Bladet "Forskningspolitikk" med kvalitetsartikler om åpen vitenskap

Redaktør Egil Kallerud i tidsskriftet "Forskningspolitikk" har i nummer 3-2016 av tidsskriftet ikke bare levert en nyansert og meningsfull leder, han har også arrangert en veldig god "intervju-duell" mellom Erlend Hem og Jan Erik Frantsvåg om åpen vitenskap, og intervjuet rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Curt Rice. I en annen artikkel forteller Katrine Weisteen Bjerde og Lars Wenaas at "Overgangen til Open Access har startet for alvor". Dette nummeret byr med andre ord på flere artikler om åpen vitenskap av svært høy kvalitet. Lederen til Kallerud nevner

Åpenhet er selvsagt, prima facie, ubetinget bra. Men med overgangen fra ideologi til policy blir ting mer innfløkt og tvetydig; frontene blir uklare, aktørenes posisjoner omskiftelige, kost-nytte-vurderingene kompliserte og ringvirkningene uoversiktlige.

Dette får meg til å tenke på foredraget som Bill Gates hadde i Amsterdam i vår, der han sier at han ikke ser noen grunn til at vitenskapelig publisering ikke skal være gratis og fri. Det er litt paradoksalt, men noen av verdens største kapitalister er temmelig kommunistiske av seg til tider. Lessig og Friedman var venner og enige om mye som man knapt kunne tro disse var enige om, Friedman krevde til og med at det måtte stå "no-brainer" før han skrev under på et opprop om for mindre restriktiv opphavsrett.

Wellcome Trust arkivet med åpen, selvvalgt, post-publisert fagfellevurdering med revisjonssystem.

Nå er Wellcome Trust på lufta, i første omgang er de bare åpent for innsendig av artikler, og i løpet av noen uker så pipler de første artiklene med åpen post-publisert fagfellevurdering ut, og med system for revidering av artiklene. Wellcome Trust er en av gigantene av private forskningsfond, og de kommer til å skrive seg inn i vitenskapshistorien med sine innovative løsninger. Jeg mener den store fordelen med denne modellen er at den skalerer samtidig som den kan gi en _mye_ høyere kvalitet. Her er insentivene så finstemt at man skaper sunn konkurranse på forhånd såvel som i etterkant av publisering.

Open Access bøker fra Knowledge Unlatched blir fra nå av publisert via JSTOR

Det er moro å være med å plukke ut bøker som får plass i selveste JSTOR. Jeg og min kollega Ragnhild er med på å rangere boktitler fra verdens beste universitetsforlag. Bøkene blir publisert i JSTOR som er en av de viktigste kanalene for tilgang til arkivene over vitenskapelige tidsskrifter.

In late October 2016 JSTOR will be launching an Open Access program, with titles from University of California Press, UCL Press, University of Michigan Press, and Cornell University Press. University of Michigan Press believes that integrating Open Access monographs with other types of content on JSTOR’s highly used platform, and making records available in library catalogs and discovery services, will increase the usage and impact of these resources. In addition, long-term preservation of the Open Access titles is assured by Portico. “The titles we will initially be including in JSTOR Open are those that libraries participating in the Knowledge Unlatched program have paid to make available,” said Charles Watkinson, Director of the Press. “We are proud to be working with JSTOR on this pilot initiative and look forward to continuing to partner with them to improve the program.”

Ben Goldacre i Norge som pådriver for publisering av kliniske studier

Professoren og legen Ben Goldacre er på besøk i Norge og fronter sin kampanje mot skjevhet i forskningspublisering på forskningsseminaret "Få forskningen fram". Goldacre er en av open science bevegelsens viktigste stemmer, og han har et viktig budskap til norske myndigheter for få dem til å bidra til at resultatene av kliniske studier blir publisert. Det er bra Aftenposten trykker hans kronikk "Medisin har en skitten hemmelighet".

Kvalitetskrisa i forskning er et av de mest sensitive tema innen forskning.

Åpen vitenskap ser ut til å være på agendaen først og fremst fordi dagens system etter mange ledende stemmer fungerer for dårlig. Når kanskje halvparten knapt er "false", problemet er å finne i en rekke store fagområder, og problemet vedvarer over mange år og kanskje forverrer seg, så begynner man å se seg om etter andre løsninger enn å flikke på det gamle. Og alternativet er "open scholarship" eller "open science".


Richard Horton, sjefsredaktør i verdens mest kjente tidsskrift, Lancet rapporterte fra et lukket møte i Chatham House, London april 2015. "Offline: What is medicine’s 5 sigma?" s. 1380 www.thelancet.com Vol 385. Horton rapporterer om konsensus på møtet om at vitenskap var i en dyp krise, alle mener man må gjøre noe drastisk, men når det kommer til hvem som gjør hva så er det full forvirring. Symposiumet på Chatham House tok tak i et sensitivt men viktig spørsmål ifølge Horton:

Because this symposium—on the reproducibility andreliability of biomedical research, held at the WellcomeTrust in London last week—touched on one of the most sensitive issues in science today: the idea that something has gone fundamentally wrong with one of our greatest human creations.

Dyktige programmerere, biblioteker som Harvard University Library, vitenskapsfolk som Timothy Gowers , sivilsamfunnets organisasjoner (som Wikidata og Creative Commons) og forlag som elife, må nok samarbeide mer mot felles mål, men det er mange dilemmaer, sterke pengeinteresser og normative krefter. John P. A.  Ioannidis anslo i 2005 at mesteparten av biomedisinsk forskning var "false". Artikkelen "Why Most Published Research Findings Are False" er sitert 4028 ganger i Google Scholar. Han har en oppfølgerartikkel med tittelen: "Why Most Clinical Research Is Not Useful" Plos Medicine juni 2016 der han konkluderer med at ikke bare er de fleste funn "false", men de er også ubrukbare. Horton skriver i Lancet-kommentaren:

The case against science is straightforward: much of the scientific literature, perhaps half, may simply be untrue. 

Horton sine forslag til hva som bør gjøres samsvarer med forslagene fra open science bevegelsen ganske nøyaktig synes jeg.

Spillifisering, eller Gamification av lovgivning, budsjettering, valg, tildeling av forskningsmidler, karrierebelønning,

Den digitale utviklingen åpner opp for enorme muligheter for å identifisere kvalitet, samarbeide og fordele. Dataspill gir muligheter for å sette opp regler, begrensninger, tidsfrister osv. på en måte som kan brukes i utallige sammenhenger. Og med implementeringen av  Blockchain så vil mulighetene for å komme over problemer med tillit gjøre slike spillarkitekturer bare enda mer anvendelige.


Josh Lerner skriver om mulighetene for spilldesign innen budsjettering og lokalpolitikk i bøkene sine:  "Making Democracy Fun: How Game Design Can Empower Citizens and Transform Politics"


Spilldesign kan brukes for å beskytte akademisk frihet, bygge ned byråkrati i søknadsskrivingen også, ved å la forskerne selv, og eventuelt samfunnet få være med på å tildele forskningsmidler slik Kristin Gjengedal skriver om i Forskerforum i artikkelen "Vil ha slutt på søknadsskrivinga". Der skriver hun om forskeren Marten Scheffer som håper å få innført et spillignende system for forskningsfinansiering i Nederland.


Tankegangen er gjenkjennelig "massenes visdom" både i premiss og metode. I diskusjonen om forskningens akademiske frihet, så er det et interessant dilemma når internasjonal publisering som kvalitetsstempel blir utfordret. Sjømatbedriftenes landsforening har etter mitt skjønn et godt poeng ved at man må foreta kvalitetsvurderinger på flere måter enn kun med fagfellevurdering, som svært ofte ikke holder mål. Se artikkelen: "– Etablert forskning holder ikke mål" Av Elin Rekdal Müller i Forskerforum.

Maktkamp mellom to meritokratiske modeller?

"Synen på öppen publicering delar forskarna" rapporterer Dagens Nyheter journalisten Maria Gunther. Forrige natt satt jeg å tenkte på dette så ble det egentlig ganske logisk at tradisjonell forskning holder på impactfactor og tidsskriftene, ikke artikkelen, som mål på kvalitet. Selv om alle vet at karaktersystemer, innvilgelse av patenter, verkshøyde i copyright ikke alltid er ensbetydende med kvalitet, så gir det "ex ante"-insentiver til å legge seg i selen for å vinne. Et markeds-meritokrati har kommet inn i akademia via forlagssystemet, og langt på vei erstattet et vitenskapelig meritokrati basert på sosialist-lignende mertonianske normer. Med på lasset så blir vitenskapelige artikler og uteksaminerte kandidater "produksjonsenheter". Formidling blir PR og markedsføring. Det er samme tankegangen som med intellektuell eiendomsrett ser det ut til, der man antar at ved å bruke pisk og gulrot, så vil man maksimere den totale produksjonen. Det å gjøre forskningen lukket er logisk omtrent som å gjøre patenter og opphavsrett eksklusive. Forskningens rolle blir da formidling, enveis. Man kan illustrere det ved å tegne en sirkel med akademia og en sirkel med samfunnsnytte, med en enveiskanal fra akademia til samfunnet. De som tror på dette systemet mener sikkert at arealet av disse to sirklene blir større dersom de er adskilt, og at den akademiske sirkelen blir større ved mange silosirkler inne i denne sirkelen. Altså en typisk form for atomiserte nyttemaksimerende forskere.


Åpen forskning er mer "sosialistisk" i tankegangen mener jeg, ved at dersom man setter sirklene sammen, så blir de to sirklene større enn i den tradisjonelle modellen. Når det gjelder konkurranse, så er egentlig også åpen forskning enda mer konkurransefokusert, men det er en annen type konkurranse basert på å vitenskapelig kvalitet, ikke prestisje.
http://www.forskerforum.no/jakt-pa-excellence-skadar-forskinga/

Problemet er at disse atferdene og prinsippene ligner så på hverandre at det er vanskelig å se forskjellene. Hva er forskjellen på formidling og vitenskapelig kommunikasjon? Hva er forskjellen på vitenskapelig konkurranse og prestisjemaksimering? Markedsøkonomiske prinsipper blir ofte brukt for å øke den vitenskapelige kvaliteten og forhindre akademisk nepotisme. Vel og bra, men det låser en i å bygge videre på det vitenskapelige meritokratiet mener jeg.


Det går likevel rett vei slik man får inntrykk av i artikkelen i Dagens Nyheter, en mektig preses i det vitenskapelige akademiet i Sverige får stadig flere alternative røster mot seg. Forsøket på å holde "standardene" høyt i virkeligheten ikke er å holde den akademiske standarden høyt, men markedslogikkens fane høyt. Oppdatering fra Forskerforum 7. Oktober der Paul Martin Eve sier "– Men vi meiner at forskarane har internalisert  ideen om at konkurranse gjev best forsking, og gjort han til sin eigen, seier Eve." Jeg mener det er forskjell på konkurranse som legger vekt på prestisje og konkurranse som legger vekt på kvalitet. Men man må bruke åpen vitenskapelige metoder for at man kan realisere økt kvalitet. Det passer ikke inn i en samfunnsøkonomisk verden som er basert på nyttemaksimerende amoralske atomiserte forskere som produserer "produkter"  http://www.forskerforum.no/jakt-pa-excellence-skadar-forskinga/

– Jakt på «excellence» skadar forskinga

Av Kjerstin Gjengedal