artikler open access

http://english.eu2016.nl/documents/press-releases/2016/05/27/all-european-scientific-articles-to-be-freely-accessible-by-2020

Åpen infrastruktur får kortsiktig og lite finansiering, mens tradisjonell infrastruktur får langsiktig og solid finansiering

For å sette det på spissen. Elsevier får kanskje så mye som 11 000 dollar per artikkel, mens flere topptidsskrifter som Timothy Gowers "Discrete Analysis" trenger bare 10 dollar. Et annet topptidsskrift, Journal of Machine Learning har estimert per artikkel kostnader til 6,5 dollar. Gjennomsnittsinntektene til tidsskriftartikler for de største forlagene ligger på mellom 5000 dollar og 6000 dollar. Ingen bedrifter i verden, heller ikke Apple eller Google, kan vise til høyere profittmargin enn disse Big Five tidsskriftforlagene, de har samme profittmargin som Apple i heldige kvartaler, hvert eneste år, år etter år, av skattepenger og filantropiske fond betaler nesten alt sammen. Repec Ideas er den største samfunnsøkonomiske databasen, og har nå godt over en halv millon i måneden med nedlastinger, og koster nær sagt lommerusk å drifte sammenlignet med kommersielle databaser.


Arxiv som har enorm betydning for flere vitenskapsgrener og har vært oppe i 16 millioner nedlastede artikler i måneden, har store problemer med å få inn noen slanter hvert år, mens biblioteksystemer som kanskje så lite som 4 prosent av studenter og ansatte forskere bruker, blir finansiert med hundrevis av millioner i hvert land, av skattepenger nesten alt sammen.


Det ser ut til at skattepengene blir feilinvestert. Privatiseringen av forskningspublisering har få fordeler, men mange ulemper siden de ikke kan åpne opp artiklene slik at åpen annotering og deling kan praktiseres for eksempel. Tvert imot, store deler av investeringene i infrastruktur går ut på å hindre deling, ikke øke deling.


Per i dag så kontrollerer 6 forlag 90 prosent (slide 3) av verdens artikkelproduksjon, og opphavsretten sikrer at forlagene har kontroll på alle versjoner, også preprint dersom den ikke er svært forskjellig fra endelig artikkel, 70 år etter forfatters dødsår. Nå har Elsevier kjøpt opp SSRN.com og Mendeley for også å få tilgang på de essensielle dataene som kan gi dem enda mere makt ved å bestemme hvordan prestisje skal deles ut. Brukerdata er gjerne mye mer verdifullt enn innholdet. Akkurat som Google sin hovedinntekt kommer fra brukeratferd, så kan det se ut til at de store forlagene prøver seg med samme framgangsmåte i den akademiske verden. Brukerdata er lønnsomt, og har gjordt Google til verdens nest største bedrift, noen tidspunkt mer verdifull enn Apple. På et møte i det Kungliga Bibliotek på konferansen Möteplats Open Access 2016 var det mange gode presentasjoner, men konferansen viste ifølge Per Kraulis at hovedproblemet for åpen vitenskap var langsiktig finansiering. En talskvinne fra Vetenskapsrådet sier at åpen vitenskap får kortsiktig finansiering, så det er ikke noen vits å snakke om de langsiktige. Merkelig at biblioteksystemer da får langsiktig finansiering. For biblioteksystemer så er ikke langsiktig finansiering noe problem, alle rike land bruker titalls millioner på å kjøpe lisenser til bibliotekssystemer og personalressurser som kanskje bare brukes av så lite som 4 prosent av studenter og ansatte forskere. De fleste bruker Google. Mike Taylor konkluderer med at allmennheten må eie vitenskapelig infrastruktur:

It’s simple. We, the community, need to own our own infrastructure.

One one level, this is easy. We, the community, know how to do it. We have experience of good and bad infrastructure, we know the difference. We have excellent, clearly articulated principles for open scholarly infrastructure. We have top quality software engineers, interaction designers, UI experts and more.

What we don’t have is funding. And that is crippling.

We can’t build and maintain community-owned infrastructure; and (to a first approximation anyway) no-one is funding it. It’s truly disgraceful that even such a crucial piece of infrastructure of arXiv is constantly struggling for funding. arXiv serves about a million articles per week, and is the primary source of publications in many scientific subfields, yet every year it struggles to bring in the less then a million dollars it costs to run. It’s ridiculous the the Gates Foundation or someone hasn’t come along with a a few tens of millions dollar and set up a long-term endowment to make arXiv secure.