Åpen vitenskap som middel mot pengemakt og politisk makt får handa på rattet i forskningen.

I Norge så er det mange som jobber med åpen tilgang, men jeg kan ikke huske at det har vært noen klart definert lederrolle for dette enda. Massachusetts Institute of Technology (MIT) som er verdens beste universitet 2017 ifølge den viktigste rangeringslisten av universiteter, har et bibliotek og et universitetsforlag som også ligger på helt i tet i satsningen på åpen vitenskap, og opp mot ti år foran i løypa foran de fleste universiterer. Selv om MIT er et middels universitet på bare 12 000 studenter sammenlignet med Oslos over 30 000, så utvider de grensene for vitenskapen i høyt tempo.


19. juli i år så laget de en ny lederfunksjon for MIT Press for åpen tilgang "Announcing a new open access leadership function at the MIT Press". Det som er interessant er at MIT Press ledes av bibliotekdirektør Chris Bourg "The Director of Libraries is responsible for the MIT Libraries and MIT Press." og her kommer rosinen i pølsa, samordningen mellom biblioteket, forlaget, og universitetet foretatt av studenter, forskere, bibliotek og forlag:

Elsewhere at MIT, the focus on open academic and teaching resources continues to grow, as evidenced by the strong recommendations regarding open scholarship within the MIT Future of Libraries report, and the creation of the MIT OA Task Force. The new role under Lindsay’s direction addresses the need for consistent strategy and messaging in our approach to open digital models at the MIT Press, along with our capacity to grow open publishing partnerships at MIT and beyond.

MIT støtter og er ganske sterkt involvert i hele 22 eksterne åpen tilgang prosjekter, blant annet Knowledge Unlatched og har vært med å drive fram dette initiativet slik at det faktisk fungerer som en innovativ åpen tilgang måte å finansiere bokproduksjon på. Listen over biblioteker fra topp-insitutsjoner er lang.


Hva er det MIT skjønner som få andre har skjønt, jo, de vet at delingen mellom konsum av bøker på biblioteket, produksjon i forlag, og forskningsaktivitetene er falsk, og at denne forståelsen gir et netto tap for vitenskapen som helhet, inkludert dem selv.


Sektordelingen der de tre organisasjonene: bibliotek, forlag og forskning, hver for seg skal passe på sine interesser er grunnleggende feil, fordi forskningen skjer på alle tre steder. Det smarte som MIT gjør er å skaffe seg handa på ratte over å definere forskningen. De har gjordt det helt siden 1995, og de fortsetter lederskapet sitt med full kraft. Ernesto Priego har i en annen sammenheng identifisert denne sammenhengen i bloggposten "Scholarly Communications On Fire: What Can We Do?"

“Scholarly communications” is the whole cycle of scholarship itself. [min utheving] The separation between the understanding of what kind of infrastructures make academia fuction as such from the work of ‘research’ has only benefited those who provide the ‘solutions’ at high cost to institutions, and who profit excessively from cultural production that is given to them practically for free.

MIT begynte med åpen tilgang da bare det å publisere en Wikipedia-artikkel ble ansett som undergravende for akademiske forfattere og vitenskapen, umoralsk og ulovlig. MIT-ledelsen har aldri latt seg skremme av pengemakta fra å gå først i fronten for åpen vitenskap, for de har visjoner om å produsere vitenskap av en renere sort enn den som lar seg forme av pengemakta. Det er mulig jeg går helt surr i tallene men i dag er markedet for vitenskapelig kommunikasjon verd 13,52 billioner kroner, dvs. 13,52 millioner milliarder kroner ifølge det kinesisk-eide Clarivate som nå kupper åpen vitenskap forslaget med åpen fagfellevurdering. Paradoksalt nok etter at forlagene har vært bremseklossen for åpen fagfellevurdering i alle år.

The combined strengths of Clarivate and Publons will address critical research challenges in the $1.7 trillion global research market, including fraudulent Scientific research, inefficiencies in peer review that slow down research and identifying and understanding top research as funders increasingly demand demonstrable impact and proof of contributions to the research environment. Peer review is at the heart of solutions to these challenges and will drive future improvements across the research ecosystem.

Med Elseviers oppkjøp av Bepress og SSRN, så ser man et interessant mønster:


Forlagene er for åpen vitenskap og en radikal overgang til disse metodene, men bare hvis de får handa på rattet. Og når de får handa på rattet på infrastrukture, så får de bestemme premissene for forskningen i "big data-alderen" akkurat som de har fått bestemme med den latterlige impact-factoren i et par tiår. Det kommer til å påvirke forskningen slik Peter Higgs fortalte i 2013: "Peter Higgs: I wouldn't be productive enough for today's academic system"


Dagens universitetsadministratorer tror fremdeles på Bill Gates mantra fra 1996 om at "Content is King" og ser ikke at de store forlagene posisjonerer seg for å få kontrollen på forskningen via "big data". Den smarte Antropologen Christopher Kelty er blant de få som skjønner tegninga ved siden av MIT-ledelsen, og han skrev den gode artikkelen "It’s the Data, Stupid: What Elsevier’s purchase of SSRN also means" De som lar vitenskapen kastrere av mektige politiske eller økonomiske interesser båssetter dem som ikke bøyer av som rantende og sinte:  "The critical qualitative analysis of the state of scholarly communications today is often disqualified as ‘ranty’ and ‘angry’, and seen as not pragmatic. " Heldigvis er det folk som Richard Dawkins og Steven Pinker som tar til motmæle mot totalitære ideologier og ikke er redd for den politisk korrektheten i akademia. Og dem som bare er opptatt av rangeringer og impact-factor glemmer fullstendig det kritiske perspektivet som er hovedjobben til vitenskapsfolk, og man får en storproduksjon av fake vitenskap på kanskje så mye som 50 prosent og latterlige konferanser og tidsskrifter bare for å få opp kvantumet. Afrikanere og latinamerikanere reiser verden rundt, som på Scandic Hotel på Hamar eller Trondheim for å la seg avfotografere på fake konferanser og publisere i fake tidsskrifter, er det betalt av utviklingshjelp? Psykologi har i lengre tid forsøkt å nærme seg medisin, omtrent som økonomi har forsøkt å bli fysikk, med det resultatet at de har omfavnet tellekanter og impactfactor og pengemakta. Nå sliter disse fagene ganske så heftig med ettervirkningene som er titusener av artikler som ikke lar seg ettergå eller som er direkte feil. For ikke å snakke om holdningsproblemer, mange har tydeligvis glemt hva de driver med.


Konklusjonen er kanskje at bare det å bestemme seg for å stå opp mot pengemakta og politisk makt i seg selv, bidrar substansielt til å øke kvaliteten på forskningen.