Thomas Friedman og Michael Lewis med to nye spennende bøker

Forfatteren av "The World is Flat", Thomas L. Friedman kommer nå med en ny bok i slutten av november med tittelen: "Thank You for Being Late: An Optimist's Guide to Thriving in the Age of Accelerations". Her er et utdrag fra bokomtalen på Amazon:

His thesis: to understand the twenty-first century, you need to understand that the planet’s three largest forces―Moore’s law (technology), the Market (globalization), and Mother Nature (climate change and biodiversity loss)―are accelerating all at once. These accelerations are transforming five key realms: the workplace, politics, geopolitics, ethics, and community.

Storselgeren Michael Lewis kommer med en bok i desember med tittelen "The Undoing Project: A Friendship That Changed Our Minds" som virker veldig spennende fordi det beskriver hvordan to fundamentalt ulike personligheter lærte å spille hverandre gode. Så gode at de har skrevet seg inn i vitenskapshistorien for alltid.

They became one of the greatest partnerships in the history of science, working together so closely that they couldn’t remember whose brain originated which ideas, or who should claim credit. They flipped a coin to decide the lead authorship on the first paper they wrote, and simply alternated thereafter.

This story about the workings of the human mind is explored through the personalities of two fascinating individuals so fundamentally different from each other that they seem unlikely friends or colleagues. In the process they may well have changed, for good, mankind’s view of its own mind.

Gløgge folk tenker ikke likt, og samarbeidet mellom Tversky og Kahneman er et godt eksempel på at eksepsjonelle resultater kan oppstå når ulike tenkemåter komplementerer hverandre. Det sies at Hong Kong ble skapt av de gnistene som oppstod når britisk og kinesisk kultur støtte sammen. Psykolog Frode Thuen skrev en bra artikkel om mentalisering i Aftenposten for en stund siden som handler om å skape rom for andre personligheter i sin verden. "Frode Thuen: Mannen går i vranglås hver gang de krangler. Kan han forandre seg?" Thuen skriver:

For hvis du tar i betraktning at du ser verden ut fra ditt eget perspektiv, og at det ikke nødvendigvis er det eneste mulige eller riktige perspektivet, kan det kanskje være lettere for deg å innta en mer åpen og utforskende holdning overfor det du oppfatter som urimeligheter fra din mann. Og at du på den måten kan dytte ham litt mer i ønsket retning, i stedet for at du dytter ham inn i et mer ekstremt og fastlåst spor.

Egentlig så er det mye av de samme teknikkene for å spille hverandre gode i fotball og ekteskap som brukes for å spille hverandre gode på arbeidsplassen og innen forskning. Så enkelt, og så vanskelig er det tror jeg.

Imperial college satser på MOOCs

Financial Times rapporterer at Imperial College satser på Moocs.
David Lefevre:
“In education technology, Moocs is where all the activity, energy and smart people are — and we want to be on that train, rather than left at the station.”

Viktig poeng i nylig Stortingsmelding 28 (2015–2016) Fag – Fordypning – Forståelse

Jeg leste om dybdelæring på vei til jobb i dag på toget. Det var Sten Ludvigsen, Utvalgsleder for Fremtidens skole (NOU 2014:7 og NOU 2015:8), professor i pedagogikk UiO, som hadde skrevet artikkelen "Dybdelæring er forutsetning for fremtidens skole"


Her er det tenkt mye bra mener jeg. Basert på egne erfaringer fra høstens biblioteksundervisning av førsteårsstudenter på samfunnsgeografi på UiO mener jeg dybdelæring gir noen helt unike muligheter for å styre studentene inn på holdningsmål og metodemål som ellers lett glipper for studentene på universitetet. For å gjøre det, så bør man søke fritt i litteraturen etter svar. Fram til nå så har studentene fått pensum fiks ferdig levert, og har kunnet droppe denne oppgaven. Til og med på masterstudier og PhD så har utvalget av litteratur ofte blitt sett på som sekundært i forhold til å signalisere at man er effektiv og velformulert har jeg inntrykk av.




Men kan man bruke samme pedagogiske prinsipper på en grunnskole som på et universitet? Ja det mener jeg, men utformingen av undervisningen må selvfølgelig bli ganske forskjellig. Kan man bruke samme pedagogikk på profesjonsutdanningene på tradisjonelle høgskoler som på universitetet? Ja, og her blir det pedagogiske opplegget ganske likt.




De studentene som kommer til universiteter og høgskoler i dag har så vidt jeg vet fått mye mer "vitenskapsteori" og "kritisk kildebruk" kompetanse enn tidligere. Milleniumgenerasjonen har vokst opp med ipad og forstår digital organisering mye bedre enn tidligere generasjon synes jeg. Derfor så kan jeg i praksis undervise i biblioteksbruk på et mye høyere nivå enn tidligere år.



Nå lærer høgskolestudenter som sykepleierstudenter og politi mye mer vitenskapsteori enn tidligere. Det er helt nødvendig for å kunne gjøre seg kjent med nye måter å tenke om mennesker på. For politiet så har "nudge" (har ikke kjøpt boka sidan vi har "alt" fra før via andre publikasjoner) blitt en helt sentral måte som styrer hverdagen vår, i langt større grad enn forbud og straff. Men da må man også ha innsikt i etiske problemstillinger i forbindelse med bruk av "nudge" fordi manipulering kan få uønskede bieffekter.  For helsesektoren så kan spillteknologi være helt avgjørende for å automatisere tjenester, men med fare for at den praktiske fingerspitzgefülen blir den tapende part i undervisningen. For lærerne kan Pisa være et bra verktøy, men det kan samtidig umyndiggjøre dem, med de konsekvensene det kan få for lærerrollen. Dillemmaene er viktige, dybden er essensiell.



Ytringsfrihet, ulovlig nedlasting, ruspolitikk er noen temaer der politiet er aktivt med i politikken, samtidig som det forskningsmessige belegget er diskutabelt og berører ganske fundamentale demokratiske spørsmål. Politiet kommer opp i etiske dillemmaer hele tiden. For noen år siden så var det en stygg diskusjon om samer i Tromsø, og et bilde av skallemåling førte til at ordføreren snudde 180 grader i samfunnsdebatten som begynte å utvikle seg destruktivt. Hvordan skal politiet forholde seg til "etniske konflikter" av denne typen dersom de ikke har satt seg inn i historien slik ordføren måtte? Forskningsbasert skallemålingssludder om samenes mindreverdighet hadde medført at samene ble undertrykt med statens velsignelse i mange tiår, og var et viktig bakteppe for de konfliktene som oppstod i Tromsø.


Motstanden mot innvandringsregnskap og politisk korrekthet i forhold til Islam er et eksempel på at det kan gå over i den andre grøftekanten også når debattklimaet blir polarisert, som i Sverige. Polariseringen gjør at blir redd for å si A hvis det impliserer å si B. For eksempel så hadde jeg lyst til å skrive under et opprop mot pelsdyrhold i går, men så kom jeg til å tenke på at NOAS er imot jakt. Skriver jeg under mot pelsdyr, så kanskje jakt blir stoppet tenker man da fort. Forskningsprosessene blir da lett politisert.




Jeg fikk en reklame inn på eposten min lørdag kveld som viser en del om barnevernets strategi om dagen. Filmen “Mitt elskede barn” var reklamert for som noe alle måtte se og sette seg inn i. Alle er imot overgrep, her har vi kanskje en ny "god fiende" slik Nils Christie beskrev de i boken "Den gode fiende". Reklamen for DVD'en filmen listet opp: "Grunnskoler opp til høyskoler og universitet, barnehager, kripos, politihøgskoler, lensmannskontor, leger, sykehus, helseinstitusjoner, barnehager, krise- og incestsentre, psykologer, tannleger, kirker m.fl. bruker filmen.". Referansene var blant annet til en nylig avlagt doktoravhandling av Kjartan Leer-Salvesen med 97 respondenter og 12 dybdeintervjuer. Interessant, men er det sikkert at forskningen holder vann? Det blir i forbindelse med overgrep ofte vist til forskning, og det gjør at folk slutter å stille spørsmål. Etter noen skandaler, så pleier det å komme en ny bølge med "krafttak" i barnevernet. Når de samme personene som ikke så at en 13 åring som man kunne løfte med to fingre, prøver gir full gass for å rette opp feilene, så går det lett fra den ene grøftekanten til den andre. Gode foreldre er bare noen som ikke er undersøkt godt nok.




Derfor er det sansynligvis viktig og riktig at høgskoler nå blir universiteter. Man trenger mer dybdelæring og forskning i profesjonsfagene."There are no such things as applied sciences, only applications of science" sa Louis Pasteur i 1872.


Det at anvendt forskning skal akseptere "the incumbency rule" (det å anta at når noe er publisert i gode tidsskrifter så er det sant) og ta grunnforskningens resultater for god fisk og konsentrere seg om de praktiske implikasjonene er fungerer dårlig når selve grunnforskningen har så store svakheter som den har. Thorgeir Kolshus har skjønt det viktigste mener jeg når han skriver i kronikken "Debatt: Det alle burde lære":

Det vi lærer våre studenter er at alle tiders helter med tiden falmer. Det er en helt vesentlig innsikt som oppmuntrer til kritisk lesing av også dagens og kommende tiders helter.

De innprentes også at alle forståelsesmodeller har svakheter, rett og slett fordi samfunn er for sammensatte til å kunne forklares med bare én.

At de behersker denne «opplyste uærbødighetens kunst» er avgjørende for vår kollektive demokratiberedskap. Det er også en forsikring mot at folk som Herbjørnsrud og jeg skulle bli profeter i eget land.

For å begrense problemene med dårlig grunnforskning og overfladisk bruk av dem i anvendt vitenskap, så må man for det første lære seg å skaffe informasjon fra mange ulike kilder. Deretter må man gå så ned i dybden at man blir eksponert tilstrekkelig for kompleksitet. Integrert og deltagende bibliotekskurs kan bidra på alle utdanningsnivåer og fag til å nå disse målene. Derfor er denne stortingsmeldingen sitt fokus på dybdelæring og de to NOU-ene som den bygger på et positivt og viktig skritt for å utdanne morgendagens arbeidere i alle slags yrker. Dybdelæring og eksponering for litteraturen er grunnleggende demokratisk kompetanse, og essensielt for profesjonsutdanninger like mye som for forskere.

Forskningsfinansiører står samlet om 100 prosent open access innen 2020

Private forskningsfinansiører har vært tidlig ute med krav om open access. Nå har endelig offentlige forskningsfinansiører fått samlet seg og korta ned tidsfristen fra 2024 til 2020. EU kommisjonens leder Carlos Moedas uttalte dette på et møte 18. oktober 2016:
"Public funders at the European and national level now stand united behind this clear goal: open access to the results of the research we invest in by 2020.

We now want to see urgent and substantial progress towards this goal."

Det som kommer til å bli virkelig spennende er maktkampen mellom institusjonelle arkiver, emnearkiver, Google eller forlagene om dataene som binder hjernene sammen, analyserer dem, overvåker og kontrollerer dem. Richard Poynder har sett inn i krystallkula og han er ganske pessimistisk. Når akademia strøk på første forsøk i den digitale tilpasning uten å ha lært så øker det kanskje ikke sansynligheten for at det går bedre på neste forsøk. Schibsted har nå på to uker fått redusert aksjeverdien med 4,7 milliarder kroner  etter Facebook lanserte "Marketplace". Dette visste de selv ville komme siden de for en stund siden prøvde å hente inn 100 utenlandske dataeksperter. Det viser hvor sjanseløse tradisjonelle bransjer kan være i dagens virkelighet. Denne interessen for teknologiens muligheter er dessverre nærmest et ikke-tema i akademia bortsett  fra åpen vitenskapelige miljøer. 

Bladet "Forskningspolitikk" med kvalitetsartikler om åpen vitenskap

Redaktør Egil Kallerud i tidsskriftet "Forskningspolitikk" har i nummer 3-2016 av tidsskriftet ikke bare levert en nyansert og meningsfull leder, han har også arrangert en veldig god "intervju-duell" mellom Erlend Hem og Jan Erik Frantsvåg om åpen vitenskap, og intervjuet rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Curt Rice. I en annen artikkel forteller Katrine Weisteen Bjerde og Lars Wenaas at "Overgangen til Open Access har startet for alvor". Dette nummeret byr med andre ord på flere artikler om åpen vitenskap av svært høy kvalitet. Lederen til Kallerud nevner

Åpenhet er selvsagt, prima facie, ubetinget bra. Men med overgangen fra ideologi til policy blir ting mer innfløkt og tvetydig; frontene blir uklare, aktørenes posisjoner omskiftelige, kost-nytte-vurderingene kompliserte og ringvirkningene uoversiktlige.

Dette får meg til å tenke på foredraget som Bill Gates hadde i Amsterdam i vår, der han sier at han ikke ser noen grunn til at vitenskapelig publisering ikke skal være gratis og fri. Det er litt paradoksalt, men noen av verdens største kapitalister er temmelig kommunistiske av seg til tider. Lessig og Friedman var venner og enige om mye som man knapt kunne tro disse var enige om, Friedman krevde til og med at det måtte stå "no-brainer" før han skrev under på et opprop om for mindre restriktiv opphavsrett.

Wellcome Trust arkivet med åpen, selvvalgt, post-publisert fagfellevurdering med revisjonssystem.

Nå er Wellcome Trust på lufta, i første omgang er de bare åpent for innsendig av artikler, og i løpet av noen uker så pipler de første artiklene med åpen post-publisert fagfellevurdering ut, og med system for revidering av artiklene. Wellcome Trust er en av gigantene av private forskningsfond, og de kommer til å skrive seg inn i vitenskapshistorien med sine innovative løsninger. Jeg mener den store fordelen med denne modellen er at den skalerer samtidig som den kan gi en _mye_ høyere kvalitet. Her er insentivene så finstemt at man skaper sunn konkurranse på forhånd såvel som i etterkant av publisering.

Open Access bøker fra Knowledge Unlatched blir fra nå av publisert via JSTOR

Det er moro å være med å plukke ut bøker som får plass i selveste JSTOR. Jeg og min kollega Ragnhild er med på å rangere boktitler fra verdens beste universitetsforlag. Bøkene blir publisert i JSTOR som er en av de viktigste kanalene for tilgang til arkivene over vitenskapelige tidsskrifter.

In late October 2016 JSTOR will be launching an Open Access program, with titles from University of California Press, UCL Press, University of Michigan Press, and Cornell University Press. University of Michigan Press believes that integrating Open Access monographs with other types of content on JSTOR’s highly used platform, and making records available in library catalogs and discovery services, will increase the usage and impact of these resources. In addition, long-term preservation of the Open Access titles is assured by Portico. “The titles we will initially be including in JSTOR Open are those that libraries participating in the Knowledge Unlatched program have paid to make available,” said Charles Watkinson, Director of the Press. “We are proud to be working with JSTOR on this pilot initiative and look forward to continuing to partner with them to improve the program.”

Ben Goldacre i Norge som pådriver for publisering av kliniske studier

Professoren og legen Ben Goldacre er på besøk i Norge og fronter sin kampanje mot skjevhet i forskningspublisering på forskningsseminaret "Få forskningen fram". Goldacre er en av open science bevegelsens viktigste stemmer, og han har et viktig budskap til norske myndigheter for få dem til å bidra til at resultatene av kliniske studier blir publisert. Det er bra Aftenposten trykker hans kronikk "Medisin har en skitten hemmelighet".

Kvalitetskrisa i forskning er et av de mest sensitive tema innen forskning.

Åpen vitenskap ser ut til å være på agendaen først og fremst fordi dagens system etter mange ledende stemmer fungerer for dårlig. Når kanskje halvparten knapt er "false", problemet er å finne i en rekke store fagområder, og problemet vedvarer over mange år og kanskje forverrer seg, så begynner man å se seg om etter andre løsninger enn å flikke på det gamle. Og alternativet er "open scholarship" eller "open science".


Richard Horton, sjefsredaktør i verdens mest kjente tidsskrift, Lancet rapporterte fra et lukket møte i Chatham House, London april 2015. "Offline: What is medicine’s 5 sigma?" s. 1380 www.thelancet.com Vol 385. Horton rapporterer om konsensus på møtet om at vitenskap var i en dyp krise, alle mener man må gjøre noe drastisk, men når det kommer til hvem som gjør hva så er det full forvirring. Symposiumet på Chatham House tok tak i et sensitivt men viktig spørsmål ifølge Horton:

Because this symposium—on the reproducibility andreliability of biomedical research, held at the WellcomeTrust in London last week—touched on one of the most sensitive issues in science today: the idea that something has gone fundamentally wrong with one of our greatest human creations.

Dyktige programmerere, biblioteker som Harvard University Library, vitenskapsfolk som Timothy Gowers , sivilsamfunnets organisasjoner (som Wikidata og Creative Commons) og forlag som elife, må nok samarbeide mer mot felles mål, men det er mange dilemmaer, sterke pengeinteresser og normative krefter. John P. A.  Ioannidis anslo i 2005 at mesteparten av biomedisinsk forskning var "false". Artikkelen "Why Most Published Research Findings Are False" er sitert 4028 ganger i Google Scholar. Han har en oppfølgerartikkel med tittelen: "Why Most Clinical Research Is Not Useful" Plos Medicine juni 2016 der han konkluderer med at ikke bare er de fleste funn "false", men de er også ubrukbare. Horton skriver i Lancet-kommentaren:

The case against science is straightforward: much of the scientific literature, perhaps half, may simply be untrue. 

Horton sine forslag til hva som bør gjøres samsvarer med forslagene fra open science bevegelsen ganske nøyaktig synes jeg.

Spillifisering, eller Gamification av lovgivning, budsjettering, valg, tildeling av forskningsmidler, karrierebelønning,

Den digitale utviklingen åpner opp for enorme muligheter for å identifisere kvalitet, samarbeide og fordele. Dataspill gir muligheter for å sette opp regler, begrensninger, tidsfrister osv. på en måte som kan brukes i utallige sammenhenger. Og med implementeringen av  Blockchain så vil mulighetene for å komme over problemer med tillit gjøre slike spillarkitekturer bare enda mer anvendelige.


Josh Lerner skriver om mulighetene for spilldesign innen budsjettering og lokalpolitikk i bøkene sine:  "Making Democracy Fun: How Game Design Can Empower Citizens and Transform Politics"


Spilldesign kan brukes for å beskytte akademisk frihet, bygge ned byråkrati i søknadsskrivingen også, ved å la forskerne selv, og eventuelt samfunnet få være med på å tildele forskningsmidler slik Kristin Gjengedal skriver om i Forskerforum i artikkelen "Vil ha slutt på søknadsskrivinga". Der skriver hun om forskeren Marten Scheffer som håper å få innført et spillignende system for forskningsfinansiering i Nederland.


Tankegangen er gjenkjennelig "massenes visdom" både i premiss og metode. I diskusjonen om forskningens akademiske frihet, så er det et interessant dilemma når internasjonal publisering som kvalitetsstempel blir utfordret. Sjømatbedriftenes landsforening har etter mitt skjønn et godt poeng ved at man må foreta kvalitetsvurderinger på flere måter enn kun med fagfellevurdering, som svært ofte ikke holder mål. Se artikkelen: "– Etablert forskning holder ikke mål" Av Elin Rekdal Müller i Forskerforum.

Maktkamp mellom to meritokratiske modeller?

"Synen på öppen publicering delar forskarna" rapporterer Dagens Nyheter journalisten Maria Gunther. Forrige natt satt jeg å tenkte på dette så ble det egentlig ganske logisk at tradisjonell forskning holder på impactfactor og tidsskriftene, ikke artikkelen, som mål på kvalitet. Selv om alle vet at karaktersystemer, innvilgelse av patenter, verkshøyde i copyright ikke alltid er ensbetydende med kvalitet, så gir det "ex ante"-insentiver til å legge seg i selen for å vinne. Et markeds-meritokrati har kommet inn i akademia via forlagssystemet, og langt på vei erstattet et vitenskapelig meritokrati basert på sosialist-lignende mertonianske normer. Med på lasset så blir vitenskapelige artikler og uteksaminerte kandidater "produksjonsenheter". Formidling blir PR og markedsføring. Det er samme tankegangen som med intellektuell eiendomsrett ser det ut til, der man antar at ved å bruke pisk og gulrot, så vil man maksimere den totale produksjonen. Det å gjøre forskningen lukket er logisk omtrent som å gjøre patenter og opphavsrett eksklusive. Forskningens rolle blir da formidling, enveis. Man kan illustrere det ved å tegne en sirkel med akademia og en sirkel med samfunnsnytte, med en enveiskanal fra akademia til samfunnet. De som tror på dette systemet mener sikkert at arealet av disse to sirklene blir større dersom de er adskilt, og at den akademiske sirkelen blir større ved mange silosirkler inne i denne sirkelen. Altså en typisk form for atomiserte nyttemaksimerende forskere.


Åpen forskning er mer "sosialistisk" i tankegangen mener jeg, ved at dersom man setter sirklene sammen, så blir de to sirklene større enn i den tradisjonelle modellen. Når det gjelder konkurranse, så er egentlig også åpen forskning enda mer konkurransefokusert, men det er en annen type konkurranse basert på å vitenskapelig kvalitet, ikke prestisje.
http://www.forskerforum.no/jakt-pa-excellence-skadar-forskinga/

Problemet er at disse atferdene og prinsippene ligner så på hverandre at det er vanskelig å se forskjellene. Hva er forskjellen på formidling og vitenskapelig kommunikasjon? Hva er forskjellen på vitenskapelig konkurranse og prestisjemaksimering? Markedsøkonomiske prinsipper blir ofte brukt for å øke den vitenskapelige kvaliteten og forhindre akademisk nepotisme. Vel og bra, men det låser en i å bygge videre på det vitenskapelige meritokratiet mener jeg.


Det går likevel rett vei slik man får inntrykk av i artikkelen i Dagens Nyheter, en mektig preses i det vitenskapelige akademiet i Sverige får stadig flere alternative røster mot seg. Forsøket på å holde "standardene" høyt i virkeligheten ikke er å holde den akademiske standarden høyt, men markedslogikkens fane høyt. Oppdatering fra Forskerforum 7. Oktober der Paul Martin Eve sier "– Men vi meiner at forskarane har internalisert  ideen om at konkurranse gjev best forsking, og gjort han til sin eigen, seier Eve." Jeg mener det er forskjell på konkurranse som legger vekt på prestisje og konkurranse som legger vekt på kvalitet. Men man må bruke åpen vitenskapelige metoder for at man kan realisere økt kvalitet. Det passer ikke inn i en samfunnsøkonomisk verden som er basert på nyttemaksimerende amoralske atomiserte forskere som produserer "produkter"  http://www.forskerforum.no/jakt-pa-excellence-skadar-forskinga/

– Jakt på «excellence» skadar forskinga

Av Kjerstin Gjengedal