Kommentar til Norsk Webdewey og samarbeid om klassifikasjon

Det ser ut til å foregå en dragkamp mellom yrkesgruppene bibliotekarer og universitetsbibliotekarer for tiden i forbindelse med inføringen av Norsk Webdewey og samarbeid om klassifisering. Det er i detaljene de viktige avgjørelsene blir tatt, men detaljene har ganske mye å si for hvordan resultatet kan bli. I spørsmålet om graden av autoritet til Library of Congress, British Library og Nasjonalbiblioteket sammenlignet med fagreferentene sitt skjønn, så er det uklart hva som skal telle mest, men det virker som om det allerede er bestemt at institusjonell autoritet skal ha siste ord, uavhengig om det er en faglig holdbar avgjørelse eller ikke. Men et lite komma kan gjøre stor forskjell på resultatet, som i den oppkonstruerte setningen:


"Heng universitetsbibliotekaren, ikke la dem bestemme klassifikasjonsnummeret" og "Heng universitetsbibliotekaren ikke, la dem bestemme klassifikasjonsnummeret"


Ingebjørg Rype, Unni Knutsen og Anette Munthe hadde en presentasjon om det norske samarbeidet for Deweyklassifisering på Bibsysmøtet i Trondheim tirsdag 14. mars med tittelen "Norsk WebDewey og samarbeid om klassifikasjon". Det er mange gode poenger i presentasjonen, men på meg så virker det åpenbart at foredragsholderne ikke anser fagkompetanse utover å være bibliotekarutdannet som nødvendig for å fastslå hva en bok dreier seg om. Library of Congress, British Library og Nasjonalbibloteket virker å være særlig dominert av bibliotekarer i motsetning til universiteter som tradisjonelt har hatt et større innslag av universitetsbibliotekarer som har sin bakgrunn fra universiteter.


Min erfaring med å kjøpe inn til universiteter er en annen oppgave enn å ta imot alt som produseres innenfor et land slik som Library of Congress i praksis gjør for USA, British Library gjør for Storbritannia og Nasjonalbiblioteket gjør for Norge, fordi de fleste bøker vi kjøper inn kommer fra utlandet. Bare ca. 1 prosent av verdensproduksjonen av vitenskap kommer fra Norge, så universitetetene i Norge er veldig fokusert på utenlandske bøker. Man kjøper dessuten fra forskningsfronten, som ofte er nye forskningsfelt som konstant krever nye Deweynumre, og som hverken Library of Congress eller British Library produserer raskt nok og er geografisk dekkende nok til at vi kan basere oss i stor grad på deres hjelp. Dessuten er det for økonomifaget sin del ikke utdannede samfunnsøkonomer som klassifiserer, så numrene blir ofte feil når temaene blir kompliserte. Og faglitteraturen er ofte så komplisert at ingen greier å fastslå innholdet i løpet av noen minutter, særlig når man må ha noen års utdanning for å skille for eksempel økonometriske modeller fra mikroøkonomiske modeller.


Jeg mener det er viktig med gode fysiske biblioteker selv i vår digitale tidsalder, men god klassifisering og gode emneord er også viktig dersom man skal få noe ut av semantisk web og mapping. Hvis norske biblioteker skal produsere innholds-metadata, så bør det gjøres godt nok. Det trenger ikke være en inntier, det holder at det er i "svarten" på skiva, men Library of Congress og British Library treffer for mye i det hvite feltet og har skivebom til at jeg anser det som "godt nok". Det er ikke så rart, for når jeg med fem års spesialisering knapt skjønner hva boka dreier seg om selv etter en halvtimes lesing, så sier det seg selv at bibliotekarer eller andre uten fagkompetansen greier å plassere den riktig i systemet. Jeg regner med at bibliotekarer er uenige i det, men det er det jo lett å kontrollere i en systematisk testsituasjon, jeg stiller gjerne opp.