Academia edu og Research Gate får konkurranse fra virkelig åpne arkiver

Barbara Fister er en treffer godt i sine analyser og denne gangen om Open Science Framework som kanskje blir den store vinneren i kampen om å bli den dominerende plattformen https://www.insidehighered.com/blogs/library-babel-fish/socializing-academia-0

Er filmen "Et plagieringseventyr" et brudd med vitenskapelig dannelsestradisjon?

I den nylig utkomne open access boka "Vitenskapelig (u)redelighet" 2016 fra NOASP Cappelen Damm Akademisk, redigert av Torkild Vinther, Vidar Enebakk, Jacob C. Hølen https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/view/8/20/74-1 skrev Rangvald Kalleberg s. 67-95 et kapittel som nesten i sin helhet kan tolkes som en kritikk av filmen "Et plagieringseventyr" etter min mening.

 

Budskapet i filmen "Et plagieringseventyr" som er laget av Universitetsbiblioteket i Bergen og brukes i Søk og skriv, og lignende filmer som brukes i undervisning om god henvisningsskikk på mange universiteter og høgskoler i Europa er at man ikke bør plagiere fordi man kan bli straffet for det. Det er flere scener som vektlegger straffeaspektet, og logikken er omtrent som at man ikke bør stjele fordi man kan bli tatt. Jeg kan forstå at man har en slik vinkling fordi det er "rasjonelle karriereråd" som sikkert får lettest gehør hos studentene, men prisen for denne måten å utdanne på er at studentene ikke blir opplært i vitenskapelige interne normer. Det er lettere og mindre ressurskrevende å utdanne enn å danne, og her så kan det se ut som at vi har et godt eksempel på fristende snarveier for å utdanne framfor å danne unge mennesker inn i vitenskapelige normer. Med overgangen fra eliteutdanning til masseutdanning, så kan det være fristende å droppe den ressurskrevende tause og utilgjengelige dannelsen til fordel for slike lettfattelige budskap om straff, men jeg tror mye verdifull vitenskapelig dannelse som man får bruk for i mange sammenhenger går med i dragsuget her. Det ligner for mye på at man dropper å stille så store krav til utvelgelse av kilder til bachelor/masteroppgavene/doktoravhandlingen/forskningsartikkelen med hensyn til relevans og kvalitet, til fordel for å bruke tiden til å oppfylle formelle krav til masteroppgaven. Kvantum trumfer kvalitet, og kanskje slike snarveier har ført til at mange nå snakker om at halvparten av vitenskap er "false"? Se for eksempel Andrew Gelman sin bloggpost 21 september 2016: "What has happened down here is the winds have changed"

 

I innledningen skrev Kalleberg på  s. 68 "I siste del stilles et konstruktivt forskningsspørsmål: Hvordan kan fagmiljøer fremme god henvisningsskikk? Anbefalingen er at miljøene må gjøre det klart for seg selv og utenforstående at påbud om god skikk og forbud mot plagiat ikke er påført utenfra. I likhet med metodologiske normer har

vi å gjøre med interne, faglig krav."

Her er presentasjonen av boka:

https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/8 

Yngre forskere velger tradisjonelt og ikke åpen vitenskap ifølge en lobbyorganisasjon for tidsskriftforlagene

En av lobbyorganisasjonene blant hovedmotstanderne til åpen vitenskapsbevegelsen, "Publishing Research Consortium" har levert en rapport med tittel: "Early Career Researchers: the harbingers of change? Year one (2016)" som viser at yngre forskere velger tradisjonelt når det gjelder publisering, og de har også mest tillit til tradisjonell fagfellevurdering. Yngre forskere bruker også lite fagbiblioteket sine discovery ressurser, og foretrekker andre måter å finne faglitteraturen på, sansynligvis Google.


Forklaringen som PRC antyder er at konkurransen om stillinger er så hard, at yngre forskere er forsiktige med å eksperimentere med publiseringsformer som potensielt kan ødelegge framtidsutsiktene.


Jeg har tidligere sett forlagsbransjen lage flere undersøkelser på holdninger til lisensiering og fagfellevurdering der metodikken har blitt kritisert, så jeg tror man skal ta slike holdningsundersøkelser litt med en klype salt. Jeg ser en del likheter med oljeindustrien som prøver å få opinionen med på at olje sparer miljøet for uttak av kull gjennom for eksempel Statoils goodwill-kampanje "Statoils goodwillkampanje i Aftenposten unnviker fakta | Ragnhild Freng Dale" 8. desember i Aftenposten. 


Det er flere eksempler på forskere som har bygget seg opp ved å publisere open access, og til og med fjerne navnet på tidsskriftet i listen over publikasjoner slik Michael Eisen gjorde. Erin McKiernan har bygget seg opp helt open access, og publisert en bruksanvisning og sammen med flere har skrevet en artikkel i elife med tittel "Point of view: How open science helps researchers succeed" der de konkluderte med:

These findings are evidence that open research practices bring significant benefits to researchers relative to more traditional closed practices.

Som Peter Walter og Dyche Mullins skrev i nyhetsbrevet jeg kommenterte for noen dager siden så er det flere forklaringer på denne konservatismen som antagelig blir formidlet videre fra generasjon til generasjon via veilderforholdet. Walter og Mullins nevner fem forklaringer:

First and foremost, we as a community have fallen into the lazy and lamentable habit of using journal titles as yardsticks to measure our accomplishments. We pretend that this is a rational strategy by pointing to metrics like the journal impact factor, widely viewed as a false metric tailor-made to be gamed by high-profile journals that unfortunately now dictates the careers of our young scientists. (min utheving)

I andre årsaksforklaring skriver Walter og Mullins:

We are evolutionarily programmed to nourish and protect our young (min utheving) and many of us continue to publish in journals of questionable ethics because: “I/my student/postdoc need(s) to publish in such a journal to get a promotion/job/grant.” As a community, we remain in thrall to these magazines. We may imagine ourselves to be rational, gutsy, paradigm-changing experimentalists who go where no one has gone before, but in reality we are a conservative community to which change does not come easily. There is hope for gradual change and enlightenment, but all of the rational and well-reasoned cries of outrage have not led to a revolution.  

Den mer intellektuelle årsaken til å velge det tradisjonelle publiseringssystemet handler om sannhet og tillit, understøttet av uavhengighet som følge av den symbiosen og maktfordelingen som forlagene har gitt:

It is imperative for us to adhere to our academic mission of making sure that scientific contributions are properly reviewed and refined so that our published work represents reliable, true advances of knowledge—to the best of our communal ability to judge. 

Og jeg regner med at unge studenter så vel som erfarne akademikere liker å delta i den fire hundre år gamle publiseringstradisjonen for å fremme akademisk frihet og det frie ordet.

Non Solus (Latin for “not alone”) reads the banner of a woodprint adopted as a logo in 1620 by the House of Elsevier, a family of Dutch booksellers. The print shows a sturdy elm tree that supports a growing vine, which wraps around the trunk and entangles the branches (Figure 1). The vine bears fruit, which a solemn scholar harvests with ease. In 1880 an unrelated publishing company adopted the Elsevier name and its logo, which according to its website: “…represents, in classical symbolism, the symbiotic relationship between publisher and scholar. The addition of the Non Solus inscription reinforces the message that publishers, like the elm tree, are needed to provide sturdy support for scholars, just as surely as scholars, the vine, are needed to produce fruit. Publishers and scholars cannot do it alone….”¹

Today, this 400-year-old logo no longer reflects reality. 

Med feilmarginer på vitenskapelige artikler som det nå er nokså stor konsensus om av dem som kjenner problemstillingen, nå ligger på rundt femti prosent, så er det nok viktig at man gjør noe drastisk for å øke tilliten til og sannhetsgehalten i vitenskapelige resultater. Ole Petter Ottersen har publisert en bra artikkel i  "How should universities confront a post-truth world?" Ole Petter Ottersen 09 December 2016 Issue No:440 der han avslutter med to gode forslag:

Faced with the prospect of a post-factual society, universities have to re-establish a respect for objective truth and powerful arguments – through our educational programmes and through our public outreach.

We have to create many more arenas for debate – arenas that are open and inclusive so as to give a voice to those who feel left behind too. Universities should be trust-building as well as truth-seeking. In our age of turbulence these two words – trust and truth – are inextricably intertwined.   

Det er mange dilemmaer, feilaktige faktabeskrivelser, fallgruver og skinndiskusjoner her som i vitenskapen ellers. Jeg tror begynner å lure på om tidsskriftet som format er en grunnleggende årsak til mange av problemene med det tradisjonelle systemet slik Harlan M. Krumholz i tidsskriftet Circulation skrev på redaktørplass for et år siden. Overskriftene i denne artikkelen om tidsskriftet  Too Slow, Too Expensive, Too Limited, Too Unreliable, Too Focused on the Wrong Metrics, Too Powerful, Too Parochial, Too Static, Too Dependent on a Flawed Business Model.


http://dx.doi.org/10.1161/CIRCOUTCOMES.115.002415

Circulation: Cardiovascular Quality and Outcomes. 2015;8:533-534

Originally published November 10, 2015

Borgerlønn og Harvard og MIT sin forskning på kollektiv IQ

Aksel Braanen Sterri skriver godt om borgerlønn i Dagbladet 8. Desember i artikkelen "En kur mot ulikhet og fattigdom". Se http://www.dagbladet.no/kultur/en-kur-mot-ulikhet-og-fattigdom/65630172 Han kommer inn på et viktig aspekt ved at innovasjon er noe som hele kulturen er med på. I denne sammenhengen er det verd å nevne at også individuell IQ kan forklares som et resultat av kollektive prosesser. IQ skal visstnok være veldig arvelig så det høres kanskje litt usannsynlig ut av den grunn, men Rwandas jenter har økt IQ med mer enn ett poeng per år over en 20 årsperiode på lignende vis som Vesten har gjorde de siste 100 årene. MIT Center for Collective Intelligence http://cci.mit.edu/ og boka http://cci.mit.edu/ https://www.edge.org/conversation/thomas_w__malone-collective-intelligence og ser på Internett som en mulighet for kollektiv IQ, og Harvard har forsket på dette lenge med veldig spennende resultater. Michael Muthukrishna og Joseph Henrich på Harvard har spennende videoer på YouTube og Henrich sin bok "The Secret of Our Success..." er verd å ta i nærmere øyesyn. http://press.princeton.edu/titles/10543.html Mange bøker om både kollektiv intelligens og borgerlønn er på universitetsbiblioteket tilgjengelig for dem som ønsker å fordype seg i temaene. Se for eksempel https://app.uio.no/ub/emnesok/humord/search?id=c26855 men ser jeg må kjøpe noen flere https://www.amazon.com/s/ref=nb_sb_noss?url=search-alias%3Daps&field-keywords=Basis+income

64 open access bøker levert til JSTOR

Nå har JSTOR akkurat levert første forsendelse med open access bøker og flere hundre kommer nærmeste år.

"We are pleased to announce a new program to make Open Access monographs available on the JSTOR platform. An initial set of 63 titles is available from four outstanding publishers: University of California Press, University of Michigan Press, UCL Press, and Cornell University Press. We expect to add several hundred more Open Access titles over the next year. "

Universiteter på patentjakt kan tape status som "offentlig gode"

Jacob H. Rooksby ga et interessant intervju i "Inside Higher Education" i forbindelse utgivelsen av boka "The Branding of the American Mind: How Universities Capture, Manage, and Monetize Intellectual Property and Why It Matters"


Rooksby viser til stadig flere eksempler fra USA der samfunnet gradvis endrer oppfatning av universitetet som et offentlig gode med tilhørende privilegier, til å oppfatte universitetene som bedrifter som må betale eiendomsskatt som andre bedrifter. Når universitetet i tillegg framhever sine evner til å skaffe patenter og måler seg selv og markedsfører seg selv på hvor mange patenter de greier å få, så blir det en selvforsterkende effekt mot kommersialisering.


Empirisk forskning viser at de færreste universiteter klarer å skaffe særlig penger på patentering, slik at resultatet kan ende med å miste noen av privilegiene som følger med å framstå som et "offentlig gode", mens de ikke får tilstrekkelig inntjening på intellektuell eiendom.


Dessuten krever det store ressurser for å forvalte intellektuell eiendom, og da skal det også mer inntjening til før det blir store overskudd. Men kanskje kommersialiseringen har en enda større kostnadsside ved at den påvirker den øvrige forskningsaktiviteten negativt? Samfunnets nytte av universitetet er kanskje mer avhengig av hva universitetet kan bidra med i form av grunnforskning, kompetente kunskapsarbeidere i bedrifter og statsapparatet utenfor universitetet?


Patenter har vært myteomspunnet som svært lønnsomme, mens økonomene Michele Boldrin og David K. Levine er kritiske i artikkelen "The Case Against Patents" JEP Vol. 27, No. 1 (2013):  "The case against patents can be summarized briefly: there is no empirical evidence that they serve to increase innovation and productivity, unless productivity is identified with the number of patents awarded—which, as evidence shows, has no correlation with measured productivity." https://www.aeaweb.org/articles?id=10.1257/jep.27.1.3

Fem meninger og årsaker til at open access har blitt motarbeidet

Jeg har aldri sett en så bra samling forklaringer på hvorfor åpen vitenskap og åpen tilgang har blitt motarbeidet som i dette nyhetsbrevet fra The American Society for Cell Biology forfattet av Peter Walter og Dyche Mullins.

Særlig introduksjonen er nyttig der de beskriver firmalogoen til Elsevier som er et tre som symboliserer et forlag, og forfatterne som slynger seg som en vinranke rundt eikas stamme. Den symboliserer symbiosen mellom forfattere og forlag, og ved sidan av står det skrevet "Non Solus" som betyr "Ikke alene". Jeg tolker det også som en maktbalanse, ved at forlagene har kunnet gjøre som de ville uten universitetet sin maktinnblanding. Det "usynlige universitetet" og "Scientific Republic" er ord som har blitt brukt på den grenseløse vitenskapelige prosessen. Det er ikke rart mange blir urolige når forlagene etter hvert får andre roller enn tidligere.


De fem argumentene er stikkordsmessig: 1) Tidsskriftets prestisje har blitt et mål på kvalitet 2) Manglende vilje og mot til å gå sammen, og ikke villig til å ofre unge forskeres karrierer 3) Forlagene er så rike og mektige at de greier å stå imot forskningsfinansiører 4) Forskernes ansvarsfølelse for å røkte de vitenskapelige prosessene har gjordt at man fortsetter i den gata man har begynt i 5) Redaktørene i forlagene blir ikke sett på som fiender, men som kollegaer.


Dette er fem forklaringer av mange flere, men jeg synes de oppsummerer noe de fleste forskere sikkert tenker på som problemområder for åpen vitenskap.


Artikkelen sier lite om alternativene, men det virker som mer og mer sansynlig at det kun er ett alternativ til dagens system, og det er det det "sirkulære publiseringssystemet" basert på åpen vitenskap. Å flikke på det gamle systemet blir mindre og mindre sansynlig for å løse den enorme feilmarginen innen de fleste vitenskaper som nå er allmindelig godtatt ligger på rundt femti prosent. Ingelfingerregelen, og "the incumbency rule" er på vei ut, og bekreftet av utallige empiriske studier.

Maktbasen til forlaga i forhandlingar om open tilgang

Eg trur ein viktig grunn til at akademia og samfunnet godtek forlaga si makt, er at forlaga veit at eliten er redde for sine maktposisjonar i elfenbeinstårnet. Eliten vert utfordra i heile den vestlege verda av Trump og andre populistiske rørsler for tida, og Stephen Hawking har skrive om at akademikarane må koma seg ut av elfenbeinstårnet nyleg i Aftenposten http://www.aftenposten.no/meninger/Verdens-ledere-ma-anerkjenne-at-de-har-mislykkes--Stephen-Hawking-610379b.html Det kan verke som at me no er i ein slik situasjon som Rufus Pollock beskriv som sjelen og hjarta i den digitale tidsalderen, som ikkje er teknologi, men openheit. Denne openheita kan brukast til å utfordre ulikskap og urettferdigheit, men den kan også forstyrre lagdelinga i samfunnet slik William Tyndale fjerna presteskapet sitt profesjonelle monopol på å tolke den latinske bibelen ved å omsetje bibelen til engelsk slik at kunnskapen vart opne opp for folket. Tyndale opererte illegalt med mange likheitstrekk som SciHub https://en.wikipedia.org/wiki/Sci-Hub gjer i dag, og omsette bibelen i skjul og måtte smugle den inn til England. Til slutt vart han forrådt av ein ven, og brent på bålet. Open vitskap har den sosiale sprengkrafta i seg som kanskje medfører at forlaga har ei forhandlingsmakt som ingen selskaper i verda kan matche per i dag. Men på den andre sida, så har skapar også forlaga også ei gunstig maktfordeling som kan forhindre at vitskapens uavhengigheit og kreativitet kan korrumpere. Røynslene med ekkokammer på internett visar at openheit ikkje nødvendigvis vil løyse alle problemer. Til dømes så er har Dominic Pettman skrive boka «Infinite Distraction» som handlar om at det vert vanskelegare å skape sosiale rørsler for sosial endring på nettet: http://www.polity.co.uk/book.asp?ref=9781509502264 Og, det er langt frå sikkert at det går an å dyrke fram den essensielt viktige kvaliteten som vitskapen kan bidra med i eit open vitenskap-regime, for mennesket er biologisk utrusta for å byggje allianser. Men no er det eg kallar den «sirkulære vitskapsmodellen» i ferd med å verte såpass utvikla at eg trur det berre er eit tidsspørsmål før den vil overta for det eg kallar den «lineære vitskapsmodellen». Finland er i ferd med å implementere den sirkulære modellen, og nesten kvar dag så ser eg nyhende om at sterke vitskapelege mijøer og fond satsar pengane sine på den «sirkulære modellen». Dei store forlaga vert tvinga til å delta i den «sirkulære modellen», til dømes https://www.holtzbrinck.com/ som fyrst kjøpar opp idealistisk open kjeldekode WriteLatex, omdannar den til Overleaf, og implementerar den i Open Science Framework. No ser eg at forlaga som er avhengig av inkompatibiliteten som Microsoft Word dreg med seg, og omdannar til det dårlege formatet PDF, byrjar å omdanne PDF tilbake til XML, nøyaktig som open vitskapsrørsla har tilrådd i mange år. Men dei er med, men svært motvillig.

 

Forlaga driv ikkje utviklinga mot «sirkulær vitskap»-modellen, tvert imot, men når dei ser at dei må vere med, så er dei det. Det visar etter mi oppfatning tydeleg at Triple Helix modellen med universitet-stat-næringsliv no bør utvidast til ein fjerde sektor som er sivilsamfunnet, og som inkluderar individuelle initiativer både i og utanfor akademia. https://innovation-entrepreneurship.springeropen.com/articles/10.1186/s13731-016-0044-x

Tyndale åpna opp kunnskapen om bibelen, ikke Gutenberg som kun bidro med teknologien.

Rufus Pollock starta Open Knowledge Foundation som på rekordtid åpnet opp enorme datamengder over hele verden, en utrolig prestasjon.


Rufus har lagt ut en utrolig bra og kort video ute der han forklarer den viktigste muligheten som digital teknologi kan tilby verden, og det er ikke teknologien i seg selv, men åpenhet. Anbefales på det varmeste. Rufus forteller at i Europa før Gutenberg var det 30 000 bøker, femti år etterpå var det millioner. Men Gutenberg åpnet ikke opp kunnskapen. Gutenbergs bibel kostet tre årslønner, og paven bestemte at den kun skulle være tilgjengelig på Latin. Paven styrte informasjonsimperiet, og selv om teknologien var på plass, så var kunnskapen likevel sterkt kontrollert.


En dag da William Tyndale snakka med en prest om at man burde oversette bibelen til engelsk slik at vanlige folk kunne forstå, så svarte presten at det var bedre at folk var uvitende om Guds lover enn at folket ikke kunne kontrolleres av pavens lover. Maktbehovet overstyrte budskapet. Da svarte Tyndale at han ville gjøre det slik at gutten med plogen fikk mere kunnskap om bibelen enn han.

Tyndale startet med å oversette det nye testamentet til engelsk. Det ble gjordt i utlandet, og smuglet inn til England. Biskopen brente bøkene, for den katolske kirken ville ikke gi slipp på sitt profesjonelle monopol på å tolke bibelen fra latin til engelsk. Det endte med at en venn forrådte Tyndale og han ble fanget, kvelt og brent på bålet.


Senere i historien så kom det flere teknologier som radio og TV, men det førte til informasjonsimperier fra en kilde til de mange enveis.


Rufus Pollock sitt poeng, er at teknologi ikke nødvendigvis åpner opp kunnskapen og setter den i drift. Han mener at selv om Gutenberg spilte en viktig rolle for å gjøre kunnskap tilgjengelig rent teknisk, så var det Tyndale som sørget for at kunnskapen om bibelen ble spredt til folk flest ved å oversette den til engelsk.


Pollock mener at dersom man skal utfordre utrettferdighet og ulikhet, så må man åpne opp kunnskapen slik at den kan bli tatt i bruk. Åpenhet er sjelen i den digitale tidsalderen.