Her er det tenkt mye bra mener jeg. Basert på egne erfaringer fra høstens biblioteksundervisning av førsteårsstudenter på samfunnsgeografi på UiO mener jeg dybdelæring gir noen helt unike muligheter for å styre studentene inn på holdningsmål og metodemål som ellers lett glipper for studentene på universitetet. For å gjøre det, så bør man søke fritt i litteraturen etter svar. Fram til nå så har studentene fått pensum fiks ferdig levert, og har kunnet droppe denne oppgaven. Til og med på masterstudier og PhD så har utvalget av litteratur ofte blitt sett på som sekundært i forhold til å signalisere at man er effektiv og velformulert har jeg inntrykk av.
Men kan man bruke samme pedagogiske prinsipper på en grunnskole som på et universitet? Ja det mener jeg, men utformingen av undervisningen må selvfølgelig bli ganske forskjellig. Kan man bruke samme pedagogikk på profesjonsutdanningene på tradisjonelle høgskoler som på universitetet? Ja, og her blir det pedagogiske opplegget ganske likt.
De studentene som kommer til universiteter og høgskoler i dag har så vidt jeg vet fått mye mer "vitenskapsteori" og "kritisk kildebruk" kompetanse enn tidligere. Milleniumgenerasjonen har vokst opp med ipad og forstår digital organisering mye bedre enn tidligere generasjon synes jeg. Derfor så kan jeg i praksis undervise i biblioteksbruk på et mye høyere nivå enn tidligere år.
Nå lærer høgskolestudenter som sykepleierstudenter og politi mye mer vitenskapsteori enn tidligere. Det er helt nødvendig for å kunne gjøre seg kjent med nye måter å tenke om mennesker på. For politiet så har "nudge" (har ikke kjøpt boka sidan vi har "alt" fra før via andre publikasjoner) blitt en helt sentral måte som styrer hverdagen vår, i langt større grad enn forbud og straff. Men da må man også ha innsikt i etiske problemstillinger i forbindelse med bruk av "nudge" fordi manipulering kan få uønskede bieffekter. For helsesektoren så kan spillteknologi være helt avgjørende for å automatisere tjenester, men med fare for at den praktiske fingerspitzgefülen blir den tapende part i undervisningen. For lærerne kan Pisa være et bra verktøy, men det kan samtidig umyndiggjøre dem, med de konsekvensene det kan få for lærerrollen. Dillemmaene er viktige, dybden er essensiell.
Ytringsfrihet, ulovlig nedlasting, ruspolitikk er noen temaer der politiet er aktivt med i politikken, samtidig som det forskningsmessige belegget er diskutabelt og berører ganske fundamentale demokratiske spørsmål. Politiet kommer opp i etiske dillemmaer hele tiden. For noen år siden så var det en stygg diskusjon om samer i Tromsø, og et bilde av skallemåling førte til at ordføreren snudde 180 grader i samfunnsdebatten som begynte å utvikle seg destruktivt. Hvordan skal politiet forholde seg til "etniske konflikter" av denne typen dersom de ikke har satt seg inn i historien slik ordføren måtte? Forskningsbasert skallemålingssludder om samenes mindreverdighet hadde medført at samene ble undertrykt med statens velsignelse i mange tiår, og var et viktig bakteppe for de konfliktene som oppstod i Tromsø.
Motstanden mot innvandringsregnskap og politisk korrekthet i forhold til Islam er et eksempel på at det kan gå over i den andre grøftekanten også når debattklimaet blir polarisert, som i Sverige. Polariseringen gjør at blir redd for å si A hvis det impliserer å si B. For eksempel så hadde jeg lyst til å skrive under et opprop mot pelsdyrhold i går, men så kom jeg til å tenke på at NOAS er imot jakt. Skriver jeg under mot pelsdyr, så kanskje jakt blir stoppet tenker man da fort. Forskningsprosessene blir da lett politisert.
Jeg fikk en reklame inn på eposten min lørdag kveld som viser en del om barnevernets strategi om dagen. Filmen “Mitt elskede barn” var reklamert for som noe alle måtte se og sette seg inn i. Alle er imot overgrep, her har vi kanskje en ny "god fiende" slik Nils Christie beskrev de i boken "Den gode fiende". Reklamen for DVD'en filmen listet opp: "Grunnskoler opp til høyskoler og universitet, barnehager, kripos, politihøgskoler, lensmannskontor, leger, sykehus, helseinstitusjoner, barnehager, krise- og incestsentre, psykologer, tannleger, kirker m.fl. bruker filmen.". Referansene var blant annet til en nylig avlagt doktoravhandling av Kjartan Leer-Salvesen med 97 respondenter og 12 dybdeintervjuer. Interessant, men er det sikkert at forskningen holder vann? Det blir i forbindelse med overgrep ofte vist til forskning, og det gjør at folk slutter å stille spørsmål. Etter noen skandaler, så pleier det å komme en ny bølge med "krafttak" i barnevernet. Når de samme personene som ikke så at en 13 åring som man kunne løfte med to fingre, prøver gir full gass for å rette opp feilene, så går det lett fra den ene grøftekanten til den andre. Gode foreldre er bare noen som ikke er undersøkt godt nok.
Derfor er det sansynligvis viktig og riktig at høgskoler nå blir universiteter. Man trenger mer dybdelæring og forskning i profesjonsfagene."There are no such things as applied sciences, only applications of science" sa Louis Pasteur i 1872.
Det at anvendt forskning skal akseptere "the incumbency rule" (det å anta at når noe er publisert i gode tidsskrifter så er det sant) og ta grunnforskningens resultater for god fisk og konsentrere seg om de praktiske implikasjonene er fungerer dårlig når selve grunnforskningen har så store svakheter som den har. Thorgeir Kolshus har skjønt det viktigste mener jeg når han skriver i kronikken "Debatt: Det alle burde lære":
Det vi lærer våre studenter er at alle tiders helter med tiden falmer. Det er en helt vesentlig innsikt som oppmuntrer til kritisk lesing av også dagens og kommende tiders helter.
De innprentes også at alle forståelsesmodeller har svakheter, rett og slett fordi samfunn er for sammensatte til å kunne forklares med bare én.
At de behersker denne «opplyste uærbødighetens kunst» er avgjørende for vår kollektive demokratiberedskap. Det er også en forsikring mot at folk som Herbjørnsrud og jeg skulle bli profeter i eget land.For å begrense problemene med dårlig grunnforskning og overfladisk bruk av dem i anvendt vitenskap, så må man for det første lære seg å skaffe informasjon fra mange ulike kilder. Deretter må man gå så ned i dybden at man blir eksponert tilstrekkelig for kompleksitet. Integrert og deltagende bibliotekskurs kan bidra på alle utdanningsnivåer og fag til å nå disse målene. Derfor er denne stortingsmeldingen sitt fokus på dybdelæring og de to NOU-ene som den bygger på et positivt og viktig skritt for å utdanne morgendagens arbeidere i alle slags yrker. Dybdelæring og eksponering for litteraturen er grunnleggende demokratisk kompetanse, og essensielt for profesjonsutdanninger like mye som for forskere.
No comments:
Post a Comment